Liberalisme på speed

At noen har forstokkede holdninger tilsier heller ikke at all liberalisering er uproblematisk. Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 8. mai 2020

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) ber i Vårt Land i dag fristilte Frp-ere sette en stopper for endringer av bioteknologiloven. Et stortingsflertall bestående av SV, Frp og Ap er nemlig i ferd med å endre loven radikalt.

Endringene som foreslås dreier seg om åpning for tidlig ultralyd, Å tillate eggdonasjon og assistert befruktning for enslige kvinner. Dette er drastiske endringer som fortjener mye mer debatt enn det som nå legges opp til. Vi skal respektere den dype uenigheten, men særlig tilhengere av liberaliseringer bør huske at ting kan gå galt. Med en forhastet prosess tapes lett viktige hensyn. Kjersti Toppe i Senterpartiet har rett i at eventuelle lovendringer er så dramatiske at det vil være uansvarlig ikke å diskutere dem ordentlig på forhånd. I 2005 ble for eksempel bioteknologiloven endret slik at anonym sæddonasjon ikke lenger var lov. Liberaliseringen hadde gått for langt. Derfor ble hensynet til barnet som blir født tillagt mer vekt og det fikk rett til å få vite om biologisk opphav. Endringen kan kalles mer liberal fordi barnets rettigheter og frihet ble vektlagt sterkere.

Etter at Frp gikk ut av regjeringen har det oppstått nye politiske muligheter innenfor bioteknologifeltet, slik Pål Mykkeltveit har skrevet om i Minerva før. Det er stor politisk og verdimessig uenighet i disse spørsmålene. Mange synes assistert befruktning for enslige er helt greit. Det er dessuten tillatt i utlandet og da gir vi flere muligheten om vi også tillater det i Norge. Andre mener det er galt, fordi fertile enslige kvinner ikke har et medisinsk problem. Det er et vesentlig konservativt poeng. For vi vet ikke hva slags samfunns- og familiestruktur vi skaper ved å tillate dette. Som Henny Grændsen skriver om i en bokomtale er det vanskelig å vite hva som skjer om fenomenet blir mer utbredt. Skal det tillates er det viktig å ha klare kriterier, men det er også vanskelig å avgjøre hva disse skal være. Det er ikke uproblematisk om det blir populært blant veldig unge kvinner med assistert befruktning. I dagens samfunn er det allerede en viss tendens til at både kvinner og menn ikke forholder seg til den biologiske klokka. Det kan vise seg uklokt å legge til rette for et samfunn der kvinner og menn slipper å forholde seg til naturen. På den annen side finnes det argumenter for at vi bør hjelpe enslige kvinner som ønsker å få barn, slik at det blir gjort under ordnende forhold. Å ønske seg barn er et svært forståelig ønske. Men om enslige kvinner skal få lov må vi regne med at noen spør om ikke enslige menn da bør få assistert surrogatmor? Vi må, som det sies eggdonasjonsdebatten, ha likestilling!

Noen mener at eggdonasjon handler om likestilling – så lenge vi tillater sæddonasjon bør også egg kunne doneres. Andre mener at egg- og sæddonasjon er ulike tilfeller og derfor kan behandles ulikt. Det finnes argumenter på begge sider, og vi bør diskutere med innestemme, for det er utvilsomt dilemmaer her. Hovedgrunnen til dette er at spørsmålene ikke dreier seg om ren individuell frihet. Det involverer også en tredjepart, og det er hvordan vi hensyntar dette individet, som skaper uenighet.

Det er en misforståelse å tro debatten dreier seg om en slag treghet hos de mer konservative av oss versus de mer liberale eller progressive, som er mer i takt med tiden. Slike konfliktlinjer har kanskje gjort seg gjeldende i andre spørsmål. For eksempel i synet på homofili. Liberale var raskere med å anerkjenne, så kom de konservative etter. Grunnen for å se på homofili som problematisk forsvant, fordi kjærlighet mellom to samtykkende parter vanskelig kan problematiseres med å peke på at noen andre taper. Skepsis mot homofile ble redusert til en form for motstand mot noen man «misliker» uten å ha en holdbar begrunnelse.

Dette viser kanskje hvorfor noen synes det er vanskelig å skille mellom liberalisme og konservatisme. Er konservatisme bare treg liberalisme? I mange sammenhenger er det langt fra så enkelt. Konservative er skeptiske til endringer fordi man er i tvil og erkjenner begrensningene i hva vi mennesker kan forutse – epistemologisk beskjeden – som Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen kaller det i innledningen til sin antologi om Konservatisme. Vi har på en helt annet måte ikke oversikt over hva «liberaliseringene» av bioteknologiloven kan innebære, fordi hensynet til tredje part – barnet – stiller seg annerledes enn i tidligere debatter. Det er for eksempel ikke snakk om hvorvidt homofile er egnede som adopsjonsforeldre.

De fleste liberale ser selvsagt også dette. Liberalisme handler ikke om at individet stadig skal få lov til mer. Individets frihet står sentralt i både liberalismen og konservatismen, og det er ikke riktig at kun sistnevnte ser at individets frihet må vektes mot andre hensyn og andres frihet. Det vi derimot ser en tendens til i debatten om bioteknologi er to feil: Konservative blir slått i hartkorn med tidligere tiders tendenser til ubegrunnet «brems». Samtidig blir konservative slått i hartkorn med at de ikke ønsker å hjelpe. En slik liberalisme unngår dessverre det vanskelige spørsmålene. De lar dessuten ikke tredjepart komme ordentlig til orde.

Øyvind Håbrekke skriver i sin bok Den liberale familien at det er helt sentralt at hvert barn som blir født har lik verdi. Det er selvsagt i dag. Et barn født utenfor ekteskap skal ikke bli sett ned på. Men denne kjensgjerning kan også fungere som et debattstopper. For hvem sier til en enslig 39 år gammel dame som har fått assistert befruktning at hun har gjort noe galt? Eller kritiserer det homofile paret i slekta som kommer lykkelig hjem fra utlandet med et surrogatbarn? Hva skal vi si? Barnet er selvsagt velkomment, men vi må – på makronivå – kunne diskutere dette uten at enkelttilfellene hindrer diskusjonen, enten vi er for en streng eller liberal lovgivning. Jeg tror heller ikke for eksempel en enslig forelder nødvendigvis bare ønsker en stilltiende anerkjennelse. Fravær av diskusjon og spørsmål kan også gjøre vondt.

Problemene handler ikke, som i noen andre tilfeller, om at så snart samfunnet godtar praksis så forsvinner problemet. En slik tilnærming fungerer ikke fordi valgene som liberalisering tillater berører tredjepart, som bør bli hørt. Å ta valg på vegne av andre er problematisk. Noen barn som vokser opp med en biologisk mor x, sæd fra y, føder z osv., kan nok se på det som helt uproblematisk, andre kan reagere negativt. Reaksjoner er ikke bare drevet av hva samfunnsånden ser på som innafor. Individer er og vil forbli ulike. Forbyr vi forsvinner dette problemet på et vis, men om vi tillater det kommer vi ikke utenom at det oppstår ulike skjebner, som vil oppleves ulikt.

Det er avgjørende å diskutere hva som er frihet langs ulike spor. Låser vi oss til et såkalt progressivt og liberalt spor risikerer vi å gjøre alvorlige feil. Diskusjonen handler om mye mer enn liberale mot «trege» konservative. Liberale som mener dette er egentlig trege selv. De har ikke fått med seg at det vi diskuterer er noe nytt. Premissene er nye fordi det handler mye mer enn for eksempel gamle debatter om at barn vil slite med to mødre eller to fedre. Det finnes riktignok fortsatt en del religiøse miljøer med gammeldagse og lite frigjørende holdninger, men vi må samtidig tolerere at folk har ulike syn i disse debattene. At noen har forstokkede holdninger tilsier heller ikke at all liberalisering er uproblematisk. KrF er mye mer enn et utdøende religiøst miniparti som «bremser» en naturlig utvikling. De stiller vesentlige spørsmål som viser at det er langt fra sikkert at utviklingen bør gå i liberal retning. Dessuten er det ikke bare KrF som er kritisk, man trenger ikke være religiøs for å se dilemmaene eller ha motforestillinger.

Innlegget var publisert i Minerva 6. mai 2020.

Publisert: 6. januar 2023