Robert Mood og diskusjoner om markedsøkonomien
Kristin Clemet blogger: Innholdet i Robert Moods innvendinger mot Civita og meg er stort sett det samme. Han mener at vi er tilhengere det han omtaler som et “friest mulig marked” og mener at vi aldri diskuterer svakhetene ved “det frie marked som system”.
Publisert: 7. april 2020
Robert Mood er president i Norges Røde Kors.
Han er også en ivrig twitrer, og han har mange sterke meninger, også om politikk.
Han er åpenbart ikke så begeistret for Civita, så da jeg var på Politisk Kvarter sammen med SV-leder Audun Lysbakken i går, twitret Mood at det hadde vært en “hyggelig morgenstund å høre @audunlysbakken kle av kapitalismens fremste norske forkjemper @kristinclemet @Civita_ i @NRKno politisk kvarter da ;-)”.
Twitterkontoen til Robert Mood er privat, men Mood retwitrer også mange meldinger fra Røde Kors, nylig også om hans egne aktiviteter som Røde Kors-president.
Røde Kors er en organisasjon som har nøytralitet – politisk, etnisk, religiøst og ideologisk – som et av sine grunnleggende prinsipper. Årsaken er at Røde Kors skal kunne nyte tillit hos alle og dermed også være i stand til å hjelpe alle. Dette gjelder både nasjonalt og internasjonalt.
Hvorvidt Robert Moods politiske aktivitet er forenelig med dette strenge nøytralitetskravet, må helt og holdent være opp til Røde Kors selv å bedømme. Det eneste Røde Kors ikke kan forlange, er at andre skal være upåvirket av det vi leser og hører fra organisasjonens talspersoner, for det må selvsagt være opp til hver enkelt av oss.
La meg legge til at det selvsagt ikke er noe problem for Røde Kors å ha ledere som har politiske og andre overbevisninger. Det har alle mennesker. Det er rollen og oppgaven man har – enten man er i Civita, i NRK, i embetsverket eller i en organisasjon som Røde Kors – som avgjør hvordan man bør forsøke å opptre. Både Jonas Gahr Støre (Ap), Børge Brende (H) og Thorvald Stoltenberg (Ap) har vært ledere i Norges Røde Kors, og nylig avdøde Astrid Nøklebye Heiberg (H) var også leder for det internasjonale Røde Kors. Men jeg tror ingen av dem var veldig politisk aktive samtidig, og jeg husker dem alle som balanserte og inkluderende talspersoner for Røde Kors.
Uansett synspunkt på disse forholdene er Robert Moods innlegg i samfunnsdebatten åpenbart noe som mange liker og setter pris på, mens andre er mer kritiske. Meningene hans er altså ikke ukontroversielle, og dermed fortjener de også diskusjon. Og siden slike diskusjoner kan være vanskelige å få til på Twitter, skal jeg gi mitt besyv her i et forsøk på å bringe debatten videre.
Men la meg, før det, nevne en twittermelding som jeg selv skrev i går som en respons på den meldingen Mood skrev i forbindelse med Politisk Kvarter. Den satte, overraskende for meg, nærmest fyr på Twitter, særlig fordi den ble opplevd som en “trussel”. For meg er det gåtefullt hva som kunne være truende med en slik melding, men jeg skal la det fare her og heller forklare hva jeg tenkte på.
Innholdet i Robert Moods innvendinger mot Civita og meg er stort sett det samme. Han mener at vi er tilhengere det han omtaler som et “friest mulig marked” og mener at vi aldri diskuterer svakhetene ved “det frie marked som system”. Dette var i bunn og grunn også kritikken i twittermeldingen hans, der han omtaler meg som kapitalismens fremste forkjemper i Norge. Nå var det riktignok ikke kapitalismen som ble diskutert i Politisk kvarter – temaet der var den retorikken som enkelte bruker overfor bedrifter og bedriftseiere, hvor kategoriske krav det skal stilles til de bedriftene som nå kan motta krisestøtte og hvor relevant det er å advare mot en “eksplosjon i ulikhet” når nå formuer verden over krympes og destrueres i rekordfart – men likevel: Mitt og Civitas syn på markedsøkonomien er tydeligvis det som engasjerer Mood sterkest.
Grunnen til at jeg i min tweet viste til Røde Kors’ omfattende samarbeid med næringslivet, er at jeg mener at det er relevant når man diskuterer markedsøkonomien og næringslivets rolle i et samfunn. Etter min mening fremstår alle vellykkede samfunn i verden som et slags skjebnefellesskap mellom en sterk stat, et sterkt sivilsamfunn og et levedyktig næringsliv som opererer innenfor en velfungerende markedsøkonomi og, selvsagt, familiene og privat sektor i betydningen det private. Også trepartssamarbeidet er viktig i Norge og flere andre land. Alle sektorer er vevet inn i hverandre og dypt avhengige av hverandre, slik tilfellet også er for Røde Kors: Røde Kors er en organisasjon som består av både ansatte, valgte og mange frivillige personer, og som mottar offentlige midler og har et utstrakt samarbeid med stat og kommuner, og med næringslivet. Røde Kors samspiller altså med kapitalismen. Jeg syns derfor det er interessant å få høre mer om hva det er ved vår markedsøkonomi og det jeg står for, som Mood er så kritisk til.
Første gang jeg oppdaget at Robert Mood reagerte negativt på noe Civita står for, var da han twitret følgende:
“Et øyeblikk ble jeg nesten lurt til å tro at Civitas tanker er frie. Så leste jeg deres mål på nytt; “Civita skal bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi”. Ingen frie tanker der altså!”
Dette førte til en liten meningsutveksling, der jeg blant annet svarte at “vi er en liberal tankesmie. Det vil si at vi tror på et samfunn med maktdeling og sterke institusjoner, et fritt sivilsamfunn, en fri økonomi, og et sterkt personlig ansvar – slik vi heldigvis har i Norge”.
Jeg finner det ikke igjen på Twitter, men jeg mener å huske at det ble en liten diskusjon om hvordan man skal forstå begrepet “fri økonomi”. Jeg har nemlig en følelse av at Mood tror “fri” betyr “uregulert”, men det betyr det ikke.
Fri konkurranse er et begrep som brukes i økonomisk teori. Det innebærer at ingen skal ha dominerende markedsmakt og dermed makt til å bestemme prisene. Det må være mange tilbydere og etterspørere, og alle må ha lik informasjon om produkter og priser. I en slik økonomi vil ingen få superprofitt, og det vil ikke være noen monopoldannelser. Avkastningen på kapitalen, dvs. profitten, vil over tid tendere å bli lik i alle bedrifter, korrigert for ulik risikoeksponering. For å sikre at betingelsene for fri konkurranse opprettholdes over tid, trengs det overvåking og reguleringer. Hvis ikke, vil man få monopoldannelser
Et fritt marked, eller fri konkurranse, forbindes også med at de som påfører samfunnet kostnader, må betale for det, og at de som utnytter knappe naturressurser, ikke kan gjøre det gratis. Det vil si at vi må ha en stat som priser og regulerer skader som produksjon påfører andre, og som sikrer at ingen får gratis privilegier til å utnytte verdifulle naturressurser.
Opprettholdelse av et slikt fritt marked eller fri konkurranse krever en sterk stat som vedlikeholder markedsøkonomien, fordi økonomiske krefter som trekker i retning av monopoldannelser og opprettholdelse av privilegier ellers er sterke.
En annen måte å se på det kan være denne: Alle friheter eksisterer innenfor rammer. Vi er for eksempel alle for ytringsfrihet, selv om vi vet at vi har, og vil ha rammer: Vi har begrensninger i ytringsfriheten, og vi tilrettelegger aktivt for ytringsfrihet.
Flere store tankesmier lager jevnlig ulike oversikter der de blant annet rangerer verdens land etter hvor fri økonomien deres er.Og det er gjennomgående de landene som de fleste vil forbinde med verdens mest vellykkede land, som skårer best. Det gjelder blant annet de nordiske landene. Men igjen: At økonomien er fri, betyr ikke minst mulig reguleringer – det betyr best mulige reguleringer. Man kan for eksempel ikke skåre høyt på slike rangeringer hvis man ikke har en rettsstat, avtalefrihet, privat eiendomsrett, et effektivt byråkrati, et godt skattesystem eller en god konkurranselovgivning.
Dette betyr ikke at man, for eksempel i Norge, alltid vil være enige om hvordan rammene skal se ut. Men det man kan si, er at det etter min og flere av mine kollegers oppfatning, generelt er for lite diskusjon om hvordan vi sørger for at markedsøkonomien er mest mulig velfungerende, og hvordan den skal vedlikeholdes, forvaltes og fornyes når omgivelsene er i endring. Selv om Norge skårer høyt på de nevnte rangeringene, er det ingen automatikk i at vi vil gjøre det til evig tid. Når for eksempel teknologi og verdikjeder er i endring, må også skattesystemer og konkurranseregler være i endring.
I den omtalte kommunikasjonen med Mood mener jeg at jeg også sendte ham linker til noe av det mine medarbeidere har skrevet om dette.
Men Mood er ikke fornøyd.
Da jeg søndag 29. mars i år – mens pandemien var et faktum – hadde denne kronikken på trykk i Aftenposten, twitret Mood:
“Kristin Clemet @Civita_ slår fast at det frie marked fortsatt er løsningen, mens @JackMa, @FukuyamaFrancis og @harari_yuval stiller reflekterte spørsmål om den liberale verdensorden.”
Hvordan skulle jeg forstå dette?
Jeg skrev ikke ett ord om “det frie marked” i kronikken. Det jeg skrev om, var Norges “velfungerende” og “internasjonalt åpne markedsøkonomi”, om den nordiske modellen og om truslene mot det liberale demokratiet og den liberale verdensordenen som kan følge i kjølvannet av coronakrisen. To av de jeg nevnte, var nettopp Francis Fukuyama og Harari Yuval.
Jeg vil ikke et øyeblikk forsøke å måle meg med noen av disse tre personene, men hvilke spørsmål er det egentlig de stiller, som ikke jeg og flere av mine kolleger i Civita, også stiller?
Francis Fukuyama er en god venn av Civita. Min kollega Mathilde Fasting har nylig skrevet en bok om ham – en bok som også er en samtalebok mellom Fasting og Fukuyama, og han var så sent som i februar på et frokostmøte i Civita. Jeg vil si at vi kjenner meget godt til Fukuyamas tenkning, og at den overhodet ikke er fremmed for hva vi selv tenker.
Harari Yuval har jeg aldri truffet, men jeg nevnte ham i artikkelen min etter å ha lest en artikkel han nylig skrev i Financial Times. Der skriver han innsiktsfullt om to temaer som vi også har vært sterkt opptatt av i Civita, nemlig overvåkning og personvern og hvilke farer og fristelser coronaepidemien kan utsette oss for i den forbindelse. I tillegg skriver han om valget mellom nasjonal isolasjonisme og globalt samarbeid og solidaritet, hvorav det siste – etter Hararis oppfatning – klart er å foretrekke.
Generelt er Harari – i likhet med Fukuyama og mine kolleger i Civita – bekymret for at det liberale demokratiet bryter sammen. Harari har også, igjen i likhet med Civita, bidratt med drøftelser av hva liberalisme kan bety.
Jack Ma kjenner jeg litt til, ettersom jeg blant annet var medlem i den globale utdanningskommisjonen sammen med ham. Jack Ma er fra Kina, og han er en fascinerende person og svært vellykket forretningsmann, men jeg må si at jeg ikke helt har fått med meg hvilke reflekterte spørsmål han har stilt om den liberale verdensordenen som er av stor relevans for oss som lever i liberale demokratier. Han er, såvidt jeg har forstått, medlem av Kinas kommunistiske parti. Men dette skal jeg forsøke å finne ut mer om.
Så spørsmålet er: Jeg skriver i artikkelen min om den norske samfunnsmodellens styrker i møte med coronakrisen. Men hva mener egentlig Robert Mood med sin kritiske twittermelding?
Det er faktisk ikke så lett å forstå, så jeg syns det hadde vært interessant med en utdypning.
Også i går forsøkte Mood å forklare nærmere hva han mener.
Til en som lurte på om han er motstander av kapitalisme, skriver han at han ikke tror at “friest mulig marked og militær makt er relevante verktøy i denne krisen” – men at verktøyene må være “verdier, kultur, fellesskap og samspill”, noe visstnok også Jack Ma mener, ifølge Mood.
Og – mer konkret til Civita og meg skriver han at det han “etterlyser fra @kristinclemet og @Civita_, særlig når vi ser fremover fra dagens krise, er åpne og reflekterte drøftinger om økonomisk vekst og det frie marked som system. Jeg lytter og leser, men ser ikke det. Ser bare argumenter for mer av det samme.”
Det er vanskelig å tro at Robert Mood følger mye med på det Civita publiserer og arrangerer. Her er bare en brøkdel av noe av det som kanskje kunne være interessant for Robert Mood – gitt at det er markedsøkonomiens funksjonsmåte, mangler og muligheter han er interessert i. Dette er bøker og rapporter
- om hvordan den amerikanske økonomiske modellen spilte fallitt
- om ulikhet i USA
- om finanskrisens årsaker
- om kapitalismen etter finanskrisen
- om hvordan verden kom i økonomisk ubalanse
- om marked og moral
- om økonomisk ulikhet, tiltak mot ulikhet og barnefattigdom
- om globale forskjeller, utvikling og bistand
- om internasjonale selskapers utnyttelse av skattehull
- om hva markedsøkonomi er
- om borgeren og fellesskapet
- om Keynes + Hayek
- om klimatiltak
- om blinde markeder og fremsynt stat?
- om hva vi kan lære av finanskrisen 10 år etter
- om hvordan argumentene for frihandel må fornyes
- om EU, EØS og handel
- og om en lang rekke bøker om økonomi og beslektede emner.
Mye mer kan selvsagt finnes på hjemmesiden vår her.
Det siste Mood twitret som forklaring på hva han egentlig mener, var dette:
“Lett å forklare; Verdier og fellesskap er viktigere enn friest mulig marked. Der slutter vel min kompetanse. Derfor vender jeg meg i forventning om nytenking til @Civita_ og @kristinclemet”, hvoretter han legger til at twitterkontoen hans ikke er en Røde Kors-konto.
Igjen – det er ikke så lett å si hva dette skal bety.
Jeg kjenner ikke til noe liberalt demokrati i verden som ikke har en form for markedsøkonomi. Dessverre vet vi at det motsatte nesten har vært mulig: Flere autoritære samfunn, som Kina og Vietnam, har innført en form for kapitalisme. Men jeg skriver “nesten” og “en form for”, fordi dette ikke er en kapitalisme eller markedsøkonomi (min kollega Steinar Juel mener at dette ikke er det samme) som skårer høyt på de rangeringene som jeg nevnte. Kapitalisme uten rettsstat og demokrati er ikke kapitalisme eller markedsøkonomi slik Adam Smith så for seg. Og da hjelper det ikke om man ellers forsøker å ha en slags tut og kjør-kapitalisme der alt tilsynelatende er lov.
For meg og mine kolleger i Civita er ikke “friest mulig marked” en talemåte som gir så mye mening. En velfungerende markedsøkonomi er, slik jeg har beskrevet her, et resultat av god politikk – en politikk som neppe lar seg utforme i samfunn som ikke er sterke liberale demokratier.
Og uansett hva slags verdier vi måtte ha – eller hva vi mener med begrepet fellesskap (som kan være alt fra fellesskapet i familien til samfunnsfellesskapet og staten) – er det noe som etter min mening lettest og best ivaretas i et samfunn som også har et åpent økonomisk system. Mennesker er stort sett likere, rikere og lykkeligere, samtidig som de lever mer klimavennlig, i samfunn som har et velfungerende markedsøkonomisk system enn i samfunn som ikke har det.
Intellektuelt bør vi selvsagt være åpne for at noen en vakker dag finner opp et økonomisk system som er bedre enn de vi kjenner. Og det er alltid spennende å ha diskusjoner om det.
Men så langt er det, etter min mening, mye som tyder på at det er mer nyttig hele tiden å forsøke å vedlikeholde og foredle det systemet vi har, fremfor å forsøke å finne opp et helt nytt system.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 7.4.20.
Mer fra bloggen
Høyres problem
Vestres omtrentligheter
Kaotisk budsjettprosess
Paradigmeskifte i budsjettpolitikken?
Tillitsreform i offentlig sektor. Mistillit til privat sektor.
