Mindre selvrealisering, takk
Hvorfor skal arbeiderklassen finansiere akademikerbarn som skal «finne seg selv» i humaniora og samfunnsvitenskap?
Publisert: 5. mars 2020
Aldri før har så mange tatt høyere utdanning. Antall norske studenter har økt med nesten 50 prosent fra 2001 til 2018. Andelen av befolkningen med høyere utdanning har økt kraftig.
Satsing på utdanning har bred politisk støtte. Utdanning er svaret på hvordan vi kan øke den sosiale mobiliteten, redusere ulikhet, redusere kriminalitet og øke den økonomiske veksten. Det gjenspeiles i pengebruken.Bare siden 2010 er bevilgningene til universitets- og høyskolesektoren mer enn en doblet. I samme periode har statsbudsjettet økt med rundt 60 prosent.
Norge er helt på OECD-toppen i offentlig pengebruk på høyere utdanning. Men til tross for at vi aldri før har hatt en så høyt utdannet befolkning, og aldri før har satset så mye penger på utdanning, har vi hatt tidenes laveste produktivitetsvekst de siste årene. Ifølge siste perspektivmelding lå produktivitetsveksten på tre prosent i perioden 1996–2005, mens den var på én prosent i perioden 2006–2016.
Vi har aldri hatt så mange og høyt utdannede ingeniører, men i bygg- og anleggssektoren – som aldri har utgjort en større andel av økonomien – er det 10 prosent lavere produktivitet i dag enn tidlig på 2000-tallet.
Hadde vi hatt samme produktivitetsvekst i tjenestesektoren som vi hadde på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet, hadde vi, ifølge Virke, hatt en økt verdiskaping på 30.000 milliarder kroner, noe som tilsvarer tre ekstra oljefond. Selv om det er mange andre årsaker til den lave produktivitetsveksten, som for eksempel innvandring av personer med et lavere utdanningsnivå og kompetanse, er det et paradoks –for hele den vestlige verden – at befolkningens utdanningsnivå ikke korrelerer med produktivitetsveksten i økonomien.
Til tross for økt pengebruk og rekordstort antall norske studenter mangler vi allerede i dag 5600 sykepleiere. Hvis dagens utdanningstrend fortsetter, kommer vi til å mangle 28.000 sykepleiere, i tillegg til 18.000 helsefagarbeidere, i 2035.
I 2018 oppga seks av ti NHO-bedrifter at de mangler ansatte med riktig kompetanse. Det er særlig mangel på fagarbeidere. Om knappe ti år risikerer vi å mangle 100.000 av dem.
Kompetansebehovsutvalget, nedsatt av regjeringen for å gi en best mulig faglig vurdering av Norges fremtidige kompetansebehov, konkluderte i 2019 blant annet med at «det er vedvarende mangler på kvalifisert arbeidskraft innen noen yrker, særlig i helse- og omsorgssektoren, grunnskolelærere, IKT, samt fagarbeidere til bygg og anlegg».
Man bør etter hvert begynne å stille spørsmål om hvorvidt vi utdanner feil, for mye og for mange.
Av nesten 300.000 studenter totalt er det i 2018 70.000 som studerer et humanistisk-estetisk fag eller samfunns- og juridisk fag. Det er klart at Norge også trenger kompetanse innen disse fagene, men trenger vi så mange?
I Norge har vi hatt en politikk for høyere utdanning som innebærer at utdanningsinstitusjonene og individene selv har stor frihet til å velge hvilke studieplasser som skal opprettes. Dagens system, hvor pengene følger studentene, gjør at det ofte kan «lønne seg» å opprette «populære» (og billige) studieplasser, og stor ressursfrihet for institusjonene gir lite rom for politisk styring av ressursbruken.
Det er store forskjeller på utdanningsadferden til barn av høyt utdannende, sammenlignet med barn av foreldre med mindre utdanning. Utdanning og skoleprestasjoner går fremdeles i arv.
På samme tid har Norge trolig verdens beste ordninger for studenter. All offentlig utdanning er gratis, noe som i seg selv innebærer en stor omfordeling fra de med lav utdanning til de med høy utdanning. I tillegg dekker Lånekassen livsopphold, med gode betingelser.
Vi må unngå å ende i en situasjon der personer som har foreldre med lav utdanning, og som begynner å jobbe og betale skatt rett etter videregående skole, ender opp med å finansiere selvrealiseringsprosjektene til personene i den brede akademiske middelklassen, som skal bruke noen år på å «finne seg selv» på humanistisk og samfunnsvitenskapelig fakultet.
Kun litt over halvparten av alle heltidsstudenter har en studiepoengproduksjon på 60 poeng per år. Omtrent en tredjedel av alle studenter som startet å studere i 2010, har ikke fullført en grad i løpet av åtte år.
I to Civita–notater har jeg tatt til orde for å innføre en egenandel for studenter i høyere utdanning, fordi det er rett og rimelig at dagens studenter (som enten kommer fra middelklassen selv eller selv ender i den) betaler noe i bytte mot en tilnærmet gratis utdanning som gir individene økt økonomisk og kulturell kapital. En differensiert egenandel kan også brukes til å styre hvilke utdanninger og studier som er mer ønsket enn andre.
En egenandel kan også fungere som et insentiv for å få flere til å fullføre studiene på normert tid og som et lite hinder for dem som ikke nødvendigvis er like motiverte. At studenter dropper ut av studier har en kostnad både for individene og for samfunnet for øvrig.
Et annet tiltak som kan vurderes, er at institusjonene reduserer inntak av studenter innen visse fagområder, kanskje spesielt innen humaniora og samfunnsvitenskapsfagene, men også på andre fagområder med mindre behov, og der færre får relevant jobb etter studiene.
Et tak på antall studenter kan også omfordele ressursene og heller brukes til å heve kvaliteten, i tillegg til å finansiere flere faste forskerstillinger. De siste tallene, fra 2018, viser at 18,3 prosent av vitenskapelig ansatte i akademia har midlertidig stilling, noe som er dobbelt så mange som i arbeidslivet generelt.
Et motargument mot å begrense antall studenter innen visse studieretninger, er at flere studenter som fullfører en grad ved universitetene, kommer i jobb. Det er relevant.
For eksempel viser kandidatundersøkelsen ved UiO fra 2019 at 76 prosent av alle uteksaminerte kandidater var i jobb tre måneder etter studiene. 86 prosent var i jobb innen seks måneder. Totalt oppga 71 prosent av respondentene at de har en relevant utdanning. Men det er forskjeller mellom både fakulteter og utdanningsinstitusjoner. For eksempel oppgir ni av ti kandidater fra NTNU som er i arbeid, at utdanningen er relevant for nåværende stilling i 2019. Ved humanistisk fakultet ved UiO er andelen i jobb i 2018 på 71 prosent, mens kun 44 prosent er i relevant jobb.
De fleste som tar en høyere utdanning, får jobb til slutt, og blir i arbeidslivet i større grad enn personer som ikke har høyere utdanning. Men selv om det for den enkelte «lønner seg» å få gratis høyere utdanning betalt av samfunnet, betyr det ikke nødvendigvis at samfunnet som helhet, alltid, vil få en netto positiv gevinst.
Ved en slik vurdering av høyere utdanning er det viktig å skille mellom to typer av instrumentelle verdier. Den ene er verdien av selve fagkunnskapen som er tillært. Det er ingen tvil om at kunnskap innen humaniora-fag, som språk og kulturforståelse, har verdi for både samfunnet og næringslivet, spesielt hvis denne kunnskapen kombineres med annen fagkunnskap. En ingeniør som også har studert tysk språk eller kinesisk kultur, har en åpenbar instrumentell verdi.
Den andre instrumentelle verdien er mer generell kunnskap. For eksempel har også studieteknikk, kritisk tenkning og det å lære å lære, stor verdi for samfunn og næringsliv. Og dette er jo en av grunnene til at de aller fleste humaniora- og samfunnsvitenskapsstudenter kommer i jobb i etterkant av studiene, selv om ikke alle får en relevant jobb.
På fagspråket brukes termen «signaling». Å studere og gjennomføre en grad innen høyere utdanning gir verdifulle signaler til en arbeidsgiver. Baksiden av medaljen er at det kan gå inflasjon i disse signalene. Hva om en bachelorgrad ikke gir sterke nok signaler? Da må en ha mastergrad – selv om en mastergrad egentlig ikke er nødvendig for å kunne gjøre en god nok jobb i utgangspunktet.
I 2014 oppga halvparten av NHO-bedriftene at de ansatte en person med mastergrad i en stilling som kun krevde bachelorgrad. Kun 10 prosent av NHO-bedriftene sa at de trengte flere med mastergrad.
Gradsinflasjonen og overutdanning er sløsing med økonomiske ressurser, både for samfunnet og studentene, dersom verdien av en mastergrad i større grad har en individuell verdi, som et «signal» til arbeidsgivere, men ellers ikke så mye instrumentell verdi for samfunnet som har finansiert utdanningen.
Det er mye som tyder på at det er noe alvorlig galt i norsk høyere utdanning. Vi utdanner nok for mange, og ikke nødvendigvis de kandidatene som samfunnet har størst behov for. Utdanning handler også om dannelse og har en egenverdi i seg selv, men da er det urovekkende at flertallet av norske studenter selv har foreldre som har høyere utdanning.
Tiltak som egenandel og et øvre tak på antall studenter bør vurderes.
Kronikken var publisert i Klassekampen 3. mars 2020.