Ikke alle som kritiserer Greta Thunberg er mørkemenn
Vi er i samme båt, og da er det dumt å bruke den dårlige tiden vi har på å skille sauer fra geiter; de rettroende fra kjetterne. Dessverre risikerer vi å bruke mer krefter på det enn på miljøet, flokkdyr som vi er.
Publisert: 28. august 2019
Aage Borchgrevinks siste skriverier om klimakampen vekker en smule forundring. Borchgrevink har åpenbart satt seg mål om å luke i bedet til en høyreside der klima ikke alltid tas på alvor. Fair enough. Det er en del å ta av. Men tekstene er ganske polemiske og unyanserte til Borchgrevink å være.
Det problematiske er at Borchgrevink elter sammen hummer og kanari. Sist i søndagens tekst i Dagbladet, titulert Gretafobi, der trumpsk klimafornektelse og Thunberg-forakt slås i hop med det som i utgangspunktet burde være synspunkter man kan være uenig i, men som likevel er innafor diskusjoner om ulike virkemidler for å nå et felles mål. Han kaller det siste for den ”dannede Thunberg”-kritikken, men den er visst nifs likevel.
Borchgrevink mener at Greta Thunberg utsettes for forakt og hat. Det har han rett i. Det er selvsagt nifst å se reaksjonær antipati i aksjon: Klimafornekteren Trump er fin, mens Thunberg er farlig! Tut og kjør! Ute på fløyene er personangrep og sjikane en del av den radikale totalpakka. Dette burde ikke overraske Borchgrevink eller noen av oss andre i det – etter de polariserte omstendigheter – utvidede sentrum.
Likevel sitter jeg med et inntrykk av at Borchgrevink ikke ønsker kritiske innvendinger mot ikonisering av Thunberg i det hele tatt. Altså en debatt som ikke handler om Thunberg selv, men om hvor klokt det er at en ungdom blir et mektig symbol for saker, virkemidler og virkelighetsbeskrivelser som derfor ikke kan diskuteres i all sin, tross alt, kompleksitet. Er du mot ikonbruken av Thunberg er du mot miljøet og nifs?
Selv mener jeg at både Thunberg og skolestreik er fint og uunngåelig. Men det bør betraktes for hva det er: Barn og ungdom som gir uttrykk for bekymring og engasjement. Vi kan klandre voksenverden for å være både skyldnere og opportunister, men det er likevel i voksenverden problemene skal håndteres. Og det er ingen enkel sak.
Det er ingen tvil om at Greta Thunberg har blitt et mektig symbol for miljøkampen. Hun er høyt og lavt i mediene og pressen elsker det. Spørsmålet noen av oss stiller oss, er om det er helt uproblematisk. For eksempel at det gir lite rom for uenighet. En ungdom som fronter drastiske tiltak, der det ikke finnes rom for kompromiss eller motsigelser, setter andre politiske betraktninger sjakk matt. For hvem vil motsi et barn som engasjerer seg i en sak der det står om livet? Man risikerer raskt å bli den slemme, den hoverende og arrogante voksne. Borchgrevink ser i alle fall ut til å tenke litt i de baner, selv om Borchgrevink utmerket godt vet at hvordan klimautfordringene skal løses er et høyst politisk spørsmål. Da står vi i en situasjon der det politiske ikonet Thunberg vanskelig kan møtes med politiske argumenter. Det er like naivt å tro at politiske aktører ikke vet å dra nytte av den ”uangripelige” Thunberg, som at kynikere på høyresiden oppskriftsmessig tyr til nifs sjikane.
Klimakrisen er dramatisk. I dramatiske tider er det mye som løper løpsk. Hvis vi legger klimafornektere og «luke warmers» til side, finner vi radikale dommedagsprofeter og pragmatiske Davos-mennesker. Det er de som mener at kapitalismen er skyld i klimakrisen og at kapitalismen derfor må avskaffes. Andre mener at kapitalisme er en forutsetning for å kunne «løse» klimakrisen. Noen få mener at demokratiet bør avskaffes i mangel på handlekraft. Da er det ikke så vanskelig å forstå at miljøkampen innebærer langt mer enn problembeskrivelser. Heller ikke at det finnes flere måter å sage av den greina vi sitter på.
Det er ikke rart at vi får steile fronter når så mye står på spill. Det gjelder ikke bare klima, men hele den polariserte offentligheten som har blitt en trussel mot demokratiene våre. Men det siste vi trenger nå, er en kamp om ideologisk hegemoni og manikeisme i miljøkampen. Ved stedfortreder, eller ikke. Vi er i samme båt, og da er det dumt å bruke den dårlige tiden vi har på å skille sauer fra geiter; de rettroende fra kjetterne. Dessverre risikerer vi å bruke mer krefter på det enn på miljøet, flokkdyr som vi er.
Innlegget er publisert hos Minerva 26.8.19. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/klimabudsjett-hvordan-fa-et-statsbudsjett-i-trad-med-15-gradersmalet