Slaget om det aktive i næringspolitikken
Med hvilken rett kan vi egentlig snakke om «aktiv» næringspolitikk, hvis ikke det aktive er forankret i innovasjon og entreprenørskap? Lars Peder Nordbakken i Minerva.
Publisert: 17. juni 2019
Det gir liten mening å snakke om omstilling uten å snakke om innovasjon, siden innovasjon er hoveddrivkraften bak alle former for dynamisk forandring til noe nytt og bedre. Men det går også et skille mellom ulike typer av innovasjon, som er relevante for utforming av innovasjonspolitikk.
Inkrementelle og radikale innovasjoner
Den vanligste og mest rutinepregete formen for innovasjon er såkalt inkrementell innovasjon. Inkrementelle innovasjoner består av skrittvise fornyelser og forbedringer av eksisterende produkter og prosesser, typisk representert ved bilindustriens modellprogrammer. Slike innovasjoner er derfor sjelden forbundet med omfattende omstillinger. Bedrifter som har sitt konkurransefortrinn forbundet med inkrementelle innovasjoner er ofte store og internasjonalt orienterte virksomheter. Generelt har offentlig innovasjonspolitikk lite eller ingenting å tilføre når det gjelder inkrementell innovasjon.
Den andre hovedtypen av innovasjoner benevnes gjerne som radikale innovasjoner. Dette er innovasjoner med stort transformerende potensial, slike som kan endre markeder, næringer og verdikjeder på en revolusjonerende måte, slik iPhone i sin tid revolusjonerte mobiltelefonen og raskt ble en eksistensiell trussel for Nokia, med sine tradisjonelle mobiltelefoner. Radikale innovasjoner er ofte forbundet med helt ny teknologi eller helt nye teknologi-kombinasjoner, og er alltid forbundet med stor risiko. Radikale innovasjoner kommer typisk ikke fra de store eksisterende virksomhetene, som er spesialister på inkrementelle innovasjoner, men tvert i mot fra små, nye og hurtigvoksende selskaper. Grunnene til dette er flere. Ofte er de radikale innovasjonene for revolusjonerende, eller til og med for truende, til å passe inn i store virksomheter med hovedfokus på å videreutvikle sine eksisterende markedsposisjoner. Sagt på en annen måte: Innovative oppstartselskaper med ambisiøse gründere og høy kompetanse i gründerteamet er som regel alltid de beste til å gjennomføre radikale innovasjoner.
De radikale innovasjonene har også noen andre viktige kjennetegn: 1) de trer frem brått og uventet og er forbundet med stor usikkerhet og risiko, 2) de er ofte svært avhengige av å få tilgang til resultater fra avansert teknologisk forskning, 3) og de er svært avhengige av at det finnes et økosystem av dyktige aktører med kompletterende kompetanse og ressurser, fremfor alt kapital, som muliggjør oppstart av innovative selskaper med et betydelig vekstpotensial. 4) I forlengelsen av punktene 1-3 over er det ingen næringsaktører som er mer kritisk betinget av gode og forutsigbare institusjoner og rammebetingelser, åpne markeder og sterke økonomiske insentiver, som de mest ambisiøse gründerne.
Hvis disse forutsetningene ikke er på plass i tilstrekkelig grad, vil konsekvensen bli at få vil tørre å etablere nye innovative vekstbedrifter. Samfunnet går dermed glipp av den potensielt viktigste kilden til produktivitetsvekst og økt verdiskaping. En økonomi uten ambisiøse entreprenører blir, som økonomen Joseph A. Schumpeter en gang uttrykte det, nærmest å sammenligne med en teateroppsetning av Hamlet, hvor hovedrollen som den danske prinsen er borte. Eller sagt på en annen måte: Uten et minstemål av ambisiøse gründere kan vi ikke forvente å få de beste svarene på hva vi skal leve av etter oljen.
Innovasjonspolitikk
Når de rød-grønne næringspolitiske talspersonene for Ap, Sp, SV og MDG, godt hjulpet av tankesmien Agenda, for kort tid siden publiserte sine tanker om fremtidens næringspolitikk i et 45 siders langt notat, var temaet rammebetingelser for ambisiøse gründere ikke omtalt med ett eneste ord. Likevel var forfatterne temmelig sikre på hva vi skal leve av etter oljen. Som næringspolitiske talspersoner for sine respektive partier på Stortinget hadde de tilsynelatende svaret selv. Slike overmodige pretensjoner om selv å vite best leder naturlig til en såkalt «aktiv» nærings- og industripolitikk, som i hovedsak består av planøkonomiske tilnærminger til en rekke statlige virkemidler og direkteinngrep i den økonomiske prosessen.
En fremtidsrettet næringspolitikk handler, i motsetning til hva de rød-grønne legger vekt på, i hovedsak om innovasjonspolitikk, og innovasjonspolitikkens fremste mål bør være å fremme innovativt entreprenørskap innenfor rammen av en velfungerende markedsøkonomi, basert på spilleregler som skaper produktive insentiver og virksom konkurranse. Men heller ikke rød-grønne talspersoner, attpåtil noen med stor tro på at det er mulig å vedta fremtiden politisk, vil kunne styre helt unna følgende ubehagelige sannhet: Siden det er et grunnleggende faktum at både kunnskap, vilje og evne til innovativt entreprenørskap er spredt over et stort antall personer og aktører i både tid og rom, og dessuten er betinget av både tilfeldigheter og situasjonsbestemte forhold, må nødvendigvis alle selektive politiske tiltak være forbundet med stor risiko for å feile. I dette lyset er det ikke unaturlig å spørre: Med hvilken rett kan de rød-grønne egentlig snakke om «aktiv» nærings- og industripolitikk? Svaret avhenger naturligvis av hvilken målestokk som anvendes på å beskrive «aktiv» – og om den er politisk eller økonomisk.
Innlegget var publisert i Minerva 15. juni 2019.