Kan det bli krig i Sør-Asia?

En skummel mikstur av geopolitiske endringer, nasjonalistiske følelser og valgkamp kan nå skape en av de farligste sikkerhetspolitiske krisene i verden. Torkel Brekke i Aftenposten.

Torkel Brekke

Publisert: 1. mars 2019

Den 14. februar ble 46 unge indiske soldater drept i et terrorangrep i den indiske delen av Kashmir. Angrepet ble utført av gruppen Jaish-e-Mohammad, som har sin base i Pakistan. India har frådet og ropt om hevn, mens Pakistan har nektet for at de var innblandet. 26. februar bombet indiske fly mål bak kontrollinjen som skiller de to atommaktene i det omstridte Kashmir.

Sør-Asia er en region med snart to milliarder mennesker, eller en fjerdedel av verdens befolkning. Regionen kan analyseres som et internasjonalt politisk system som består av landene India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka, Afghanistan, Nepal og Bhutan. I tillegg spiller Kina, Iran, Russland og USA varierende roller som utenforstående makter. Det internasjonale systemet Sør-Asia er i endring.

Samarbeid med fiendenes fiender

Rundt år 200 f.Kr. skrev den indiske forfatteren Kautilya en sofistikert analyse av politikk kalt Arthashastra, som på norsk blir Politisk vitenskap. Hans analyser formet indisk politisk kultur i århundrer. En sentral tanke hos Kautilya er sirkelen av stater. En statsleder bør se seg selv som omringet av en sirkel av fiender, sier han. Det betyr at den neste sirkelen av stater er naturlige allierte, og utenrikspolitikk handler om hvordan man skal samarbeide med fiendenes fiender for å svekke fiendene.

Den viktigste forsvarspolitiske tankesmien i Delhi (Institute for Defense Studies and Analyses) utga for et par år siden et trebindsverk om Kautilyas ideer og begreper. Målet var, het det, å «studere, internalisere, spre og konsolidere» Kautilyas tanker på det strategiske feltet.

Kan undergrave freden i Afghanistan

Sett fra Delhi skjer det nå endringer i sirkelen av stater. Pakistan ble en nøkkelstat under den kalde krigen fordi USA trengte landet som alliert i sin stedfortrederkrig mot Sovjet i Afghanistan. Etter den kalde krigen kunne landet mistet sin status, men så kom 9/11.

Da USA gikk til krig i Afghanistan for å knuse trusselen fra Al-Qaida, fikk Pakistan fornyet sin rolle, og sett fra Washington var det viktig å få India og Pakistan til å holde fred.

Men USA er på vei ut av Afghanistan, og det krigsherjede landet kan fort bli valplass for en forsterket konflikt mellom India og Pakistan.

India har satset mye på å oppnå innflytelse i Afghanistan, men for Pakistan er et nært vennskap mellom de to nabolandene en trussel. Konkurransen mellom utenforstående makter om innflytelse kan undergrave freden i Afghanistan.

Kina søker å omringe India

Trump flørtet på komisk vis med den indiske diasporaen i USA under sin valgkamp. Han sa at India var svært viktig for USA, så her fulgte han samme linje som amerikanske presidenter har gjort siden Clinton.

USA har trengt Pakistan i Afghanistan, men samtidig har man skjønt i Washington at India er et mye viktigere land på flere måter.

India er Kinas naturlige fiende og kan dermed hjelpe USA med å balansere Kinas makt i Asia.

A.B. Vajpayee (daværende indisk statsminister) sa i en tale rett etter 9/11 at USA og India er «natural allies». Vajpayee var en langt mer sofistikert tenker enn nåværende statsminister Narendra Modi og hadde lest Kautilya nøye.

Sett fra Beijing, derimot, er Pakistan den «naturlige allierte» i Sør-Asia.

Kina ønsker å dominere i sin sfære, og gjennom vennskap og økonomisk samarbeid med land som Pakistan og Sri Lanka, søker Kina å omringe India ved hjelp av nye allianser og økonomisk avhengighet. Slik ser det i hvert fall ut fra Delhi, og det skaper til tider panikk i Indias utenrikspolitiske sirkler.

India vil ha innflytelse

Midt i disse endringene går India, verdens største demokrati, til parlamentsvalg om en drøy måned. Forrige valg i 2014 ble en enorm suksess for det hindunasjonalistiske partiet Bharatiya Janata Party (BJP) og la grunnlaget for statsminister Narendra Modis regjering.

Modi er en populistisk og karismatisk leder anklaget for medvirkning til store menneskerettighetsbrudd i sin tidligere politiske karriere. Modis hindu-sjåvinisme er et problem for minoriteter i India, men for å forstå Sør-Asia som internasjonalt system, betyr den lite. I regjeringspartiets valgmanifest fra 2014 påsto Modi at han skulle «fundamentally reboot and reorient the foreign policy goals, content and process,» men det var stort sett bare ord.

Modis dypt personlige stil er fundamentalt forskjellig fra forrige statsminister Manmohan Singh, en dypt ukarismatisk byråkrat, men essensen i utenrikspolitikken til India ligger fast. India ønsker innflytelse og anerkjennelse som stormakt uavhengig av hvilket parti som har statsministerkontoret. India vil ha global anerkjennelse, men blir stadig trukket inn i lokale krangler med lillebror Pakistan. India og Pakistan er stater skåret ut av samme land (Britisk India) med noen pennestrøk i 1947 i historiens største religionspolitiske eksperiment.

India vil vinne en eventuell krig

I disse geopolitiske endringene kan terror spille en rolle, dessverre. Modi har mye å tape fordi meningsmålinger har vist at han kan miste grepet om makten.

Indias befolkning er ikke fornøyd med politikken hans, men med riktig respons mot terrorangrepet kan han kanskje vinne tilbake popularitet.

Den ganske ferske pakistanske statsminister Imran Khan har også mye å bevise. Han er blitt kritisert for hverken å skjønne eller like militærmakt, men som statsminister kan han ikke være pasifist: Han må forsvare Pakistans grenser og landets ære.

Så hvor går vi? Blant kolleger og venner i India som kjenner landets sikkerhetspolitikk, er meningene delte.

Noen mener at landene ikke kan gå for langt, men har lært å leve med permanent krise. Andre mener trusselen om krig er mer alvorlig enn noensinne.

India vil eventuelt vinne, om en krig forblir begrenset og konvensjonell eller om, Gud forby, kjernevåpen tas i bruk. Men seier blir et hult begrep hvis man forestiller seg de menneskelige kostnadene.

La oss derfor håpe at Modi har lest Kautilya. Den klassiske indiske politiske tradisjon er nemlig både kynisk og realistisk og advarer mot krig som middel i internasjonal politikk. «Heltemodig er bare den som ikke forstår seg på våpen», er en gjennomgående påstand i denne litteraturen.

Problemet er at populistiske ledere av demokratier ikke har råd til for mye realisme. En skummel mikstur av geopolitiske endringer, nasjonalistiske følelser og valgkamp kan nå skape den farligste sikkerhetspolitiske krisen i verden.

Innlegget var publisert i Aftenposten 28. februar 2019.

Publisert: 8. februar 2023