Hva er pengepolitikk?

Publisert: 18. desember 2018

Pengepolitikk

Pengepolitikk er en betegnelse på den delen av den økonomiske politikken som går ut på å styre pengemengden og rentenivået i økonomien. Pengepolitikken er et sentralt virkemiddel for å styre aktiviteten og inflasjonen i økonomien.

Pengepolitikken utføres som regel av en sentralbank på oppdrag fra landets regjering eller nasjonalforsamling. Det operative målet med pengepolitikken er i dag som oftest å holde inflasjonen under kontroll, men sentralbanker kan også være pålagt å stabilisere aktiviteten i økonomien, å holde et stabilt vekslingsnivå i valutakursen og unngå oppbygging av finansielle ubalanser.

Noen potensielle mål i pengepolitikken står delvis i motsetning til hverandre. For eksempel tilsier det «pengepolitiske trilemmaet» at dersom det er frie kapitalbevegelser, kan ikke pengepolitikken brukes til både å holde fast valutakurs, og stabilisere inflasjonen (prisveksten) og den økonomiske aktiviteten.

Historisk utvikling

I tidligere tider var det vanlig å knytte pengeverdien til edelmetaller, som oftest gull. Etter andre verdenskrig og frem til 1971 fungerte det såkalte Bretton Woods-systemet der vestlige land, inkludert Norge, knyttet sine valutaer opp mot dollaren, som igjen var knyttet til gull.

Fra 1970-tallet hadde Norge, i likhet med de fleste andre vestlige land, forskjellige former for fastkursregimer, der målet for pengepolitikken var å holde verdien på kroner stabil i forhold til andre valutaer. Kronen ble devaluert flere ganger på 1970- og 1980-tallet, det vil si at man justerte ned kronens verdi målt i forhold til de utenlandske valutaer kronen var knyttet til.

I 1992 brøt Det europeiske valutasamarbeidet (EMS), som også Norge var en del av, sammen. Etter det hadde Norge en flytende valutakurs, men målet for pengepolitikken var fortsatt å holde en stabil kronekurs målt mot europeiske valutaer. Utover 1990-tallet ble det stadig vanligere for land å erstatte fastkursregimer med inflasjonsmål for pengepolitikken.

I 2001 ble målet for pengepolitikken i Norge endret til å holde inflasjonen nær 2,5 prosent og bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Inflasjonsmålet ble satt ned til 2 prosent i 2018.

Virkemidler i pengepolitikken

Virkemidlene i pengepolitikken varierer noe fra land til land. Norges Banks hovedverktøy er fastsettelsen av styringsrenten (foliorenten), som er renten banker gis på innskudd innenfor den enkelte banks kvote i Norges Bank. Norges Bank setter også en lavere reserverente, som er renten banker får på innskudd i Norges Bank som overstiger kvoten av innskudd, og en høyere D-lånsrente, som er renten banker må betale for dagslån fra Norges Bank.

Styringsrenten har flere forskjellige effekter på økonomien. Styringsrenten har stor innvirkning på renten på lån mellom banker, og dermed på kostnadene til bankene. Økt styringsrente sørger på den måten for at bankene krever høyere renter på lån til bedrifter og husholdninger, noe som demper den økonomiske aktiviteten og inflasjonen. Økt styringsrente gir også alt annet likt høyere kronekurs fordi det blir mer attraktivt å plassere verdier i norske kroner. Høyere kronekurs bidrar til å gjøre importvarer billigere, som demper inflasjonen, og gjør eksportnæringer mindre konkurransedyktige, som reduserer presset i økonomien og bidrar til redusert inflasjon på litt lenger sikt. Redusert styringsrente har motsatt effekt.

Pengepolitikk fungerer med et tidsetterslep. Norges Bank tar i sin rentesetting sikte på å stabilisere inflasjonen nær målet på mellomlang sikt. Det betyr at inflasjonen kan være over eller under målet i kortere perioder. Forventninger om fremtidig inflasjon og valutakurs påvirker lønnsforhandlinger og priser som settes i dag. Det er derfor svært viktig for sentralbanker å styre forventningene gjennom blant annet å ha en troverdig pengepolitikk.

I tillegg til styringsrenten kan også pengepolitikken bruke valutaintervensjoner eller direkte kjøp av statsobligasjoner og andre verdipapirer, såkalt kvantitative lettelser. Kvantitative lettelser har blitt brukt av mange sentralbanker etter finanskrisen for å stimulere økonomien fordi styringsrentene var nær null, og derfor vanskelig kunne settes lenger ned.

Artikkelen er sist oppdatert 18.3.2023.