Muslimske stemmer for frihet og fred
Historien viser det: Noen av de viktigste stemmene for frihet de siste hundre årene har vært mennesker som visste hvordan livet var i et diktatur. Iyad El-Baghdadi i Aftenposten.
Publisert: 13. desember 2018
Dette er det 11. essayet i en serie Iyad El-Baghdadi skriver hos tankesmien Civita og publiserer i Aftenposten. Les mer om forfatteren, flyktningen, debattanten og foredragsholderen her!
I sin ungdom ble Abdallah fengslet, slått og torturert for å ha uttrykt sin politiske mening i sitt hjemland Saudi-Arabia. Nylig ble han truet med å bli arrestert fordi han tvitret politiske synspunkter, og han fikk utreiseforbud slik at han ikke skulle kunne forlate landet.
Han kontaktet meg for noen måneder siden for å fortelle meg at han planla å flykte, og dette fikk ny og sterk aktualitet etter at drapet på den saudiarabiske journalisten Jamal Khashoggi ble kjent over hele verden.
Noen dager før han gikk om bord på flyet til Norge, skrev Abdallah i en SMS til meg: «La oss møtes over en kopp kaffe i Oslo, og jeg kan fornye drømmene mine». Han søkte om asyl straks etter ankomst.
En telefon en sen kveld
Abdullah hadde ingen økonomiske eller sosiale grunner til å forlate Saudi-Arabia. Han hadde en del sparepenger, han eide et stort hus, og han hadde en sosialt viktig posisjon. Å flykte var en av de vanskeligste avgjørelsene han hadde tatt noen gang.
Han tok den avgjørelsen av bare én grunn: for å kunne ha mulighet til å ytre seg fritt uten å bli utsatt for forfølgelse.
Da jeg møtte ham første gang, ga jeg ham en stor klem, og øynene hans ble fylt av tårer. Han hadde føttene på norsk jord, og han følte seg tryggere enn han hadde gjort på mange år. Idet jeg ønsket ham lykke til, siterte jeg et kort vers fra Koranen: «Frykt ikke, for du har unnsluppet undertrykkerne.»
Mindre enn to uker senere fikk jeg en sen kveld en telefon fra Abdallah. «De har henvist meg til utvisning», sa han. «Iyad, hvis jeg blir returnert til Saudi-Arabia, blir jeg drept.»
De overså jentas traumer
Heldigvis ble utvisningen påklaget med heldig utfall, og rettssystemet vil nå avgjøre asylsøknaden hans. Men forsøket på å utvise ham før han fikk en sjanse til å presentere bevisene sine i et intervju med Utlendingsdirektoratet (UDI), er sjokkerende.
I vårt naboland Sverige har en prisbelønt jemenittisk kvinnerettighetsaktivist slåss for å unngå utvisning etter at hun sammen med sin traumatiserte datter ble overført fra innvandringsmyndighetene til politiet
Hend Al Eryani og datteren flyktet fra Jemen til Libanon, videre til Tyrkia og deretter til Sverige, etter å ha mottatt en rekke dødstrusler fra religiøse ekstremister
Hend, som fikk prisen «Arab Woman of the Year» for 2017, er en av de sterkeste personene jeg vet om.
Men stemmen hennes skalv da hun sa til meg: «Jeg skjønte at vi ikke har noen rettigheter her i det hele tatt. Min datters traumer hadde overhodet ingen betydning for avgjørelsen deres. Tvert imot truet de henne rett ut i løpet av intervjuet, selv om de hadde alle disse legeerklæringene. Kanskje de ikke ser våre barn som likeverdige?»
Et hjertevarmende bilde
For knapt to uker siden møttes lederne av «den frie verden» i Paris for å minnes hundreårsdagen for slutten på første verdenskrig. Frankrikes president Emmanuel Macron tvitret et hjertevarmende bilde av seg selv og Tysklands kansler Angela Merkel med en kommentar på ett ord: «Unis.»
Den historiske betydningen av det fotoet traff meg rett i hjertet.
«Jeg er fra Midtøsten», tvitret jeg. «Dette bildet beveger meg nesten til tårer. Forstår unge europeere helt hva som er oppnådd? Det er intet annet enn hellig, fordi fred er hellig, fordi menneskeliv er hellig. Ta ikke freden for gitt. Ta ikke rettighetene dine for gitt. Ta ikke demokratiene våre for gitt. Vi blir knekt, undertrykt, fengslet, torturert og jaget for å tillate oss å forvente det vi ble gitt ved fødselen. Ta det ikke for gitt.»
Jeg kommer fra en region i vår verden som er plaget av vold, terrorisme og diktatur. Kanskje gjør det at jeg fullt og helt kan verdsette kampen for frihet, fred og menneskeverd og de oppnåelsene som det fotoet representerer.
Macron er et dårlig eksempel
Men følelsene mine overfor det bildet betyr ikke at jeg fullt og helt støtter Macron, politikeren som tvitret det. Macron er et nokså skuffende eksempel på det å stå opp for «de liberale verdiene» når det gjelder oss, folk fra Midtøsten.
Noen dager etter det brutale drapet på Jamal Khashoggi kalte han kravet om slutt på våpensalg til Saudi-Arabia for «demagogi» og spurte: «Hva er sammenhengen mellom våpensalg og drapet på Khashoggi?»
I fjor deltok han på innvielsen av et nytt Louvre-museum i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater (FAE). Macron sto ved siden av Emiratenes sterke mann, Mohammad bin Zayed, og hyllet kraften og skjønnheten i det å «slåss mot hatdiskursene».
FAE, mitt tidligere land, ledes av en regjering som fengsler og torturerer folk og skaffer dem av veien fordi de har uttrykt sin mening. Tidligere samme år hadde dette landet dømt Ahmed Mansoor, en av landets siste gjenværende uavhengige menneskerettsaktivister, til ti års fengsel.
Vil ikke belæres
Samme år tok Macron imot Egypts diktator Abdefattah El Sisi, som organisasjonen Human Rights Watch mener burde vært stilt for retten for forbrytelser mot menneskeheten.
Da Macron ble presset på spørsmålet om menneskerettigheter, kommenterte han:
«Jeg aksepterer ikke å bli belært om hvordan jeg skal styre landet mitt, og jeg belærer ikke andre.»
Det er kanskje ingen stor overraskelse at Frankrike selger våpen for milliarder av euro til alle tre landene som er nevnt ovenfor.
Denne hyllingen av å «forsvare den liberale verdensorden» ser ikke ut til å forstå at denne ordenen er i ferd med å rakne. Frihet og menneskerettigheter feires hjemme, mens tyranni og menneskerettsbrudd får lov å florere utenlands.
Mellom håp og fortvilelse
Jasmin Mujanovic, forfatter av Hunger & Fury: The Crisis of Democracy in the Balkans, sa nylig: «Jeg har i en tid argumentert for at vi nå er på vei inn i en periode hvor forsvaret av såkalte vestlige verdier vil måtte bli et prosjekt for dem som faktisk forstår og har opplevd alternativene, nemlig ikke-vestlige folk.»
Historien viser nettopp dette: Noen av de viktigste stemmene for frihet de siste hundre årene har vært mennesker som visste hvordan livet var i et diktatur, mennesker som Hannah Arendt, Václav Havel og nå Angela Merkel.
Er muslimske stemmer for fred da noe upassende og upraktisk som bør overses, en demografisk trussel som migrasjonsmyndighetene må hanskes med?
Eller bærer de med seg nettopp det budskapet Vesten trenger å høre nå idet den strever med sin egen historie og fremtid?
Hvor mange flere av oss må møte Jamal Khashoggis skjebne før den «frie verden» våkner opp og innser hva som er dens kjerneverdier?
Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum. Innlegget var publisert i Aftenposten 11. desember 2018.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
