Bioteknologi og etikk

Total mangel på respekt fra venstresiden i abortdebatten

Det er vanskelig å se at de mange uttalelsene som nå kommer fra Arbeiderpartiet, viser respekt for dem som mener at dette er dypt etiske spørsmål, skriver Torstein Ulserød.

Torstein Ulserød

Publisert: 9. november 2018

Abortdebatten har blusset opp igjen etter at Erna Solberg sa seg villig til å forhandle med KrF om den såkalte § 2c i abortloven og eventuelt adgangen til tvillingaborter.

Mange har reagert sterkt på at Solberg har gjort abort til et «forhandlingskort». Abort er i seg selv et følsomt tema, både personlig for mange, og politisk. Når abortloven trekkes inn i en opphetet kamp om regjeringsmakten, der alt som sies på begge sider lett tolkes som del av et taktisk spill, er det forståelig at det av mange oppfattes som uverdig.

Samtidig er det klart at abort er viktig for KrF. Da er det ikke i seg selv urimelig å åpne for at abort kan være et tema i forhandlingene om en regjeringsplattform med KrF. Strengt tatt er det ikke noe mer enn det Solberg har lovet.

Den mest betente konflikten handler om abortloven § 2 tredje ledd bokstav c som åpner for abort etter uke tolv i svangerskapet når det er stor fare for sykdom hos fosteret.

KrF ønsker å fjerne hele bestemmelsen. Partiet står ganske alene om dette standpunktet i norsk politikk. Men standpunktet støttes også av et mindretall i Høyre, inkludert Solberg selv.

Personlig er jeg i tvil om hva jeg mener om denne bestemmelsen. Men jeg mener det er opplagt at bestemmelsen er etisk problematisk. Bestemmelsen ikke bare åpner for, men handler rett og slett om, sortering av fostre på grunnlag av deres egenskaper. Det går det an å mene at vi bør tillate, naturligvis. Men det går ikke an å mene at det ikke innebærer sortering å tillate abort på dette grunnlaget.

Hele abortloven er et stort kompromiss mellom hensynet til kvinners råderett over egen reproduksjon og hensynet til fosterets rett til liv.

Loven gir kvinner full selvbestemmelse frem til utgangen av uke 12 i svangerskapet. Deretter får fosteret gradvis sterkere beskyttelse: Det er adgang til abort mellom uke 12 og utgangen av uke 18 på visse vilkår. Etter uke 18 kan abort innvilges i unntakstilfeller, men aldri dersom fosteret er levedyktig utenfor mors liv.

§ 2c skiller seg imidlertid prinsipielt fra de øvrige bestemmelsene i loven på en vesentlig måte. Resten av loven handler om i hvilken grad kvinnen skal få bestemme om hun vil føde et barn. § 2 c gir anledning til å bestemme at man vil føde akkurat dette barnet.

Det er ikke vanskelig å skjønne at det kan være byrdefullt å måtte bære frem og føde et alvorlig sykt barn. Men det bør heller ikke være vanskelig å se at man ved å tillate at svangerskap avbrytes på grunnlag av egenskaper ved fosteret, beveger seg i et farvann som er etisk trøblete.

I argumentasjonen vi nå hører fra alle de som er sterkt imot en endring av abortlovens § 2c, er det imidlertid ikke lett å få øye på noen anerkjennelse av at dette er en sak preget av vanskelige dilemmaer.

Tonen er hard og uforsonlig, særlig fra venstresiden. Det kan nok ses som et uttrykk for at oppdemmet frustrasjon etter noen uker med munnkurv mens KrF har gjennomført sin retningsvalgprosess, nå får utløp.

Men jeg tror det også handler om noe mer grunnleggende. Det er naturligvis helt legitimt å være sterkt uenig med KrF i denne saken. Men det som kjennetegner de mange harde utfallene de siste dagene fra representanter for blant andre Arbeiderpartiet, er ikke bare saklig uenighet. Det er også en total mangel på respekt for at det er legitimt å mene noe annet enn at abortloven ikke kan røres.

Det er sånn sett en interessant illustrasjon på hvor mye den reflekterende og dialogpregede tonen til Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre egentlig er verdt når det kommer til konkrete saker der det er reell uenighet og følelsene sterke.

Støre selv har i denne saken uttalt at «abortspørsmålet er et dypt etisk spørsmål som ikke egner seg for spill». Det er noe paradoksalt over at man kan anerkjenne noe som et «dypt etisk spørsmål» og samtidig mene at det ikke går an å diskutere spørsmålet.

Og selv om Støre mener denne tematikken ikke egner seg for spill, og er bekymret for at en debatt kan skape «frykt» og «konflikt», lever han tilsynelatende godt med at fremstående representanter for hans eget parti nå hamrer løs på Solberg og KrF med en retorikk som er egnet til lite annet enn å fyre opp det som måtte finnes av aggresjon mot dem som mener noe annet om abort enn Ap. Tonen er gjennomgående uforsonlig og usaklig, og i noen tilfeller nærmest løgnaktig.

Sosiale medier har de siste dagene flommet over av utspill fra Ap-folk som karikerer og harselerer med standpunktene til alle som mener det kan være noe problematisk med dagens abortlov. Dagen etter KrFs landsmøte retwitret for eksempel Hadia Tajik følgende: «70-tallet ringte. De lurte på hvorfor vi diskuterer abort igjen.»

Budskapet fra Arbeiderpartiets nestleder er ikke til å misforstå: Bare det å mene at dette «dypt etiske spørsmålet» er noe å diskutere, er håpløst reaksjonært.

5. november hadde stortingsrepresentant for Ap, Ingvild Kjerkol, et innlegg i VG der hun går så langt i skape et feilaktig inntrykk av hva som reelt sett står på spill som det er mulig å gjøre uten å skrive noe direkte usant.

Hun skriver blant annet at «rett til selvbestemt abort (har) gitt kvinner trygghet for liv og helse, og makt til å bestemme over eget liv. Nå har landets øverste leder sagt hun vil endre på det. Hukommelsen til borgerlige politikere er kort når det kommer til spørsmålet om selvbestemt abort.»

Men Kjerkhol vet at det er uaktuelt å endre adgangen til selvbestemt abort som gjelder til utgangen av uke 12. § 2c omhandler vilkårene for senaborter, som i alle tilfeller behandles av en nemnd.

Kjerkhols halmstrå er at tvillingaborter innenfor grensen for selvbestemt abort også er et tema. Men det er, uavhengig av hva man mener om dét spørsmålet, en marginal problemstilling som ikke kan sies å utfordre den tryggheten for kvinner som følger med retten til selvbestemt abort inntil uke 12.

Familiepolitisk talsperson i Ap, Anette Trettebergstuen, har reagert på at helseminister Bent Høie uttalte at han som homofil kan forstå hvordan det er å tilhøre en minoritet, og at han sånn sett «vet hvordan det oppleves når en side av deg brukes til å definere hele deg».

Høies uttalelse handlet om hvordan mennesker med Downs syndrom opplever dagens abortlov som diskriminerende. Trettebergstuen kommenterte til VG at «Bent Høie har ikke peiling på hva dette handler om. Det viser det uverdige utspillet hans. Denne sammenligningen med homofile og mennesker med downs, er helt forkastelig.»

Og hun la til at «det er provoserende at han som mektig, mannlig politiker skal ta valg som gjør at kvinner mister selvbestemmelsen.»

Man kan godt tolke Høies uttalelse som del av et spill. Men saklig sett er det vanskelig å se at det er helt fjernt å gi uttrykk for en slik forståelse for opplevelsen av å være annerledes som Høie gjør. Trettebergstuen forholder seg ikke egentlig til substansen, hun velger i stedet å karikere den. Høie har ikke sammenlignet homofile og mennesker med downs på den måten hun impliserer.

Alt oppsummert er det vanskelig å se at de mange uttalelsene som nå kommer fra Arbeiderpartiet, viser respekt for dem som mener at dette er dypt etiske spørsmål.

Artikkelen er publisert hos Aftenposten 7.11.18.

Publisert: 9. mai 2023