2.november skal Kristelig Folkeparti foreta et historisk veivalg. På et ekstraordinært landsmøte skal delegatene ta stilling til om partiet skal sondere og eventuelt starte forhandlinger med Høyre, Venstre og Frp med sikte på å gå inn i Erna Solbergs regjering – eller om de skal sondere mulighetene for å danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Partiets parlamentariske nestleder, Hans Fredrik Grøvan, har også skissert en tredje mulighet, nemlig at partiet forblir i opposisjon, men det er uklart om landsmøtet vil ta stilling til et slikt alternativ. Hvis ikke, vil Grøvan velge å gå inn i Solberg-regjeringen.
Uansett hva utfallet blir, ligger det an til at KrF treffer en historisk beslutning. Dersom landsmøtet gir tilslutning til Knut Arild Hareides forslag om å gå til venstre, innebærer det at KrF for første gang i sin historie innleder et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og venstresiden i norsk politikk. Dersom landsmøtet i stedet velger Solberg-regjeringen, vil det være en bekreftelse på at partiet hører mest hjemme på ikke-sosialistisk side.
Mange av delegatene som skal delta på landsmøtet, vet allerede hva de mener. For de som ennå ikke har gjort seg opp en mening, er det mange hensyn å ta: Hvor står KrF ideologisk, og hvor bør partiet stå? Hvor kan KrF regne med å få mest gjennomslag? Hvordan vil den parlamentariske situasjonen virke inn på de to regjeringsalternativene? Hva mener KrFs medlemmer og velgere? Og hvordan påvirker valget som landsmøtet gjør, KrFs fremtid?
Knut Arild Hareide har i sin bok Det som betyr noe argumentert for at KrF står nærmere venstresiden enn høyresiden, og at gjennomslaget for KrF vil bli større i et samarbeid med Ap, Sp og SV enn i et samarbeid med Høyre, Venstre og Frp. Etter min mening kan det argumenteres like godt eller bedre for det motsatte, nemlig at KrF står nærmere høyresiden enn venstresiden, og at partiet er sikret større gjennomslag med Høyre, Venstre og Frp enn med Ap, Sp og SV.
Hareides bok er interessant på mange måter, men den har også noen litt oppsiktsvekkende svakheter: Den er for det første svært selektiv i valg av saker og illustrasjoner som skal underbygge Hareides politiske veivalg. Han sammenligner for eksempel ett partis primærstandpunkter eller bakenforliggende ideologi med praktisk politikk og kompromisser som er inngått med andre partier. Men det mest påfallende «trikset» som brukes i boken, som også andre har vært inne på, er at det tegnes et meget positivt bilde av KrFs holdninger og verdier, mens meningsmotstandere blir karikert på en svært negativ måte. Dette går mest utover høyresiden, altså de nåværende regjeringspartiene, som ifølge Hareide blant annet står for «sterk individualisme og markedsliberalisme på bekostning av fellesskapene», og et samfunn der «enhver er sin egen lykkes smed» og «flere står alene» – mens han selv tror på et «varmere samfunn» med «solidaritet» og «nestekjærlighet», der vi «tar vare på hverandre».
Personlig tror jeg ikke dette er en god måte å forsøke å vinne nye velgere på. Det gjør et sterkt, men ikke positivt inntrykk å få vite at man er en selvopptatt egoist, bare fordi man har valgt et annet parti enn KrF. Selv tror jeg at de aller fleste som har valgt å engasjere seg i politikk, gjør det fordi de ønsker det beste for samfunnet og for sine medmennesker, selv om de har litt ulike mål for samfunnsutviklingen og velger litt ulike virkemidler for å nå målet.
Det er dessuten ikke lett å vite hvordan Hareide mener at vi får et varmere samfunn. Satt på spissen kan både for lite stat og for mye stat bidra til fremmedgjøring, mindre fellesskap og ensomhet. Dette er det antagelig også delte meninger om i KrF. Men hvis Hareide tenker på hva offentlig sektor kan gjøre for oss, virker resonnementet underlig. Norge har cirka verdens største offentlige sektor. De offentlige utgiftene har aldri noen sinne vokst så mye som de har gjort de senere år. Forskjellen mellom partiene i den økonomiske politikken er dessuten forsvinnende små.
Målt i pengebruk, og antagelig også på andre måter, er denne regjeringen – med Frp – antagelig mer sentrumsorientert enn Bondevik II-regjeringen var.
Hvis Hareide i stedet tenker på behovet for sterke sivilsamfunn og valgfrihet for familiene, er dette verdier som høyresiden tradisjonelt alltid har vært mer opptatt av enn venstresiden.
I debatten om KrFs veivalg blir det også diskutert hvor mye gjennomslag KrF kan få. Og for enkelthets skyld kan vi kanskje dele KrFs viktigste saker i tre: Det er de store budsjettsakene, som f.eks. bistand eller kampen mot barnefattigdom, det er de små budsjettpostene som er hjertesaker for KrF, og det er de andre sakene – ofte verdisaker – som ikke har med penger å gjøre.
I boken til Hareide argumenteres det for at KrF ikke har fått så mye gjennomslag under den nåværende regjering. Dette står i skarp kontrast til praktisk talt alt som har vært sagt og skrevet om dette til nå. KrF har fått historisk høye bistandsbudsjetter, og det har – sammen med Venstre – ofte skrytt av at de har fått betydelig gjennomslag både når det gjelder tiltak mot barnefattigdom og når det gjelder klima. Og senest i vår presenterte KrF opposisjonens lengste liste med 40 gjennomslag for KrF.
KrF har også fått betydelig gjennomslag i de ikke-økonomiske sakene. Den såkalte reservasjonssaken illustrerte det godt: KrF har flere venner i Høyre enn det har i Arbeiderpartiet. Det skyldes dels at det er flere i Høyre som er enig med KrF, og dels at Høyre har lang tradisjon for å akseptere og respektere mange av de mindretallsposisjonene KrF har. Det ligger også i den borgerlige ideologien et ønske om å verne om retten og muligheten til å være og velge annerledes.
En viktig grunn til at KrF har fått så mye gjennomslag, er at Erna Solberg hele tiden har vært klar på at hun ønsker å ta hensyn til alle de fire ikke-sosialistiske partiene. Og det har hun gjort – både når regjeringen lager budsjetter og fremmer saker – og når de forhandler om endringer i Stortinget.
Når KrF skal vurdere hvilke gjennomslag partiet kan få i fremtiden, må partiet også ta hensyn til en svært avgjørende forskjell mellom de to regjeringsalternativene som de nå skal ta stilling til:
Dersom KrF går inn i Solberg-regjeringen, blir det en flertallsregjering. Det KrF får gjennomslag for i en slik regjering, vil også bli vedtatt politikk, og det er ingen risiko for at KrF må gi fra seg seire som partiet allerede har oppnådd gjennom fem års samarbeid.
Dersom KrF går inn i en Ap-, Sp- og KrF-regjering, med en form for relasjon til SV, blir dette en mindretallsregjering. KrF risikerer å måtte gi fra seg seire som er oppnådd, og det kan ikke være sikker på å få igjennom saker i Stortinget.
La meg ta ett eksempel:
Det er flertall på Stortinget for å tillate eggdonasjon. I en forhandling med potensielle regjeringspartnere er det ikke utenkelig at KrF kan få gjennomslag for at regjeringen (uansett om den ledes av Solberg eller Støre) skal gå inn for fortsatt forbud mot eggdonasjon. Dersom det er Solberg-regjeringen som går inn for fortsatt forbud, er det et standpunkt som også har flertall i Stortinget. Er det en Støre-regjering som gjør det, vil opposisjonen likevel ha flertall for å tillate eggdonasjon.
Det vil også være usikkerhet knyttet til andre, typiske KrF-saker, som for eksempel friskolepolitikken. Den er basert på et kompromiss mellom de fire ikke-sosialistiske partiene, mens Arbeiderpartiet har programfestet en slags veto-rett for kommuner og fylker.
Kjell Magne Bondevik har prøvd å forklare oss at en mindretallsregjering av Ap, Sp og KrF ikke behøver å ha noe spesielt forhold til SV, fordi den for eksempel kan samarbeide med Høyre, Venstre og/eller Fremskrittspartiet i stedet. Og selvsagt har han rett i at det kan finnes enkeltsaker der en slik regjering kan støtte seg på et hvilket som helst parti i Stortinget – akkurat som det kan finnes saker der hele opposisjonen, fra Rødt til Frp, går mot regjeringen.
Men en Ap-, Sp- og KrF-regjering kommer ikke unna at den må ha en relasjon til det eller de partiene som skal hjelpe dem med å felle Erna Solbergs regjering. Vi kan nemlig bare få et regjeringsskifte, dersom det oppstår et nytt flertall i Stortinget, og et slikt flertall må minst bestå av Ap, Sp, KrF og SV, i tillegg til MDG og Rødt. Og dersom SV ikke blir med i den nye regjeringen, vil partiet på mange måter bli det nye KrF: For akkurat som Erna Solbergs regjering har levd på KrFs nåde, vil en Støre-regjering leve på SVs nåde. Det betyr blant annet at regjeringen må inngå budsjettforlik med SV (og eventuelt Rødt og MDG) og sørge for at SV får tilstrekkelig med gjennomslag til at partiet er villig til å sikre regjeringens liv. KrF har fått enormt mye gjennomslag. Det vil antagelig også SV kreve og finne rimelig. Det er tross alt SV og Sp som står Arbeiderpartiet nærmest.
Å forestille seg at en ny regjering skal inngå budsjettforlik med for eksempel Høyre, er ren ønsketenkning. Høyre, Frp og nå også Venstre har i fem år invitert KrF inn i regjering. Hvis KrF nå snur ryggen til sine samarbeidspartnere og feller regjeringen og en svært populær statsminister (som er spesielt populær blant KrFs velgere), kan ikke partiet samtidig regne med at Høyre vil komme den nye regjeringen til unnsetning. Høyre har dessuten ingen tradisjon for å inngå budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Det har, meg bekjent, bare skjedd én gang siden annen verdenskrig.
Det er en kjent sak at flertallet av KrFs velgere er borgerlig innstilt og foretrekker en blågrønn fremfor en rødgrønn regjering. Det er også en kjent sak at Erna Solberg er svært populærsom statsminister. Det er også slik at det i 2017 var færre KrF-velgere enn Venstre-velgere som mislikte Frp ,mens Arbeiderpartiets velgere foretrekker Rødt fremfor KrF. I tillegg er det flertall i stortingsgruppen, sentralstyret, partiledelsen, KrFU og KrF Kvinner for å søke nærmere samarbeid med dagens regjering. Risikoen for at det skjer en avskalling, dersom KrF går til venstre, er derfor stor. Noen sier at det er en strategi for å bygge økt oppslutning rundt grunnfjellet. Men det kan like gjerne være ensbetydende med å sprenge grunnfjellet i stykker og forsøke å bygge noe på ruinene av det.
De som ivrer mest for et samarbeid med venstresiden – som på sentralt hold i hvert fall er Einar Steensnæs, Kjell Magne Bondevik, Hilde Frafjord Johnson, Emil Erstad og Knut Arild Hareide selv – har nok som strategi at de skal erstatte frafalne støttespillere med nye velgere og kanskje også forvandle partiet til et mindre kristenkonservativt parti. Hvorvidt det kan lykkes, vet ingen – men det er et dristig prosjekt. Flytter KrF over til venstresiden, vil det til sammen finnes seks partier der. Det kan jo sies å være noe for nesten enhver smak, men det gir samtidig et nokså fragmentert bilde, der det lett oppstår skarp konkurranse innenfor blokken. Man må for eksempel regne med at Arbeiderpartiet vil bli presset fra ytre venstre, dersom partiet går i regjering med Sp og KrF.
Civita er en liberal tankesmie, og det vil alltid være delte meninger blant de som er ansatt her, om hva som tjener landet best. Personlig håper jeg at KrF velger borgerlig side, og at vi kan få en borgerlig flertallsregjering. Jeg tror det tjener landet best nå, særlig når ytre venstre er i så sterk vekst. Jeg er samtidig fullstendig klar over at dette ikke uten videre betyr at regjeringen alltid vil føre god borgerlig eller liberal politikk. Men jeg tror den vil føre en bedre politikk enn den vi nå ser utkrystallisere seg på venstresiden i norsk politikk.
Det virker som det er et nokså samstemt KrF som nå ønsker å komme i regjering. Det har sine ulemper å stå 13 år utenfor regjeringskontorene. KrF ble aldri invitert inn i regjering i de åtte rødgrønne årene, men partiet har hatt en stående invitasjon fra Erna Solberg de siste fem årene. Det er altså ikke slik, som noen sier, at Erna Solberg har valgt bort KrF eller Hareide. Solberg har ikke valgt bort noen på ikke-sosialistisk side.
Det kan være litt vanskelig å tolke noe av det Knut Arild Hareide sier om veien videre, men i VG i dag bekrefter han flere ting:
Han mener at SV er en naturlig og ønsket samarbeidspartner for en Ap-, Sp- og KrF-regjering.
Han har ingen problemer – heller ingen prinsipielle problemer – med selv å sitte i en regjering med Frp.
Han legger ikke selv opp til noen lederdebatt i partiet, selv om hans primære standpunkt skulle bli stemt ned.
Disse avklaringene bør gjøre det lettere å ta stilling for de KrF’erne som er i tvil.
De kan stemme på det regjeringsalternativet som de mener er best.
Blogginnlegget var publisert på Clemets blogg onsdag 3. oktober 2018.
Mer fra bloggen
Kan Sylvi Listhaug være lim?
Behovet for eutanasi og assistert selvmord bør bli mindre
behandling, får ønsket sitt respektert
SMUTTHULLENE I PARTILOVEN
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
Uro i Kongehuset
