Selg Equinor, ikke oljefondets energiaksjer
Rådet kan rette opp i problemer de borgerlige pleide å være opptatt av, men nå synes å ha glemt. Haakon Riekeles i Aftenposten.
Publisert: 31. august 2018
I forrige uke kom en utredning som frarådet å selge oljefondets energiaksjer. En konklusjon var at «det trolig vil være mer effektivt å selge statlige eierposter i Equinor eller Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE)». Regjeringen bør følge opp det rådet, ikke minst fordi det kan rette opp i problemer de borgerlige pleide å være opptatt av, men nå synes å ha glemt.
Det finnes flere grunner til å se på eierskapet i Equinor og SDØE-andeler. En eierandel på 67 % i Equinor gir i praksis all makt til staten. Aksjemarkedets evne til å utøve disiplin overfor selskapet, for eksempel i møte med dyre og lite vellykkede utenlandssatsinger, er liten. Det er også en fare for sammenblanding av statens og selskapets interesser. En eierandel på 50 % hadde vært nok for å sikre staten kontroll, og en eierandel på 33 % holder for at selskapet blir i Norge. Å selge seg ned til de nivåene gir dessuten 160 til 240 mrd. kroner mindre i oljeeksponering.
Da Statoil og Hydros oljevirksomhet fusjonerte uttrykte Høyre frykt for at selskapet ville bli for dominerende på norsk sokkel. Equinor er nå mer enn dobbel så stor som resten av operatørene på til sammen. Likevel er kritikken fra da man var i opposisjon glemt. KrF har derimot tatt opp saken på Stortinget, og krevd en granskning av konkurransesituasjonen på sokkelen. En mindre statlig eierandel kan gjøre det lettere å se kritisk på Equinors dominans.
Salg av statens andeler i oljefelt (SDØE-andelene) vil gi mer mangfoldig eierskap på norsk sokkel. Over halvparten av statens oljeinntekter kommer fra SDØE-andelene, så salg må gjøres med forsiktighet. Det er fullt mulig å selge andeler i de mest marginale feltene, som er mest utsatte ved et oljeprisfall, først. Å plassere pengene fra et nedsalg i Equinor eller marginale SDØE-andeler i oljefondet kan godt vise seg å gi like god avkastning for staten.
Spørsmålet utredningen så på var statens eksponering mot olje. For å redusere det er salg av SDØE-andeler og Equinor en bedre løsning enn salg av oljefondets energiaksjer. Verdien av oljen som ennå ikke er utvunnet er på 3900 mrd. kroner, hvorav SDØE utgjør 1093 mrd. kroner. Statens eierandel i Equinor er verdt 481 mrd. kroner. Energiaksjene i oljefondet er verdt «kun» 315 mrd. kroner. I tillegg til å utgjøre den minste eksponeringen mot olje, er dette investeringer som er spredt på over 300 selskaper, med aktivitet også utenfor olje. Spredte investeringer gir mindre samlet risiko. Bekymrer man seg for effekten på statsfinansene av et stort fall i oljeprisen er det å begynne i feil ende å selge oljefondets energiaksjer.
Ønsket om å redusere statens eksponering mot olje kan være unik mulighet til å få flertall for en politikk som også kan redusere den uheldige dominansen på norsk sokkel. Den muligheten bør ikke Regjeringen forspille.
Artikkelen stod på trykk i internrevisjonen i Aftenposten 28. august.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Verdens fattige bør ikke betale for garantiordningen for utviklingsland
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Støre stryker i historie
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
