Skolepolitikk

Norsk skole på 2000-tallet

Kunnskapsløftet ble i tillegg utformet etter en omfattende og bredt forankret prosess i skole-Norge, der alle hadde anledning til å gi sitt besyv, enten det var lærere, elever, forskere eller de lokalpolitikerne som har ansvaret for skolen i det daglige, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 9. juli 2018

Professor Svein Sjøberg skal ha ros for en ting: Han gir seg ikke.

I Klassekampen 4.7. forteller han om sin versjon av skolehistorien – slik han har gjort det hundrevis av ganger før. Han mener at Kunnskapsløftet og de nasjonale prøvene er en direkte konsekvens av PISA-sjokket, og siden har det gått fra galt til verre i norsk skole.

Denne historiebeskrivelsen er feil.

PISA-undersøkelsene fra 2001 og 2003 var selvsagt en kilde til kunnskap om norsk skole, men det fantes mange flere:

Vi hadde evalueringen av Reform 97, som ble forestått av et forskerteam under ledelse av professor Peder Haug.
Vi hadde evalueringen av Reform 94, det såkalte differensieringsprosjektet, som ble gjennomført under ledelse av professor Erling Lars Dale.
Vi hadde resultater fra flere TIMSS-undersøkelser, som er et forskningsprosjekt som har pågått siden 1991, om matematikk og naturfag i grunnskolen, og som den gangen ble ledet av førsteamanuensis Liv Sissel Grønmo (nå også Hege Kaarstein).
Vi hadde resultater fra flere PIRLS-undersøkelser, som også er et forskningsprosjekt som har pågått siden 1991 om leseferdigheter, og som i Norge ledes av Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger.
Vi hadde Civic-underøkelsen, som undersøkte elevenes demokratiske ferdigheter, og som i Norge ble gjennomført under ledelse av Universitetet i Oslo.
Vi hadde årlige OECD-rapporter som ga oss store mengder informasjon om ressurssituasjonen i norsk skole.
Vi hadde brukerundersøkelser blant elever og foreldre.
Vi hadde karakterstatistikk.
Vi hadde en lang rekke andre forskningsrapporter – bl.a. om sosial ulikhet i skolen, om inkludering av funksjonshemmede i skolen, om frafall i skolen, om mobbing i skolen osv.
Og i tillegg hadde vi altså to PISA-undersøkelser, der den norske delen var ledet av et forskerteam ved Universitetet i Oslo, den gangen under ledelse av professor Svein Lie, nå av professor Marit Kjærnsli.

«Aldri før har en skolereform hatt en så kraftig forskningsballast som Kunnskapsløftet», konkluderte bladet Forskning etter å ha intervjuet flere forskere om Kunnskapsløftet. Stortingsmeldingen som ble lagt frem i 2004, Kultur for læring, ble også svært godt mottatt av lærerorganisasjonene og andre med særlige interesser i skolen.

Dette betyr selvsagt ikke at alt ble perfekt, at ikke noe kunne vært gjort bedre – eller at det ikke bør gjøres justeringer nå. Poenget mitt er at Kunnskapsløftet var bredt forankret, både i kunnskap og forskning og i skole-Norge.

Svein Sjøberg skriver også at jeg «ikke liker» Kim Helsvigs bok «Kunnskapsdepartementets historie», enda den er «en slags offisiell skolehistorie». Jeg har uttalt meg om denne boken én gang, sammen med en annen tidligere statsråd og en departementsråd, da boken ble lansert i departementet i 2017. Og jeg tror det er riktig å si at vi alle tre var granske kritiske til deler av denne boken. Det jeg er mest kritisk til, er at Helsvig i boken formidler faktiske feil og synes å gjøre det i samme ærend som Sjøberg er ute i, ved å forsøke å politisere og ideologisere det de ser, blant annet ved å bruke en masse ord som skal gi assosiasjoner til noe, men uten å forklare nærmere hva de betyr. Sjøberg mener f.eks. at nøkkelord for skolepolitikken på 2000-tallet er «nykonservatisme, nyliberalisme, markedstilpasning, privatisering, frie skolevalg, globalisering og effektivitetshensyn», og «konkurransestaten», der elevene forstås som «humankapital». Merkelig nok finnes praktisk talt ingen av disse ordene i stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet. «Fritt skolevalg» er omtalt to ganger i forbindelse med internasjonal forskning. «Globalisering» er nevnt én gang. Ordet «humankapital» finnes overhodet ikke. Men hvis Sjøberg kan komme nærmere inn på hva f.eks. «nykonservativ», «nyliberal» eller «markedstilpasset» skolepolitikk betyr, er det lettere å få til en diskusjon.

Til slutt påstår Sjøberg at det ikke går fremover med norsk skole, mens han lett ironisk skriver at jeg mener «at alt nå går så mye bedre». Det mener jeg ikke. Men jeg mener at det går mye bedre på viktige områder, slik jeg også nevnte i mitt forrige innlegg, men som Sjøberg velger å overse: Norske elever har hatt en oppsiktsvekkende god fremgang i lesing etter at vi blant annet fikk nasjonale prøver og Kunnskapsløftet. Og det er ingen bagatell for de elevene det gjelder.

Til slutt: Jeg har stor respekt for Ole Briseid, som ganske riktig var ekspedisjonssjef i Opplæringsavdelingen da jeg ble statsråd. Men dette varte bare et par måneder før han fikk andre viktige oppgaver, og derfor var han ikke med på arbeidet med å utvikle Kunnskapsløftet.

Artikkelen er på trykk i Klassekampen 7.7.18.