Norsk politikk

Finnmarksopprøret sett fra Oslo

Uansett hva man saklig sett mener om beslutningen, er reaksjonene mot prosessen betydelig overdrevet – for å si det forsiktig, skriver Eirik Løkke.

Eirik Løkke

Publisert: 29. juni 2018

Dersom man ønsker å forstå Brexit og valget av Donald Trump, er det umulig å komme utenom betydningen av ”identitet”. Især lokal identitet. For å sitere Tip O`Neils klassiske utsagn: All politikk er lokal. For etter mange år med globaliseringsoptimisme og kosmopolitisk universalisme, har trenden snudd; vi kan nå observere en økende motstand mot globalisering og sentralmakt.

Norge har i liten grad blitt berørt, men ei heller vi kan unngå globale megatrender, selv om de kommer i mindre skala. I så måte er det interessant å analysere det pågående opprøret i vårt nordligste fylke, som utvilsomt har en karakter av opprør mot eliter og sentralmakt. Finnmarkingenes motstand mot regionreform og sammenslåing er noe av det nærmeste vi kommer ”polarisering på norsk”. Debatten preges av et ekstremt fokus på identitet, og akkompagneres av en til dels ekstrem retorikk i sosiale medier.

Det er utvilsomt negativt for Norge. Men aller verst er det for finnmarkingene selv. Akkurat det skal jeg begrunne nærmere senere i teksten.

Men aller først: Har finnmarkingene saklig grunn til å være opprørt?

Det spørsmålet er naturligvis avhengig av perspektiv – hva man ser, avhenger av hvor man står. Man kan selvsagt forstå finnmarkingenes perspektiv: Sett nordfra er sammenslåingen et maktovergrep fra Stortinget, fordi lokaldemokratiet er overkjørt og protester overhørt. Sett fra Finnmark er prosessen et kroneksempel på hvordan man skaper unødig splid og sinne. Hvorfor i all verden kan ikke bare Finnmark få styre seg selv – hvorfor i all verden skal Oslo blande seg?

Veldig mange er sympatisk innstilt til disse argumentene. Jeg er det ikke, selv om jeg kan forstå dem.

Dette av flere grunner.

For det første mener jeg generelt at Stortinget har vært altfor opptatt av hva man mener lokalt, fremfor å se på hva som er i nasjonens interesse. Våre folkevalgte burde derfor i begrenset grad ta hensyn til lokale protester. I henhold til loven om kommunalt selvstyre påligger det Stortinget å organisere lokalt selvstyre på en mest mulig rasjonell måte. Det gjøres ikke gjennom å bli gissel for lokale (sær)interesser – det gjøres gjennom å ta nasjonalt ansvar, slik at det lokale selvstyret kan løse de oppgavene det skal – på best mulig måte.

For det andre er sammenslåing av Finnmark vedtatt i Stortinget, ikke bare en, men to ganger. I så måte må selvsagt Finnmark, som alle andre, rette seg etter vår lovgivende forsamling. Noe annet ville være en demokratisk skandale. Noen innvender at Finnmark har avholdt folkeavstemning der et stort flertall stemte mot sammenslåing. Men det argumentet er ikke gyldig all den tid Stortinget må ta og skal nasjonale hensyn.

En slik folkeavstemning tar heller ikke innover seg de enorme overføringene som resten av landet tilgodeser Finnmark med. Nettopp derfor er det hele landet, gjennom våre folkevalgte, som bør beslutte hvordan det lokale selvstyret skal organiseres. De eneste som kan stoppe sammenslåing er Stortinget, men det ville være en skandale av episke dimensjoner dersom våre folkevalgte skulle snu i dette spørsmålet. Det ville i så fall sende et signal om at lokalpolitikere og lokalbefolkning egentlig ikke trenger å rette seg etter nasjonale vedtak. Alt man trenger å gjøre, er å protestere, trenere, og å utvise en god del sinne.

Et siste argument er at Finnmark og Nord-Norge etter min mening er tjent med en sammenslåing. Dersom regionen skal rustes for fremtiden, trenger landsdelen en hensiktsmessig organisering. Husk at 90 % av Norges befolkning bor sør for Trondheim, og at en av de største utfordringene for vår nordlige landsdel er å unngå at prosentandelen som bor sør for Trondheim nærmer seg 100 %. Legger vi SSBs befolkningsprognose frem mot 2040 til grunn, har Finnmark en stor demografisk utfordring. For å unngå de verste scenarioene, er sammenslåing med Troms og mer robuste regionale sentra en del av løsningen, ikke problemet.

Avslutningsvis: Uansett hva man saklig sett mener om beslutningen, er reaksjonene mot prosessen betydelig overdrevet – for å si det forsiktig. Retorikken som blant annet fremføres i Facebook-gruppen ”Vi som vil ha Finnmark som egen region”, reflekterer et et saklighetsnivå som neppe bidrar til annet enn å undergrave egen posisjon. I mange tilfeller fremstår finnmarkingene som en parodi på seg selv.

Det er ikke veldig lurt, all den tid fylket ikke utgjør et stort velgergrunnlag. Finnmark er ikke Norges svar på Catalonia. Så selv om man skulle overse argumentene for hvorfor sammenslåing er fornuftig, og kun vurderer dette realpolitisk, stiller Finnmark med dårlige kort. Riktignok er den jevne velger mer sympatisk innstilt til de massive overføringene som fylket mottar enn undertegnede, likefullt er det nok grenser for hvor tålmodig resten av landet vil være.

Artikkelen er publisert hos nordnorskdebatt.no og Nordlys 27.6.18.