Den teknologiske utviklingen er ikke uten utfordringer
Sven Egil Omdal skriver i et innlegg 5. juni at jeg «ikke deler frykten for at den raske teknologiske utviklingen vil føre til massearbeidsløshet». Det er sant, men jeg påstår heller ikke at vi bare kan lene oss tilbake og satse på at alt ordner seg av seg selv, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.
Publisert: 13. juni 2018
Sven Egil Omdal skriver i et innlegg 5. juni at jeg «ikke deler frykten for at den raske teknologiske utviklingen vil føre til massearbeidsløshet». Det er sant, men jeg påstår heller ikke at vi bare kan lene oss tilbake og satse på at alt ordner seg av seg selv.
Omdal trekker frem en amerikansk studie som viser at automatisering og nedgang i arbeidsplasser og lønninger er geografisk korrelert, altså at i de byene økningen i bruk av roboter har vært størst, har det blitt færre arbeidsplasser og dårligere lønninger. Det er helt klart ett mulig utfall av de teknologiske omveltningene, akkurat slik det har vært i tidligere omveltninger. Da landbruket ble industrialisert, forsvant mange arbeidsplasser fra bygda, mens de nye kom i byene.
Den teknologiske utviklingen og tilhørende omstilling vil ikke nødvendigvis skje friksjonsfritt. Derfor må den møtes med relevant politikk, noe jeg trekker frem som et vesentlig poeng i Civita-rapporten «Det teknologiske arbeidslivet». Blant annet mener jeg det trengs et stort løft innen utdanning, akkurat slik landbruksrevolusjonen i sin tid måtte møtes med en utdanningsrevolusjon. Dessuten må vi gjøre det mest mulig attraktivt å investere nettopp i nye arbeidsplasser.
Vi må sikre en rettferdig og fornuftig beskatning som bidrar til dette, samtidig som vi gjennom internasjonalt samarbeid må løse utfordringen med internasjonale selskaper som knapt betaler skatt.
Omdal mener at den økonomiske politikken de siste 40 årene har skapt «raskt økende økonomiske forskjeller og et langt mer usikkert arbeidsliv». Jeg er ikke så overbevist om det, og det kommer uansett an på perspektivet. Ser vi på den globale ulikheten, har den gått ned. Ser vi på fattigdom, globalt sett, har den gått ned. Ulikheten internt i en del land har økt, men kan ikke forklares med teknologiske fremskritt alene.
Det er forståelig at man kan bli en smule teknologipessimisitisk når verden endrer seg raskt. Det er likevel ikke så lett å forstå hva Omdal og andre pessimister ønsker at vi faktisk skal gjøre, annet enn å være bekymret. Skal vi forsøke å bremse den teknologiske fremgangen, som har vært kilden til vår velstandsøkning i flere hundre år? Skal vi strupe den liberale markedsøkonomien, som har sikret at ressursene flyttes dit de gjør mest nytte for seg, og dessuten har sørget for å finansiere stadig mer omfattende velferdssystemer?
Slik verdens demografiske sammensetning endrer seg, er det liten grunn for dagens ungdom til å gå rundt og bekymre seg for at de vil bli overflødige. Høyst sannsynlig vil vi trenge alle de hender og hjerner som kan og vil arbeide, om vi skal opprettholde et velstandsnivå omtrent som i dag.
Artikkelen er på trykk i Stavanger Aftenblad 11.6.18.