Lønnsoppgjørene må bidra til å skaffe arbeidskraft
«Skjulte lønnstillegg» som ekstra ansiennitetstillegg, oppstartsbonus og ansettelse i vikarbyråer brukes for å skaffe folk til helse og omsorg.
Publisert: 23. juni 2024
Roger Bjørnstad i LO reiser i sin kronikk i DN 18. juni flere spørsmål enn han gir svar.
Bjørnstad gir inntrykk av at frontfagsmodellen er ensbetydende med sentraliserte lønnsoppgjør, altså at det aller meste av lønnsveksten avtales i sentrale forhandlinger. Det har vært det normale i offentlig sektor, men ikke i privat sektor. Rapportene fra det tekniske beregningsutvalg for lønnsoppgjørene viser at 70–80 prosent at lønnstilleggene i privat sektor avtales lokalt. I privat sektor er det mange fagforeninger som forhandler hver for seg, noe Unios sjeføkonom også påpeker i et innlegg 20. juni. Frontfagsrammene fungerer likevel som en ramme for oppgjørene. Innenfor dette systemet har det vært «tillatt» at lønnsveksten i særlig finans- og oljesektoren ofte har vært noe høyere enn i andre sektorer.
Hvorfor vil et tilsvarende system for offentlig sektor være et brudd med frontfagsmodellen når det ikke er det i privat sektor?
Frontfagmodellutvalget, som Bjørnstad var en del av, peker på at frontfagsmodellen gir rom for at det kan være noe forskjell i lønnsveksten mellom grupper.
Det er veldig vanskelig å forstå hvordan Bjørnstad ser for seg at den store etterspørselen fremover etter personell til helse- og omsorgssektoren og forsvaret skal løses. Kapasitetsutnyttelsen i økonomien er i praksis full, og tilførselen av nye personer inn i arbeidsdyktig alder faller sterkt fremover, og blir etter hvert negativ. Uten store reformer som kan øke arbeidstilbudet, betyr dette at arbeidstagere må lokkes fra blant annet industrien til helse- og omsorgstjenester og forsvaret. Lønn er da viktig, sammen med stor nok utdannelseskapasitet. Jo strammere arbeidsmarkedet er, desto mer må lønn brukes for å kunne trekke til seg arbeidskraft.
Dette ser vi allerede i dag i form av «skjulte lønnstillegg», som ekstra ansiennitetstillegg, oppstartsbonus og ikke minst ved at ansatte begynner i vikarbyråer som kan tilby betydelig høyere lønn, fordi helse- og omsorgsinstitusjonene er på desperat jakt etter personell.
Jeg ser ingen annen løsning på denne situasjonen enn at ambisjonene på andre områder i økonomen må reduseres, slik at presset i arbeidsmarkedet blir mindre, og at det må tillates større fleksibilitet i lønnsdannelsen også i offentlig sektor. Så kan vi håpe at det også gjennomføres reformer som øker arbeidstilbudet noe. Gjøres ingenting, løses heller ingenting, situasjon vil bare bli verre.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 21.6.2024.
Relatert
Flere må utfordre bistandslauget
Bistandsorganisasjonene tier når det teller
Har vi en høyreside i Norge?
Vi trenger en åpen debatt om EU og norsk jordbruk
Ikke et skatteforlik uten Frp og Høyre
