Nasjonalisme

Publisert: 22. mars 2018

Hva er nasjonalisme?

Nasjonalisme kan forstås både som et begrep og som en ideologi. I nasjonalismeteori holder man seg med to grove idealtyper: den liberale, statsborgerlige nasjonalismen og den etniske nasjonalismen. Førstnevnte vektlegger et politisk og språklig fellesskap innenfor nasjonalstaten og blir i store trekk praktisert i dagens liberale demokratier, også her i Norge. Sistnevnte vektlegger et nasjonalt fellesskap basert på felles etnisitet samt kulturell og historisk fellesarv. I sin verste form kjenner vi dette fra fascismen. Der den første målbærer en ganske universell forståelse av menneske og nasjonalstat, vil den andre målbære ideen om at alle folk er unike, og at nasjonalstater i varierende grad kommer best ut som homogene samfunn.

Sjåvinistisk nasjonalisme

Ut fra et sjåvinistisk, ultranasjonalistisk ståsted er nasjonen eller staten alt, og individet er fullstendig underordnet lojalitet til denne. Nasjonen skal være grunnleggende diktatorisk og etableres på førerprinsippet. Den franske høyrenasjonalisten Charles Maurass (1868-1952) grunnla det som i forskingen omtales som integralnasjonalisme. Han ledet den dypt reaksjonære bevegelsen Action Française, tuftet på det gudegitte monarki og anti-parlamentarisme. Som andre reaksjonære på den tiden mente han at sosialismen var en global trussel mot alle nasjoners egenart og naturgitte orden, deriblant klassehierarkiet. I demokratiet fikk sosialister og klassekamp fritt spillerom, mente Maurass, og derfor måtte demokratiet forkastes.

Nasjonalliberalisme

Integralnasjonalismens motvekt er nasjonalliberalismen. Her forenes nasjonalisme og liberalisme. Den liberale nasjonalismen var først og fremst et frigjøringsprosjekt basert på folkesuverenitet, representasjon og individuelle rettigheter, som oppsto på 1800-tallet. Henrik Wergeland er en norsk representant for denne tenkningen. Filosofen Edmund Burke (1729-97) var en tidlig talsmann for liberal nasjonalisme og gjorde seg mektig upopulær i England fordi han støttet amerikanernes krav om selvstendighet i kampen mot det britiske imperiet. En av de første liberalnasjonalistiske ideologene var italieneren Giuseppe Mazzini (1805–72), som mente at alle folk burde ha sin egen stat, og at det ville føre til færre kriger. Ifølge Mazzini skulle nasjonalstaten sikre individuelle rettigheter der også sosiale reformer var nødvendig for å etablere et fungerende og stabilt fellesskap. Frihetskjemperen Giuseppe Garibaldi (1897-82), som har fått æren for å samle Italia til ett rike, var sterkt influert av Mazzini.

Debatten om nasjonalisme

Nasjonalismediskurs er en evig tilbakevendende akademisk øvelse, hvor nasjonsbegrepet og idéer om nasjonal tilhørighet har blitt dekonstruert. Vi finner slike teorier i statsviteren Benedict Andersons bok Forestilte fellesskap og hos sosialantropologen Ernest Gellner, som retorisk stilte spørsmålet: ”Har nasjoner navle”? Ifølge Anderson og Smith er nasjoner rene konstruksjoner som har kommet til av politiske, demografiske eller andre strukturelle årsaker. De mener at nasjonalisme primært er et spørsmål om makt. Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen har hevdet at nordmenn er opplært fra barndommen av til å tro at vi er ett fellesskap.

Sosiologen Anthony D. Smith har et mer pragmatisk utgangspunkt: Om fellesskapet er imaginært eller ei, oppleves det like fullt genuint og ektefølt for den som erfarer det. Smith mener også at det er kunstig å skille mellom kulturer og nasjonalstater. Hvis heller ikke kulturer har en indre kjerne, har heller ingen andre former for menneskelige fellesskap en kjerne. Andre av Anderson og Gellerns kritikere vil hevde at den sinteste nasjonalismekritikken lider under en viss dobbeltstandard. Hvorfor skulle akkurat det norske være falskere og hulere enn det tibetanske eller maoriske?

Norge

Her hjemme har nasjonalismedebatten ofte vært mindre teoretisk, gjerne knyttet til feiringen av 17. mai og flaggbruk i barnetoget. Noen norske debatter har hatt et klart anstrøk av humor. I en samtale med historikeren Kåre Lunden spurte sosiologiprofessor Gudmund Hernes om det norske i det hele tatt fantes. «Flagget er stjålet fra Danmark, 17. mai er stjålet fra Gregor VIII», sa han. Lunden svarte at om Hernes’ tankegang var riktig, kunne heller ikke Hernes eksistere. For Hernes besto jo av oksygen, hydrogen, karbon, som finnes over alt og derfor ikke kan være noe særegent ved Hernes.

Nasjonalstater opererer nødvendigvis både med innenforskap og utenforskap, men variasjonene er store. En viktig årsak til at nasjonalismebegrepet ofte forstås som noe negativt på venstresiden og blant liberale, er at nasjonalisme ikke lenger betraktes som en ideologi, slik den gjør blant de nasjonalkonservative. De mange ødeleggende erfaringene med sjåvinistisk nasjonalisme (kolonialisme, rasisme, fascisme) har ført til at den ideologiske dimensjonen er underordnet rent praktiske betydninger av en felles nasjon, som for eksempel parlamentarisme, menneskerettigheter og likhet for loven. Når temaer som felles verdier og kulturarv kommer på banen, blir det ofte bråk.

Artikkelen er sist oppdatert 21.3.24.