Ja, vi elsker dette landet!
Når vi nå skal feire 17. mai, syns jeg vi skal gjøre det med glede og god samvittighet, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 16. mai 2017
Det er ikke rart at det er mange som er glad i Norge. Vi lever i et av verdens rikeste, likeste, frieste og tryggeste land – med et av verdens lykkeligste folk. Derfor er det lov å rope hurra, både for kongeparet og 17. mai, når vi feirer det mest grunnleggende av alt: Vår egen frihet.
Men selv om vi er heldige i Norge, er vi ikke de eneste som er glade i landet vårt. Det blåser en nasjonalistisk vind over Europa, og den kommer til uttrykk på mange måter. I Norge har vi sett det på de politiske partienes landsmøter, der de har feiret nasjonen og Norge mer enn på lenge.
Ordene «nasjonalisme» og «nasjonalkonservatisme» gir paradoksale assosiasjoner. Årsaken finner vi i historien. Det som opprinnelig var et liberalt ideal og en praktisk måte å styre på, utviklet seg til å bli en skjebnesvanger ideologi på 1930- og 40-tallet. Noe av det paradoksale ser vi også i dag: Mens vi i Norge feirer nasjonen med is, taler og tog, viser andre land sin styrke med militærparader og tanks i gatene.
Det er altså ikke uten betydning hva slags nasjonalisme vi dyrker og hvilke ord vi bruker når vi feirer nasjonen.
I nasjonalismeforskningen skilles det gjerne mellom en liberal nasjonalisme og en såkalt nativisme. Den første legger vekt på at statsborgerskap, språk, likhet for loven og demokrati er limet i det nasjonale fellesskapet. Den liberale nasjonalismen forfekter ikke et statisk syn på nasjonen, men ser heller på nasjonen som et praktisk og velfungerende fellesskap som forandres over tid.
Nativismen, som også kalles etnisk nasjonalisme, legger vekt på reaksjonære forestillinger om kultur og historie og, i sin mest ekstreme form, rase og etnisitet. Her har nasjonen og dens «opprinnelige» folk alltid forrang, og nasjonen oppfattes som noe tidløst og naturgitt, som om den er en del av skaperverket. Denne formen for nasjonalisme dyrkes av enkelte høyrepopulistiske bevegelser i Europa, og vi ser i dag tendenser til den i land som Russland, Tyrkia, Polen og Ungarn.
Nasjonalismen kan altså både være positiv og inkluderende – og negativ og ekskluderende. Historien er full av eksempler på at grupper og samfunn kan styrkes innad ved å rakke ned på andre, ta fra dem rettigheter eller erklære dem for uønsket eller illojale. Men historien har heldigvis også vist at det er mulig å bygge positive nasjonale fellesskap, der nye grupper blir inkludert. Det er bare å se på det svært fargerike barnetoget i Oslo!
De nasjonale strømningene får, på godt og ondt, konsekvenser i politikken. Aftenposten kunne forleden melde at en ny politisk skillelinje – globalister mot nasjonalister – kan komme til å erstatte høyre-venstreaksen i Europa. Men denne skillelinjen er ikke ny. Sist vi diskuterte om dette skillet ville bli det viktigste, var på 1990-tallet. Den gangen var det ytre venstre som sto for det nasjonale. I dag får de følge av ytre høyre.
Også i Norge har standpunkter som venstresiden og Senterpartiet tidligere var alene om, blitt mer vanlig på høyresiden. Sosialistisk Venstrepari og Senterpartiet har alltid sagt nei til EU. Men også Fremskrittspartiet er blitt et nei til EU-parti og vil reforhandle EØS-avtalen.
I dag går det et klart skille i norsk handelspolitikk mellom et liberalt regime med Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet på den ene siden, og et mer proteksjonistisk regime med SV, Senterpartiet og Rødt på den andre, og med Frp i en mellomposisjon. Frp er en sterk tilhenger av frihandel, men skeptisk til såkalte mulilaterale avtaler for å sikre fri handel. Frp vil i stedet ha bilaterale avtaler med utgangspunkt i nasjonale interesser, slik for eksempel Brexit-tilhengerne vil ha. Men også Ap har tonet ned sitt klare ja til EU. I asylinnvandringspolitikken har Frp den mest restriktive politikken, mens SV og Senterpartiet er mest restriktive når det gjelder arbeidsinnvandring fra EØS-området.
Også norsk politikk beveger seg altså i mer protesjonistisk retning og mot mindre åpenhet mot omverdenen. Det er synd. Norge er ikke blitt verdens rikeste, likeste, frieste og tryggeste land, fordi vi holdt oss for oss selv. Vi har, tvert om, en av verdens mest åpne økonomier, vi er sterkt integrert i det europeiske fellesskapet, og vi er avhengige av gode internasjonale avtaler som sikrer en fri og rettferdig handel og en internasjonal rettsorden som beskytter særlig små land. Dessuten er vi helt avhengig av et godt og forpliktende internasjonalt samarbeid, dersom vi skal løse grenseoverskridende problemer knyttet til blant annet miljø, migrasjon og terror.
Den konservative britiske statsministeren, Theresa May, uttalte for en tid siden, lett sarkastisk, at «hvis man tror at man er en verdensborger, er man ikke borger noe sted”. Uttalelsen ble hyllet av nasjonalistene, og hun har selvsagt et poeng: Folk bor ikke i «verden» – de bor i Yorkshire, Bergen og Oslo. Men globalistene har også et poeng, for vi kan ikke greie oss alene, og vi vil ikke være alene. Vi søker fellesskap med andre, fordi det beriker oss. Jeg har riktig nok en identitet som nordlending og som Oslo-borger, men jeg er også norsk og europeer.
Det lokale kan ikke sees isolert fra det globale. Det lokale og globale er vevet sammen. Vi kan gjerne håne EU for å ha for mange direktiver og for mye byråkrati. Men EU ble bygget opp på ruinene av annen verdenskrig og har hatt helt avgjørende betydning for at vi siden har bevart freden og spredt demokratiet i Europa. Europahymnen, Beethovens 9. symfoni, er ikke ment å erstatte nasjonalsangene. Den er ment som en hyllest til de grunnleggende verdiene som EU-landene deler om maktdeling og menneskrettigheter.
Når vi nå skal feire 17. mai, syns jeg vi skal gjøre det med glede og god samvittighet. På denne dagen kan vi dyrke et åpent samfunn, der forskjellige kulturer og verdier kan samles om et raust nasjonsbegrep. Det er ikke illegitimt å føre en streng innvandringspolitikk, men de som er her, må bli respektert og inkludert. En 17. mai med barn i folkedrakter fra alle verdenshjørner under norske flagg er inkluderende. Det er en feiring som skiller et pluralistisk nasjonalt fellesskap fra et ekskluderende nasjonalt fellesskap og dermed også det liberale fra det illiberale.
Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 14. mai 2017.
Relatert
Vi hyller mangfold, men mener vi det?
Rolleforståelse og demokrati
Når tyranniet våkner til live
Imperiet slår tilbake – 40 år siden britenes seier i Falklandskrigen
Er frihandel farlig?
