Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
Meld deg på nyhetsbrevet
Demokrati

Ja, vi elsker dette landet!

Når vi nå skal feire 17. mai, syns jeg vi skal gjøre det med glede og god samvittighet, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 16. mai 2017

Det er ikke rart at det er mange som er glad i Norge. Vi lever i et av verdens rikeste, likeste, frieste og tryggeste land – med et av verdens lykkeligste folk. Derfor er det lov å rope hurra, både for kongeparet og 17. mai, når vi feirer det mest grunnleggende av alt: Vår egen frihet.

Men selv om vi er heldige i Norge, er vi ikke de eneste som er glade i landet vårt. Det blåser en nasjonalistisk vind over Europa, og den kommer til uttrykk på mange måter. I Norge har vi sett det på de politiske partienes landsmøter, der de har feiret nasjonen og Norge mer enn på lenge.

Ordene «nasjonalisme» og «nasjonalkonservatisme» gir paradoksale assosiasjoner.  Årsaken finner vi i historien. Det som opprinnelig var et liberalt ideal og en praktisk måte å styre på, utviklet seg til å bli en skjebnesvanger ideologi på 1930- og 40-tallet. Noe av det paradoksale ser vi også i dag: Mens vi i Norge feirer nasjonen med is, taler og tog, viser andre land sin styrke med militærparader og tanks i gatene.

Det er altså ikke uten betydning hva slags nasjonalisme vi dyrker og hvilke ord vi bruker når vi feirer nasjonen.

I nasjonalismeforskningen skilles det gjerne mellom en liberal nasjonalisme og en såkalt nativisme. Den første legger vekt på at statsborgerskap, språk, likhet for loven og demokrati er limet i det nasjonale fellesskapet. Den liberale nasjonalismen forfekter ikke et statisk syn på nasjonen, men ser heller på nasjonen som et praktisk og velfungerende fellesskap som forandres over tid.

Nativismen, som også kalles etnisk nasjonalisme, legger vekt på reaksjonære forestillinger om kultur og historie og, i sin mest ekstreme form, rase og etnisitet. Her har nasjonen og dens «opprinnelige» folk alltid forrang, og nasjonen oppfattes som noe tidløst og naturgitt, som om den er en del av skaperverket. Denne formen for nasjonalisme dyrkes av enkelte høyrepopulistiske bevegelser i Europa, og vi ser i dag tendenser til den i land som Russland, Tyrkia, Polen og Ungarn.

Nasjonalismen kan altså både være positiv og inkluderende – og negativ og ekskluderende. Historien er full av eksempler på at grupper og samfunn kan styrkes innad ved å rakke ned på andre, ta fra dem rettigheter eller erklære dem for uønsket eller illojale. Men historien har heldigvis også vist at det er mulig å bygge positive nasjonale fellesskap, der nye grupper blir inkludert. Det er bare å se på det svært fargerike barnetoget i Oslo!

De nasjonale strømningene får, på godt og ondt, konsekvenser i politikken. Aftenposten kunne forleden melde at en ny politisk skillelinje – globalister mot nasjonalister – kan komme til å erstatte høyre-venstreaksen i Europa. Men denne skillelinjen er ikke ny. Sist vi diskuterte om dette skillet ville bli det viktigste, var på 1990-tallet. Den gangen var det ytre venstre som sto for det nasjonale. I dag får de følge av ytre høyre.

Også i Norge har standpunkter som venstresiden og Senterpartiet tidligere var alene om, blitt mer vanlig på høyresiden. Sosialistisk Venstrepari og Senterpartiet har alltid sagt nei til EU. Men også Fremskrittspartiet er blitt et nei til EU-parti og vil reforhandle EØS-avtalen.

I dag går det et klart skille i norsk handelspolitikk mellom et liberalt regime med Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet på den ene siden, og et mer proteksjonistisk regime med SV, Senterpartiet og Rødt på den andre, og med Frp i en mellomposisjon. Frp er en sterk tilhenger av frihandel, men skeptisk til såkalte mulilaterale avtaler for å sikre fri handel. Frp vil i stedet ha bilaterale avtaler med utgangspunkt i nasjonale interesser, slik for eksempel Brexit-tilhengerne vil ha. Men også Ap har tonet ned sitt klare ja til EU. I asylinnvandringspolitikken har Frp den mest restriktive politikken, mens SV og Senterpartiet er mest restriktive når det gjelder arbeidsinnvandring fra EØS-området.

Også norsk politikk beveger seg altså i mer protesjonistisk retning og mot mindre åpenhet mot omverdenen. Det er synd. Norge er ikke blitt verdens rikeste, likeste, frieste og tryggeste land, fordi vi holdt oss for oss selv. Vi har, tvert om, en av verdens mest åpne økonomier, vi er sterkt integrert i det europeiske fellesskapet, og vi er avhengige av gode internasjonale avtaler som sikrer en fri og rettferdig handel og en internasjonal rettsorden som beskytter særlig små land. Dessuten er vi helt avhengig av et godt og forpliktende internasjonalt samarbeid, dersom vi skal løse grenseoverskridende problemer knyttet til blant annet miljø, migrasjon og terror.

Den konservative britiske statsministeren, Theresa May, uttalte for en tid siden, lett sarkastisk, at «hvis man tror at man er en verdensborger, er man ikke borger noe sted”. Uttalelsen ble hyllet av nasjonalistene, og hun har selvsagt et poeng: Folk bor ikke i «verden» – de bor i Yorkshire, Bergen og Oslo. Men globalistene har også et poeng, for vi kan ikke greie oss alene, og vi vil ikke være alene. Vi søker fellesskap med andre, fordi det beriker oss. Jeg har riktig nok en identitet som nordlending og som Oslo-borger, men jeg er også norsk og europeer.

Det lokale kan ikke sees isolert fra det globale. Det lokale og globale er vevet sammen.  Vi kan gjerne håne EU for å ha for mange direktiver og for mye byråkrati. Men EU ble bygget opp på ruinene av annen verdenskrig og har hatt helt avgjørende betydning for at vi siden har bevart freden og spredt demokratiet i Europa.  Europahymnen, Beethovens 9. symfoni, er ikke ment å erstatte nasjonalsangene. Den er ment som en hyllest til de grunnleggende verdiene som EU-landene deler om maktdeling og menneskrettigheter.

Når vi nå skal feire 17. mai, syns jeg vi skal gjøre det med glede og god samvittighet. På denne dagen kan vi dyrke et åpent samfunn, der forskjellige kulturer og verdier kan samles om et raust nasjonsbegrep. Det er ikke illegitimt å føre en streng innvandringspolitikk, men de som er her, må bli respektert og inkludert. En 17. mai med barn i folkedrakter fra alle verdenshjørner under norske flagg er inkluderende. Det er en feiring som skiller et pluralistisk nasjonalt fellesskap fra et ekskluderende nasjonalt fellesskap og dermed også det liberale fra det illiberale.

Kronikken var publisert i Aftenposten søndag 14. mai 2017.

Publisert: 16. mai 2017
Aftenposten Demokrati Nasjonalisme Nasjonalkonservatisme Senterpartiet
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

demokrati autoritær
Bård Larsen

Hvis det liberale demokratiet i Europa og USA kollapser

Hvis det liberale demokratiet i Europa og USA kollapser, et stykke frem i tid, er det grunnleggende sett vår skyld. Din, min og alle andres.
DemokratiDemokrati og rettigheter
fagforening
Bård Larsen

Det finnes ingen vei tilbake fra putinisme og trumpisme

Selv ikke krigen i Ukraina vil kunne vekke høyresidens mest ivrige apokalyptikere. Den vestlige kulturens helligste krigere har sluttet å tro på sannhet og demokrati. Hvordan skal resten av høyresiden forholde seg til det?
DemokratiDemokrati og rettigheterPopulisme
Eirik Løkke

En liberal ytringskultur er viktig – også for minoriteter

Det vi aller minst trenger er å skape en offentlighet hvor folk er redde for å delta og uttrykke meningene sine.
IdentitetspolitikkYtringsfrihet
Independence day, usa, 4th of July, statue of Liberty, american flag
Eirik Løkke

En hyllest til det amerikanske eksperimentet

USA er det viktigste grunnlaget for det moderne samfunnet og demokratiet vi lever i, på tross av alle sine skampletter. De fleste forstår ikke hva det vil bety for oss om verdens mest vellykkede multikulturelle demokrati skulle gå under.
USADemokrati og rettigheter
Hånd som åpner dør til møterom
Kristin Clemet

Mer åpenhet fører ikke alltid til mer demokrati

Gir åpne møter og søkerlister alltid de resultatene vi håper på?
Offentlig eierskapDemokrati og rettigheter
geometrisk illustrasjon av mangfoldige mennesker
Kristin Clemet

Vi hyller mangfold, men mener vi det?

Skal vi være tolerante må vi også tåle mangfoldet vi ikke liker, skriver Kristin Clemet.
IdeerIdentitetspolitikk

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
civita@civita.no
Civita logo