Overvåking av uskyldige mennesker er ikke løsningen på verdens ondskap
Anne Siri Koksrud Bekkelund kritiserer forslaget fra Frp og KrF om å lagre alle IP-adresser i minst 6 måneder.
Publisert: 24. november 2017
Overgrep mot barn er noe av det aller verste de fleste av oss kan tenke oss. At det finnes store, verdensomspennende internett-baserte nettverk der overgrepene både planlegges og spres, er så ren og skjær ondskap at det er vanskelig å begripe.
Og det er ikke bare overgrep mot barn som foregår på nettet: Det planlegges terrorisme, det kjøpes og selges narkotika, våpen og seksuelle tjenester. Slik all annen virksomhet er digitalisert og har flyttet seg til nettet, har selvsagt også den kriminelle virksomheten gjort det.
Så hva kan vi gjøre?
Det intuitive svaret er like enkelt som det er farlig: Stadig mer overvåkning og kontroll. Det er dette justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) ønsker. Nylig gjentok han Fremskrittspartiets forslag om at alle IP-adresser skal lagres i et halvt år. Det samme forslaget fremmet KrF tidligere i år. Det betyr kort sagt at Staten alltid skal kunne vite hvem som har besøkt hvilke nettsider når.
Hvilke nettsider du besøker er personsensitive opplysninger. Bare spør en som oppsøker informasjon om psykisk sykdom eller abort, for deretter å åpne en chat med noen man kan snakke med om selvmordstanker.
Amundsen har uttalt at han ikke har noen forståelse for at folk skal ha behov for å skjule IP-adressen sin. Både Amundsen og KrF viser her en grunnleggende mangel på forståelse for hvorfor vi trenger personvern. Og dét midt i en tid hvor vi får stadige eksempler på misbruk eller lemfeldig håndtering av informasjon fra både statlige og private aktører, og EU innfører nye og strengere regler på området.
Mennesker har en ukrenkelig rett til tankefrihet – til et rom som bare er sitt. Vi har rett til å tenke og mene hva vi vil, uten å måtte frykte at verken staten, private selskaper eller andre privatpersoner skal kunne få vite hva vi har sagt, tenkt eller ment uten vårt samtykke. Å fjerne denne muligheten kan være direkte skadelig for den enkelte, og for samfunnet. Forskere mener de allerede kan se en «chilling effect» i USA. Når folk ikke våger å si hva de mener, kan det undergrave den offentlige debatten og dermed selve demokratiet.
«Hvis vi bare kan redde ett barn» er en effektiv kommunikasjonsstrategi, som lett kan få oss til å glemme uforholdsmessigheten i summen av inngrep som avvikler personvernet. Dessverre er det ikke engang sikkert at det er sant. Det finnes fremdeles ingen bevis på at masseovervåkning gir resultater. Høystakken blir kanskje større, men nåla forblir like vanskelig å finne.
Innlegget er publisert i Aftenposten 22.11.2017