Liksom-debatten om innvandringspolitikken
Nok en gang har vi fått en runde med innvandringsdebatt som ikke egentlig handler om innvandringspolitikk i det hele tatt. Man sitter mer og mer med følelsen av at innvandringsfeltet nærmest bare fungerer som en arena der mediene og politikerne sammen setter opp det samme teaterstykket i litt ulike varianter gang etter gang.
Publisert: 1. september 2017
«Så klarte hun det igjen. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug har satt agendaen i dagevis etter at hun fikk NRK med på å bruke terrorangrepet i Barcelona til å børste støv av en gammel Frp-sak: lukkede mottak for asylsøkere med avslag eller uklar identitet.»
Dette skrev kommentator Andreas Slettholm i Aftenposten om debatten som har gått etter Listhaugs opptreden i Dagsrevyen 24. august. Men man kan spørre seg hvem det er som egentlig har satt agendaen her. Bakgrunnen for det mye omtalte Dagsrevyen-innslaget, om det er Listhaug som fikk NRK med på dette, eller om det heller var motsatt, vet vi lite om. Hva som egentlig er «saken» her, er i alle tilfeller høyst uklart.
«Nordmenns sikkerhet er viktigere enn menneskerettighetene til asylsøkere, sier Listhaug». Slik lød åpningen på NRK-innslaget. Så får vi se Listhaug som snakker om trusselen fra terrorister. «Ett virkemiddel er å ha kontroll med dem som befinner seg her. Det er på tide å sette ned foten og si at vi har lukkede mottak for asylsøkere med avslag», sier Listhaug.
«Listhaug mener menneskerettigheter for asylsøkere må vike for å trygge befolkningen», forteller deretter reporteren. Men, som Slettholm påpeker, Listhaug sier ikke dette i innslaget vi fikk se.
Listhaug sa: «Vi bør utfordre disse konvensjonene, og særlig Den europeiske menneskerettighetskonvensjon er utfordrende i forhold til det enkelte lands mulighet til å ivareta egne borgere.»
Det kan bety så mangt, selvsagt. Tolket bokstavelig, er utsagnet knapt noe mer enn en konstatering av et helt ukontroversielt faktum, nemlig at det er en iboende spenning i systemet mellom individuelle menneskerettigheter og statens ansvar for å beskytte samfunnet mot ulike trusler. Det er også, som Slettholm skriver om, åpenbart slik menneskerettighetene «utfordres» av myndighetene hele tiden, i den forstand at det ofte er legitim strid om tolkning, og dette er også en del av selve systemet.
Men Listhaugs uttalelser kan selvsagt også bety at hun er villig til å «sette menneskerettighetene til side», som NRK skrev på sine nettsider. Hvis det er tilfellet, på den måten at hun mener at menneskerettigheter, slik vi kjenner dem, ikke bør gjelde for alle mennesker, er det vanskelig å finne sterke nok ord for å beskrive hvor uholdbart det er for en statsråd.
Men Listhaug sa altså ikke dette. Om uklarheten skyldes at hun ikke greier å uttrykke seg mer presist om et så grunnleggende tema, eller om hun spekulerer kynisk i å dobbeltkommunisere, er ikke godt å si. Det kan også skyldes at vi kanskje ikke vet hva Listhaug egentlig svarte på. Men hun lever åpenbart godt med uklarheten hun har etterlatt, ettersom hun ikke har løftet en finger for å oppklare. Det er kritikkverdig i seg selv.
NRK kunne jo spurt henne om dette direkte i innslaget de laget. Men det gjør de ikke. I stedet intervjuer de en jurist, Njål Høstmælingen, om hva han tror Listhaug egentlig mener. Reporteren spør: «Nå mener Listhaug at lover og regler står i veien for å ivareta sikkerheten til norske borgere (noe hun heller ikke sa direkte, min anm.). Hvordan da tror du?» Høstmælingen svarer at «hva hun tror, vet jeg ikke.» Og videre, at det kommer an på utforming og detaljering av forslagene om de er i strid med menneskerettighetene. Og det er egentlig det det hele koker ned til: Det kommer an på hva forslaget fra Listhaug og Frp egentlig er. Det er også uklart.
Selve saken, altså forslaget om lukkede mottak, er et velkjent Frp-standpunkt. «For å ivareta sikkerheten knyttet til asylsøkere, bør det åpnes for bruk av lukkede asylmottak.» Dette er hva som står om lukkede mottak i Frp’s program. I den såkalte samarbeidsavtalen mellom de to regjeringspartiene og Venstre og KrF, er det også et punkt om såkalt lukkede mottak. Her vises det til at man vil «ta i bruk og gjøre gjeldende bestemmelsene i utlendingslovens § 106».
Denne bestemmelsen angir kriteriene for når en utlending kan pågripes og fengsles. De som er fengslet etter denne bestemmelsen, sitter på politiets utlendingsinternat på Trandum. Dette er ikke et asylmottak i det hele tatt, verken formelt eller faktisk. I praksis er det mer å sammenligne med et fengsel, der utlendinger på nærmere vilkår kan plasseres.
Dette viser to ting: Det er ikke bare Frp som vil ha lukkede mottak. Og det er høyst uklart hva Frp og andre egentlig mener når de snakker om «lukkede mottak». Hvis vi allerede har lukkede mottak, slik samarbeidsavtalen Frp har skrevet under på indikerer, er det et snodig programforslag å ville «åpne» for bruk av slike mottak.
Hvis det er videre hjemler for å plassere utlendinger på såkalt lukkede mottak som FrP ønsker seg, er det da mer bruk av fengsling på Trandum etter dagens regime partiet ser for seg, eller er det andre typer institusjoner som er aktuelle? Og hvordan skal det i så fall fungere, rettslig og praktisk?
Dette kunne vært en viktig og interessant debatt. Men verken Listhaug eller NRK hjelper oss med å forstå noe mer av dette. I stedet bidrar begge til at vi nok en gang har fått en runde med innvandringsdebatt som ikke egentlig handler om innvandringspolitikk i det hele tatt. Og mange andre har bidratt, slik de alltid gjør, med å spekulere i andres intensjoner, uttrykke «uro», og etterlyse et «oppgjør» med retorikken.
Det er ikke uviktig å diskutere retorikk. Hvordan en statsråd, og andre politikere, ordlegger seg, betyr noe. Men man sitter mer og mer med følelsen av at innvandringsfeltet nærmest bare fungerer som en arena der mediene og politikerne sammen setter opp det samme teaterstykket i litt ulike varianter gang etter gang. Ingen er egentlig interessert i å diskutere noe substansielt.
Selve innvandringspolitikken ligger der bare som et bakteppe, som alle stort sett er enige om, og som eventuelt endres gjennom brede forlik i Stortinget når situasjonen blir kritisk nok. I stedet brukes scenen til å «sette ned foten», etterlyse anstendighet eller uttrykke «uro» for noe som har blitt sagt.
Hvem som egentlig har regien, er ikke godt å si.
Innlegget er publisert hos Dagbladet onsdag 30.08.2017.
Relatert
Vi kan ikke faktasjekke oss ut av informasjonskrigen
Er dekningen av amerikansk valgkamp opplysende?
Rokkan kunne spart seg for å Si;D
Hvor ble det av nordmannen?
CNN kan ikke redde Joe Biden fra seg selv
