Hvor går Europas sosialdemokrater?
Sosialdemokratiets fremtid ligger ikke i nasjonalstatlig proteksjonisme, men et tettere samarbeid i EU, skriver Jan Erik Grindheim.
Publisert: 26. juli 2017
Den franske presidentvalgkampen i april og mai i år ble et symbol på de grunnleggende endringene som har skjedd i europeisk politikk de siste 15 årene. I første valgomgang fikk den konservative kandidaten François Fillon 20 prosent av stemmene og venstresosialisten Jean-Luc Mélenchon 19,6 prosent, mens sosialdemokraten Benôit Hamon ble den store taperen med kun 6,4 prosent. Ingen av dem gikk videre til andre valgomgang.
Det gjorde derimot Emmanuel Macron, som med sitt nystartede sosialliberale sentrum-venstre-parti En Marche – Fremad – fikk 24 prosent av stemmene og Marine Le Pen, lederen for det nasjonalistiske høyrepartiet Front National, som fikk 21,3 prosent. I andre valgomgang vant Macron presidentvalget med overveldende støtte fra to tredjedeler av velgerne, og ved valget til den franske nasjonalforsamlingen i juni i år fikk partiet hans rent flertall og kunne ha dannet regjering alene, men valgte i stedet å etablere en storkoalisjon mellom et bredt spekter av politiske partier.
Europeisk politikk handler ikke lenger primært om skillelinjen mellom kapital og arbeid, høyre-venstreaksen som vi kjenner så godt, men også om de konfliktene som kan oppstå mellom modernitet og tradisjon, globalisering og proteksjonisme, elite og folk. Noen ganger krysser disse skillelinjene hverandre, andre ganger er de sammenfallende. Men det tradisjonelle bildet, hvor kristelig-demokratiske og konservative partier dominerte høyresiden av det politiske landskapet, mens sosialdemokratene regjerte til venstre, er definitivt borte.
I et notat fra tankesmien Civita viser jeg at mens de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene tidligere fikk mellom 30 og 40 prosent av stemmene i flere europeiske land, er de i dag nede på mellom 10 og 20 prosent. I Frankrike og Nederland ble de nesten utradert ved de siste valgene. Unntaket er Storbritannia, hvor det sosialdemokratiske Labour, under ledelse av Jeremy Corbyn i juni i år, nesten tok flertallet fra den konservative Theresa May, som hadde utskrevet nyvalg for å sikre seg støtte i britenes forhandlinger om å forlate EU. På forhånd var ikke Corbyn levnet en sjanse mot May, men på valgdagen sikret han den største fremgangen fra ett valg til et annet for Labour etter andre verdenskrig og en økning i antall mandater for første gang på 20 år.
Fremgangen til Labour var oppsiktsvekkende i kjølvannet av Macrons seier i det franske presidentvalget. Akkurat da 40-åringen Macron med sitt sosialliberale sentrum-venstre-parti var blitt geniforklart som det moderne sosialdemokratiets redningsmann, fikk den nesten tretti år eldre venstresosialisten Corbyn solid støtte for sin langt mer tradisjonelle arbeiderpartipolitikk. Det eneste Corbyn og Macron hadde til felles, var at motstanderne deres antagelig var et dårligere alternativ for mange av velgerne; spesielt når det gjaldt spørsmålet om de to landenes forhold til omverdenen og skillelinjen globalisering versus proteksjonisme. Mens Le Pen gikk til valg på at hun ville føre en mer proteksjonistisk politikk og trekke Frankrike ut av EU, og May skrev ut nyvalg for å få støtte til sin «Hard Brexit»-politikk, var en av Macrons viktigste valgkampsaker at Frankrike igjen skal bli en ledende kraft i EU-samarbeidet og Corbyn et håp om endring fra Mays politiske linje. Valganalyser har for eksempel vist at ikke minst unge velgere stemte på Corbyn, og at enkelte såkalte «remainers» så ham og Labour som et mer EU-vennlig alternativ enn May. Men de samme analysene har også vist at eldre velgere, som tidligere ga sin støtte til det britiske uavhengighetspartiet UKIPs anti-EU og anti-globaliseringspolitikk, nå stemte Labour.
Etter valgkampen har da også Corbyn gitt uttrykk for en mer negativ holdning til globaliseringen og britenes EU-medlemskap enn tidligere, og han blir nå hardt presset av sine EU-vennlige og langt mer sentrumsorienterte partifeller for å endre kurs. Det kan det være god grunn til dersom vi ser på de sosialdemokratiske partienes oppslutning i Europa de siste tiårene. Da de globaliserings- og EU-vennlige sosialdemokratene Tony Blair og Gerhard Schröder regjerte i Storbritannia og Tyskland på slutten av 1990-tallet, hadde 13 av EUs 15 daværende medlemsstater sosialdemokratiske regjeringer.
Det moderne sosialdemokratiets tre pilarer har vært at «alle skal med» (også de rike), at «markedsøkonomien må temmes» (ikke erstattes), og at «politikken må være progressiv» (ikke regressiv eller tilbakeskuende). I en globalisert verden hvor ny teknologi og nye arbeidsmåter endrer samfunnets strukturelle basis hele tiden, og global migrasjon endrer kulturen, må også overbygningen – de politiske institusjonene, prosessene og den politikken de produserer – være tilpasset det samfunnet de er til for. En sosialdemokratisk strategi for fremtiden ligger ikke i nasjonalstatlige løsninger, som det Corbyn ser ut til å ønske seg for Storbritannia, men en fortsatt styrking av samarbeidet i EU, slik Macron har gått inn for.
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 24.7.17.
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
Kan et EU-medlemskap styrke norsk jordbrukspolitikk?
Hvorfor jeg ikke er kristenkonservativ
