Den nordiske modellen

Publisert: 27. juni 2017

Hva er den nordiske modellen?

Den nordiske modellen er det økonomiske, politiske og institusjonelle systemet som kommer aller tydeligst til uttrykk i Norge, Sverige og Danmark, og som med visse modifikasjoner også kjennetegner Finland og Island. Måten man kombinerer markedsøkonomien med trepartssamarbeid i arbeidsmarkedet og universell velferdsstat på, trekkes frem som særegent for modellen.

De nordiske landene kjennetegnes alle ved å være sterke, liberale demokratier med konsensus- og kompromissdrevne politiske institusjoner. Demokratiet er velfungerende, og sterke sivile rettigheter og mindretallsbeskyttelse, inkludert det som regnes for å være verdens sikreste eiendomsrettigheter, er bærebjelker i systemet.

Beslutningsprosessene i politikken er preget av omfattende og brede høringer og medvirkning. Dette kommer særlig til uttrykk i det formaliserte samarbeidet mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og gjennom trepartssamarbeidet mellom arbeidslivets parter og staten.

At fagforeningene har hatt stor oppslutning, har gjort at deres interesser i større grad enn i mange andre land har samsvart med en bredere fellesinteresse, selv om det også finnes klare eksempler på unntak fra dette bildet. Tilsvarende har en omfattende organisering av arbeidsgiversiden trolig gitt bedre samarbeid, og man har fått resultater man ellers ikke ville hatt.

Det proporsjonale valgsystemet i de nordiske land har ledet til hyppige mindretalls- og koalisjonsregjeringer som har krevd utstrakt samarbeid mellom partiene. Det bidrar til at modellen er omstillingsvennlig og fleksibel.

Offentlig sektor

Alle de nordiske landene har en velferdsstatsmodell som skiller seg noe fra modellen i andre land, idet man i Norden vektlegger staten som problemløser fremfor markedet eller familien.

Velferdsordningene er i stor grad skattefinansiert og omfordelende, og noen av de viktigste ordningene er universelle, dvs. at ordningene ikke er behovsprøvd, men gis til alle innenfor den relevante gruppen.

Tjenestene er også i stor grad offentlig drevet og administrert, noe som fører til at offentlig sektor er relativt stor og skattene relativt høye. Offentlig sektor er derfor også viktig både som arbeidsgiver og tjenesteyter. Forskjellene mellom de ulike velferdsmodellene er likevel ikke store. De aller fleste rike land har for eksempel relativt høyt skattenivå og omfattende sosiale ordninger.

Markedsøkonomi

Et annet kjennetegn ved den nordiske modellen er at alle landene har en svært åpen og relativt fri markedsøkonomi. Alle industrialiserte land er blandingsøkonomier, men blandingsforholdet mellom offentlige inngrep og næringsfrihet varierer. I de nordiske landene er offentlige inngrep relativt færre enn mange andre steder, og i tillegg er de politiske inngrepene oftest gjort for å få markedene til å fungere bedre, heller enn for å sette markedene til side. Handelen med utlandet er viktigere enn for mange andre land, og på de aller fleste områder har man frihandel.

Modellen har det siste tiåret ofte blitt trukket frem som vellykket, og det har særlig blitt pekt på at den klarer å kombinere gode velferdsordninger med høy produktivitet og vekst. Dette kan forklares på flere måter, bl.a. har vi en produktivitetsfremmende velferds- og arbeidsmarkedsmodell som legger til rette for høy sysselsetting og risikotaking. Modellen gir også små lønnsforskjeller, som kan gi insentiver til å omstille seg og utnytte relativt dyr arbeidskraft på en produktiv måte. I bunnen ligger en velfungerende markedsøkonomi.

Alle landene har små, åpne økonomier som er helt avhengig av det frie internasjonale varebyttet. Det gjør konstant omstilling og markedstilpasning helt nødvendig. På de aller fleste områder er også den innenlandske handelen fri og markedsbasert. Det bidrar til vekst og effektivitet i økonomien og muliggjør dermed velferdsordninger.

Som nevnt er de nordiske landene kjennetegnet ved sterke, liberale rettigheter. For økonomien er spesielt de private eiendomsrettighetene viktige. Gjennom disse blir markedstilpasningene gjort gjennom desentraliserte, private avgjørelser. De nordiske landene er blant de mest markeds- og næringslivsvennlige landene i verden.

Utfordringer

Det er også noen ulemper ved den nordiske modellen. Relativt mange havner utenfor arbeidsmarkedet og mottar trygd eller nyter godt av andre sosiale støtteordninger. Modellen kan svekke det personlige ansvaret. Det er også et spørsmål om modellen er egnet til å håndtere økende mangfold, blant annet som følge av innvandring. Det er mye som tyder på at modellen vil møte finansielle utfordringer når det blir færre sysselsatte i forhold til antall eldre. De senere årene har også produktivitetsveksten falt markant.

Modellen er blitt til gjennom mer enn hundre år med politisk enighet og uenighet. Det er ikke en statisk modell, men heller et resultat av en dynamisk prosess der samfunnets institusjoner tilpasses samfunnets behov. Derfor har også forskjeller mellom de nordiske landene ført til at modellen over tid har blitt gradvis mer differensiert landene imellom.

Artikkelen er sist oppdatert 19.8.24.