Personskatt

Flaks og skatt

Å skattlegge flaks er både en måte å fjerne lysten til å satse og å ta risiko på, men også også en nedvurdering av hva som skal til for å skape og drive virksomheter. Mathilde Fasting blogger.

Mathilde Fasting

Publisert: 26. november 2016

Olav Magnussen Rydje i Agenda argumenterer i Dagbladet 5.11.og i Dagsnytt 18 denne uken for at rikdom i stor grad skyldes flaks, og trekker deretter den konklusjonen at flaks, eller formue og arv, må skattlegges.

Argumentet er: Er du født inn i en rik familie, skyldes det flaks. Har du bygget opp en formue, skyldes det også et betydelig innslag av flaks. Siden mange står på, men ikke alle lykkes, er det, ifølge Rydje, rimelig at de vellykkede skatter av det.

Det er få som er uenig i at høye inntekter skal skattlegges hardere enn lave inntekter. Det er rimelig ut fra flere rettferdighetsbetraktninger, inkludert at det er et element av flaks med i bildet.

Det er likevel problemer med å vektlegge flaksen for mye.

For å ta en analogi (og ja, jeg vet, mange rike mennesker spiller golf, men det gjør også mange vanlige mennesker): Er du god i golf, setter du oftere putter. Noen ganger sier vi at det var flaks. Men den som er dyktig, har også oftere såkalt flaks. Fortsetter vi i golfens verden, vil nybegynneren som får hole in one, ha genuint flaks, akkurat som en lottomillionær. I det første tilfellet er det dyktigheten og evnen til å se, og å gripe muligheter og ta risiko, som er viktig. I det andre tilfellet er det flaks og neppe lurt å satse på en golfkarriere om man ikke vil trene veldig mye.

Å karakterisere mennesker som bygger opp formuer, som personer som ikke først og fremst er dyktige eller arbeidsomme, men bare produkter av flaks, holder ikke. Flaks og uflaks inntreffer på alle områder i livet, for alle mennesker. Talent er ulikt fordelt, men man kan bestemme seg for å arbeide hardt og videreutvikle de talentene man har. Det å ta risiko og å se muligheter er også noe som kan øves opp. Lykkes man når man tar risiko, kan det være flaks, men det kan også være at man får til noe på grunn av erfaring, innsats, evner og godt forarbeid. Ingen kommer langt i verden kun med flaks, og selv ikke arvinger klarer å beholde formuen uten kloke valg.

Arvinger er i en posisjon hvor utgangspunktet er godt, men hvordan går det med dem? Har de flaks eller uflaks? På mange språk finnes ordtaket om at det tar tre generasjoner fra et familieselskap etableres til det går til grunne, «from clogs to clogs in three generations». En amerikansk undersøkelse viser at 30 prosent av familieselskapene overlever ett generasjonsskifte, 12 prosent overlever to, og kun tre prosent klarer seg ut over dette. Arve er én ting, å videreutvikle er noe ganske annet.

Aktive eiere som har arvet bedriften, har også et sterkt forhold til bedriften, men utfordringen er gjerne å være motivert nok til å kunne være riktig eier for fremtiden. Det finnes eiere som erkjenner at de ikke har den motivasjonen eller kompetansen som trengs for å satse videre. Noen velger å selge. Det er også et stort press å skulle arve en bedrift eller en formue.

Rike mennesker, om de har arvet eller startet bedrifter, bidrar med arbeidsplasser og skatt. Som jeg skrev i rapporten «Norske eiere», hadde de 10 rikeste på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i 2013 en formue på 250 mrd. kroner, tilsvarende 30 prosent av den samlede formuen til de 400 rikeste. Tar man bort John Fredriksen, som alene står for 90 mrd. kroner, blir andelen 160 mrd. kroner eller 19 prosent. Til sammen sysselsetter selskapene til de 10 rikeste over 120 000 mennesker.

Seks av de 10 rikeste har startet virksomhetene sine selv. Ifølge Kapital har 754 ulike mennesker vært på listen mellom 2003 og 2013, og det betyr at det er langt flere selvgjorte milliardærer i Norge enn i Sverige og Danmark. Blant de 400 rikeste i Norge har over halvparten skapt formuene selv.

Problemet med å skattlegge de som lykkes, for hardt eller på ugunstige måter, er at det svekker incentivene til å forsøke. Som Rydje selv var inne på i Dagsnytt 18: Det trengs mange som forsøker for at noen få skal lykkes – og dermed skape de arbeidsplassene og innovasjonene vi ønsker oss. Samtidig skaper skattlegging uønsket tilpasning, og det vil være umulig å bestemme hvilke resultater som er fortjent og ufortjent.

Å «skattlegge flaks» er både en måte å fjerne lysten til å satse og å ta risiko på, men også også en nedvurdering av hva som skal til for å skape og drive virksomheter.

Satt på spissen: Skulle man tape formuen, må konsekvensen av Rydjes argument være at det skyldes uflaks. Skal man først være på det sporet, vil jeg foreslå at de som har uflaks og taper formuen, også må få igjen på skatten.

Innlegget var publisert på Fastings blogg 25. november 2016