Likestilling og feminisme

Solveig Horne gjør det radikale feminister ikke klarer

Barne- og likestillingsministeren vil frata Likestillingsombudet rollen som lovhåndhever. De som har grunn til å være mest fornøyd er, ironisk nok, venstresidens feminister. Lars Gauden-Kolbeinstveit i Dagbladet.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 23. oktober 2016

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har i dag en todelt rolle, ved at hun både skal være lovhåndhever og pådriver for likestilling. Pådriverrollen ble en del av LDOs arbeid under Bondevik II-regjeringen. Før dette var arbeidet delt mellom to instanser. Pådriverrollen var heller ikke den gangen fraværende hos LDO, men håndheverrollen var den primære. Pådriverrollen lå i hovedsak hos Likestillingssenteret.

Et av argumentene for å samle rollene i LDO var at man kunne utnytte kompetansen bedre og spare administrasjonsressurser. Da man ga LDO pådrivermandatet mente alle partier, utenom SV, at pådriverrollen burde vært begrenset. SV, derimot, var «ikke enig i at det er grenser for hvor politisk pågående et ombud kan være.» Forslaget fra Solveig Horne handler om å skille ut håndhevingsrollen fra LDO og samle den i den allerede etablerte Likestillings- og diskrimineringsnemda.

Det er positivt at Regjeringen nå ser ut til å ta grep for å rydde opp i Bondevik II-regjeringens politikk. Selv om Regjeringen burde gått lenger, er litt bedre enn ingenting. Og med dette får vi en tydeligere rolleavklaring.

Pådriverrollen til dagens LDO er uheldig på to måter. Pådriverrollen svekker LDOs legitimitet og håndheverrolle ved at pådriverrollen ofte tolkes for politisk eller aktivistisk. For publikum eller dem som blir klagebehandlet, er det ofte vanskelig å se forskjellene på rollene LDO har.

Det andre problemet er også av prinsipiell karakter. Det er uheldig at staten skal drive – og ikke bare eventuelt (del)finansiere – det som burde være en sivil oppgave, nemlig å drive frem debatt om likestilling ved å fremme politiske synspunkter. Det er for eksempel helt legitimt å kjempe for utvidet pappapermkvote og hevde at det vil fremme likestilling i både hjemmet og på arbeidsplassen. Det finnes gode argumenter for et slikt syn, og det er nettopp derfor flere partier, eller andre aktører i den offentlige debatten, er for pappakvoten.

Samtidig er det ulike syn på hva slags politikk som fremmer likestilling, og det finnes også andre verdier enn likestilling i et samfunn. I debatten om foreldrepermisjonen er det altså mange ulike legitime syn, og det blir galt at staten skal holde seg med et eget pådriverorgan som argumenterer for bestemte syn. I tillegg finnes det ikke empirisk belegg for at vi trenger et statlig pådriverombud for å holde oss med en levende offentlig debatt om likestilling og foreldrepermisjon. Debatten holdes i hevd av Dagbladet, partiene, tenketankene, arbeidslivets organisasjoner, helsesøstre, aviskommentatorer og, ikke minst, foreldrene selv.

Et annet eksempel er diskusjonen om sexkjøpsloven, som er en vanskelig debatt hvor det må være mulig å ha ulike syn. I denne debatten støttet forrige likestillingsombud, Sunniva Ørstavik, sexkjøpsloven. Utfordringen er ikke at det ikke finnes legitime argumenter for sexkjøpsloven. Det som er problematisk er at LDO støtter et bestemt syn, og ofte det synet som ligger radikalt til venstre. Det svekker den offentlige debatten og kan bidra til en skjev likestillingsdebatt hvor ikke alle deltar på like premisser. Dette er kanskje ekstra problematisk i mer betente debatter, hvor karakteristikkene av meningsmotstandere noen ganger kan bli svært drøye.

Ideelt sett burde hele pådriverrollen tas ut av likestillingsombudets mandat. Det er, som redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, har sagt, uheldig at pådriverrollen bidrar til å fremme statlig og byråkratisk drevet debatt fremfor en nedenfra og opp-debatt som starter i det sivile samfunn.

At pådriverrollen fjernes er likevel svært lite sannsynlig. Det er imidlertid lov til å håpe at ombudet i utførelsen av pådriveroppdraget vektlegger opplysnings- og informasjonsarbeid mer enn ren politisk aktivisme. Det vil styrke LDOs faglige troverdighet, som blant annet Cathrine Holst har vært kritisk til før. Det bør bemerkes at det har vært roligere i mediene rundt LDO etter at Hanne Bjurstrøm tok over som ombud. Det kan tyde på at kvaliteten er blitt bedre.

De som har grunn til å være mest fornøyd med Solveig Hornes nye tiltak, er, ironisk nok, venstresidens feminister. Pådriverrollen, som de mener at sivilsamfunnet ikke klarer å ta seg av, fortsetter i LDO uten at det blander seg inn i Likestilling- og diskrimineringsnemdas håndheverrolle. Det kan gi pådriverrollen styrket legitimitet. Nemdas håndheverrolle styrkes og diskrimineringsvernet blir bedre ved at nemnda får mer ressurser, mer makt og mer effektive sanksjoner.

Oppryddingen som nå forhåpentligvis blir gjennomført, er et lite skritt i riktig retning, fordi det begrenser pådriverrollens potensielt skadelige funksjon, klargjør rolledelinger og dermed styrker likestillingspolitikkens legitimitet.

Innlegget var publisert i Dagbladet fredag 21. oktober 2016.