Nasjonalisme på fremmarsj
Hva skal til for at vi skal unngå like dype splittelser mellom folk og elite – mellom nasjonalister og liberale internasjonalister – som vi ser så mye av ellers i Europa? Kristin Clemet blogger.
Publisert: 9. august 2016
Nasjonalismen er på fremmarsj i Europa.
Terror, (muslimsk) innvandring, globalisering og EU har satt fart i partier og bevegelser som ønsker at folk skal ha større selvbestemmelse i og over sitt eget land. De liberale og internasjonalt orienterte sentrum/høyre- og sentrum/venstre-partiene er satt under press fra mer ytterliggående, nasjonalistiske partier som får stadig større oppslutning.
I den grad disse partiene har noe ideologisk til felles, er det kanskje riktigst å kalle dem «nasjonalkonservative». De er opptatt av å ta vare på nasjonen, skeptiske til innvandring og internasjonal integrasjon og ofte nokså konservative i sosial- og familiepolitikken.
Men ikke alle partiene kan skjæres over én kam. Forskjellene er enorme. I Europaparlamentet fordeler de nasjonalistiske og nasjonalkonservative partiene seg på minst tre forskjellige grupperinger, som ofte er svært uenig:
En gruppering rommer blant andre det britiske Conservative party, Finnene og Dansk Folkeparti.
En annen gruppering omfatter blant andre britiske UKIP, Alternative für Deutschland og Sverigedemokraterna.
En tredje gruppe har Front National, Lega Nord, Frihetspartiet i Østerrike og Frihetspartiet i Nederland som medlemmer.
I tillegg kommer en uavhengig gruppe som har med partier av alle politiske avskygninger, herunder også det ungarske partiet Jobbik. Regjeringspartiet Fidesz, som har utviklet seg fra å være et nokså normalt konservativt parti til å bli et mer nasjonalkonservativt og, etter manges mening, autoritært parti, er fortsatt medlem av EPP – det vil si den store grupperingen av liberal-konservative og kristendemokratiske partier i Europa.
Noe av det som skiller disse partiene, er blant annet hvor restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk de ønsker å føre og hva slags økonomisk politikk de går inn for. Noen ønsker å kombinere en restriktiv innvandringspolitikk med en nokså sosialdemokratisk økonomisk politikk, mens andre er for en meget liberal økonomisk politikk. Mange av dem er også svært kritiske til EU og vil enten melde landet sitt ut av EU eller forandre EU radikalt innenfra. Sett utenfra er det nok også mange som mener at det går et skille mellom partier som slutter opp om alle sider ved det liberale demokratiet, slik de aller fleste partiene gjør, og de som lefler med det autoritære.
Jeg tror uansett at de av oss som fortsatt ønsker å forsvare det åpne, liberale samfunn, og som tror på EU, gjør klokt i å lytte til det som blir sagt og forsøke å forstå fremfor bare å utstede avskyerklæringer. Disse bevegelsene og partiene kommer nemlig ikke til å forsvinne. De vokser, og vi må regne med at de inntar regjeringskontorene i stadig flere land.
Når for eksempel Marine le Pen fra Front National er i ferd med å bli en realistisk presidentkandidat i Frankrike, tror jeg det, enkelt sagt, skyldes to forhold: Det eksisterer en reell frykt, bekymring og/eller motstand i befolkningen mot (reelle og innbilte) effekter av innvandring og delvis også av globaliseringen, samtidig som le Pen har «ufarliggjort» partiet sitt ved å flytte det inn mot sentrum. Hun har f.eks. forsøkt å fjerne åpenlyse anti-semittiske holdninger i partiet, samtidig som hun omfavner homofiles rettigheter.
Men det er en hårfin balansegang for slike partier, dersom de går mot sentrum. I Danmark svarer nå en fjerdedel av befolkningen at de ønsker seg en strammere innvandringspolitikk enn den Dansk Folkeparti fører, og det er dukket opp tre nye partier som ønsker å føre en mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk enn Dansk Folkeparti. Og dette skjer, selv om også de etablerte styringspartiene er blitt langt mer restriktive enn de var før. I Danmark er det nå duket for et tettere samarbeid mellom sosialdemokratene og Dansk Folkeparti – et mønster vi også ser i andre land. Gradvis blir de partiene, som mange mente aldri ville bli stuerene, akseptert som normale partier, hvilket de i større grad også blir. Men dermed kan det altså dukke opp nye partier.
Mange mener at fremveksten av de nasjonalistiske partiene ikke bare er et resultat av de faktiske konsekvensene av innvandring og globalisering, men også av en sviktende kommunikasjon mellom «folket» og den kulturelle og politiske «eliten». Jeg skrev en liten kommentar om dette i Vårt Land i går, hvoretter det haglet med syrlige, ironiske og sarkastiske kommentarer på twitter, både rettet mot meg og mot bruken av begrepene «folk» og «elite». Men jeg tror man gjør seg mer vrang enn nødvendig, hvis man ikke forstår hva det siktes til. To ulike, men interessante perspektiver kan for eksempel leses i The American Conservative her, eller i et interessant intervju med Jonathan Haidt i Weekendavisen forleden («Babeltårnets kollaps» – ikke på nett). Die Zeit hadde sist helg et helt temanummer under tittelen «Kampen om demokratiet har begynt» – der Elisabeth Raether skriver om hvordan «den liberale eliten» over lang tid har foraktet «folkets» bekymringer, og at «straffen» nå kommer når de som står «under» eliten, i stedet vender seg mot autoritære nasjonalister og, i verste fall, rasister. (Takk til Anita Krohn Traaseth som gjorde meg oppmerksom på denne utgaven av Die Zeit.)
Det er vanskelig å bedømme hvor eksplosiv stemningen er i de mest polariserte delene av Europa. Noen snakker om at det kan være en reell fare for borgerkrigslignende tilstander i Frankrike, dersom befolkningen mister tilliten til at myndighetene greier å ivareta den mest grunnleggende sikkerheten til borgerne, og dersom islam og vesten ikke greier å forsone seg med hverandre. Andre mener at det bare er en overgang, at vi vil greie å bekjempe eller venner oss til terroren, som tross alt er ganske beskjeden, og at livet går videre – sammen med det store flertallet av velintegrerte, muslimske innvandrere.
Dype splittelser er uansett ingenting å trakte etter. Sosial harmoni er bedre. Så hva med Norge? Har vi noen nasjonalistiske eller nasjonalkonservative partier hos oss? Og er de noe å frykte, eller går det an å si at nasjonalkonservatismen både kan ha gode og mindre gode sider? Og hvordan kan vi unngå en utvikling som den vi ser i enkelte av de mest polariserte landene i Europa?
Nasjonalkonservatismen er en gren av konservatismen som i seg selv hverken er farlig eller ond. Man kan være uenig, og den kan ta urovekkende former – men den kan selvsagt også være en helt harmløs form for «17.mai-nasjonalisme» eller, som man sier i Danmark: En konservatisme som er opptatt av «Gud, konge og fedreland».
Hvis vi ser bort fra partier som ikke er representert på Stortinget, er det nok riktig å si at Fremskrittspartiet fortsatt er Norges mest innvandringskritiske parti. Men Frp er ikke nødvendigvis Norges mest nasjonalkonservative parti (selv om enkelte av partiets representanter er det). Fremskrittspartiet har en liberal eller liberalistisk opprinnelse og har aldri søkt samarbeid med andre såkalte høyrepopulistiske partier i Europa. Det er ikke godt å si hvor Frp hadde plassert seg, dersom Norge hadde vært medlem av EU, men kanskje hadde det vært med i den samme gruppen som det britiske konservative partiet og Dansk Folkeparti.
Norges mest nasjonalkonservative parti er, etter min mening, Senterpartiet. Senterpartiet er det partiet som for tiden kombinerer en restriktiv innvandringspolitikk med skepsis til europeisk integrasjon og globalisering og et ønske om å gjeninnføre en mer permanent grensekontroll. Men Senterpartiet er også opptatt av å presisere at nasjonalstaten opprinnelig er en liberal idé, noe Ola Borten Moe nylig holdt et interessant innlegg om på en Civitafrokostom «Nasjonalstatens comeback?»
Det partiet som oftest omtales som Norges konservative parti, Høyre, står for en typisk liberal form for konservatisme, i likhet med blant annet Angela Merkels CDU og mange andre sentrum/høyre-partier i Europa (EPP). Høyres konservative gen er nok fortsatt opptatt av nasjonalstatens ve og vel, men Høyre har samtidig alltid vært tilhenger av internasjonalt samarbeid og integrasjon og hatt et moderat og pragmatisk syn på innvandring.
Norge har altså ingen ytterliggående nasjonalistiske partier eller bevegelser i dag, hverken på den konservative siden eller på venstresiden. Også på deler av venstresiden dyrker man riktig nok EU-motstand og anti-globalisering, men man har som regel en liberal holdning til innvandring fra land utenfor EU.
Så hva skal til for at vi skal unngå like dype splittelser mellom «folk» og «elite» – mellom nasjonalister og liberale internasjonalister – som vi ser så mye av ellers i Europa?
Jeg tror flere forhold er viktige.
Jeg mener det er et selvstendig poeng at tilstrekkelig mange av våre politiske ledere forsøker å bedre kommunikasjonen mellom «folk» og «elite». Det betyr ikke at man ikke skal argumentere for sitt syn – men man kan kanskje argumentere bedre for sitt syn og vise noe større forståelse for den annens syn. Slikt er ikke så viktig hvis man diskuterer om man skal legge en motorvei her eller der – men det er litt viktigere når vi står overfor «kampen om demokratiet», slik Die Zeit uttrykker det. Twitter er åpenbart ikke stedet for en slik type dialog, men det finnes andre arenaer – og jeg forsøkte å gi mitt besyv, blant annet i Vårt Land. Som Hilde Frafjord Johnson kan jeg av og til ha problemer med Sylvi Listhaugs retorikk, men jeg prøver også, mer nå enn før etter alt som har skjedd i Europa, å ta innover meg at andre kan ha problemer med min retorikk og forstå hvorfor de har det.
Jeg mener dessuten at vi som er tilhengere av et mest mulig åpent, globalt og liberalt samfunn, også må ta oss bryet med å forsvare det vi står for, på en bedre måte, og ikke bare ta den liberale orden som en selvfølge – samtidig som vi må lytte. Det er nemlig riktig at globaliseringen også kan ha negative konsekvenser for noen, og at det kan skje forbedringer, både i innvandrings- og integreringspolitikken og i EU.
Samtidig må landene i vesten bli mer oppmerksomme på behovet for å kompensere for de problemene som oppstår for noen grupper som følge av innvandring og globalisering, noe jeg blant annet har skrevet om her. Mange land har for eksempel forsømt seg når det gjelder utdanning, kompetanseutvikling og livslang læring, hvilket gjør det mye vanskeligere for mange å greie seg i et arbeidsmarked i stor omstilling.
Til slutt er det nødvendig å forebygge en utvikling med nye permanente underklasser uten utsikter til å å forbedre sin egen sosiale og økonomiske situasjon. Vi må strebe etter like muligheter for alle.
Innlegget var publisert på Kristin Clemets blogg tirsdag 9. august 2016.
Mer fra bloggen
Uro i Kongehuset
Les Déplorables
Stortinget bør ikke ha hastverk når abortloven endres
Abort er (dessverre) politikk
Ny abortlov: «Nytt nasjonalt kompromiss»?
