Ulikhet

Om å forebygge ulikhet

Det er mye god «fordelingspolitikk» i et marked som virker godt. Kristin Clemet i Vårt Land.

Publisert: 27. juli 2016

11.juli skrev jeg i Vårt Land om alle de tankefeilene Arbeiderpartiets ledere gjør, bevisst eller ubevisst, når de påstår at «høyrepolitikk» fører til høyrepopulisme, til brexit og, som vi senere har sett, til terror.

Ingen i Arbeiderpartiet har tatt seg bryet med å svare. I stedet har Hallvard Hegna fulgt opp mitt innlegg med to viktige spørsmål til meg: Hva er årsaken til at det oppstår store økonomiske forskjeller, og hva kan man gjøre for å hindre en slik utvikling?

Hvis jeg skal svare kort, vil jeg si at de fleste årsakene til at ulikheten innad i mange land, og særlig i USA, har økt de senere år, har med globalisering og teknologisk utvikling å gjøre. Enkelt sagt kan man si at globaliseringen har redusert forskjellene mellom fattige og rike i verden, men økt forskjellene mellom fattige og rike innad i en del, særlig rike, land. I noen rike land, som i USA, har enkelte rike mennesker kunnet bli vanvittig rike, mens utviklingen for mange i den nedre del av middelklassen, har stagnert.

Noen typiske effekter av globaliseringen har blant annet vært økt innvandring fra fattige til rike land og flytting av produksjon fra høykostland til lavkostland. Begge deler gjør det bedre for de fattige i verden, men begge deler øker også ulikheten i den rike delen av verden. I tillegg fører den teknologiske utviklingen til at mange arbeidsplasser i den rike delen av verden blir overflødiggjort.

Rike land kan forsøke å stenge disse problemene ute ved å foreskrive løsninger slik Trump gjør, og satse på mindre handel, mindre migrasjon og mindre «flyt» over landegrensene. Men det vil mange tape på. Derfor er det, etter min mening, bedre å forsøke å utvikle det internasjonale samarbeidet til det bedre og å føre en nasjonal politikk som forebygger store, uheldige forskjeller.

Og hva kan en slik politikk bestå i?

Jeg vil peke på fire viktige elementer:

Det første og viktigste er en massiv satsing på utdanning.

Ingen samfunn kan hindre at noen står lenger ned på den sosioøkonomiske rangstigen enn andre. Det viktige er at slike forskjeller ikke går i arv. Og den viktigste kilden til sosial oppdrift er utdanning. Et godt utdanningssystem, der sosiale skiller i minst mulig grad går i arv, er avgjørende. Og satsingen må ikke stoppe etter at den formelle skolegangen er over. Også voksenopplæring, livslang læring, læring på arbeidsplassen, kompetansehevende tiltak i NAV-systemet og norskopplæring for innvandrere er svært viktig.

Det andre som er viktig, er at vi har et velfungerende økonomisk system, dvs. at markedsøkonomien må være «rammet inn» slik at konkurransen, prisdannelsen og lønnsdannelsen virker godt og rettferdig, og slik at det lønner seg å drive næringsvirksomhet og skape verdier. Det er mye god «fordelingspolitikk» i et marked som virker godt, og der ingen forfordeles eller får privilegier på bekostning av andre.

I tillegg må man drive vanlig fordelingspolitikk, dvs. at man må ha gode velferdsordninger som gjør at alle, i størst mulig grad, har like muligheter til å strekke seg etter sine egne evner og talenter. Velferdsstaten i Norge virker absolutt ikke perfekt, og den må stadig justeres i pakt med endringene i omgivelsene, men alt tatt i betraktning bidrar den til høy grad av likhet i Norge.

Mange tror at det er skattepolitikken, eller formuesskatten spesielt, som bidrar mest til fordelingen, men det stemmer ikke. Skatten betyr mye mindre enn velferdsordningene, og formuesskatten betyr nesten ingenting. I utformingen av skattesystemet er det derfor alltid en avveining mellom hensynet til verdiskaping og fordeling.

Til slutt vil jeg nevne målrettede tiltak direkte overfor dem som er utsatt. Det kan dreie seg om gratis barnehage eller SFO for innvandrerbarn som trenger å lære norsk, innslusingslønn for flyktninger som nettopp har kommet til Norge, oppfølging av unge som kanskje står i fare for å falle utenfor eller en fornuftig bosettingspolitikk for flyktninger som kommer til Norge.

Det er ikke uten videre lett å forebygge økt ulikhet, men jeg har stor tro på at man kan gjøre mye. Jeg syns også det er viktig å lære, ikke bare av feil som er begått, men også av det vi «tilfeldigvis» har gjort riktig. Norge har for eksempel ført en boligpolitikk som har bidratt til å hindre utviklingen av ghettoer, slik de har fått i mange andre land. Det var nok ikke formålet med boligpolitikken som ble ført for 30 år siden, men av og til kan man altså også lære av noe man har gjort riktig.

Innlegget var publisert i Vårt Land tirsdag 26. august 2016.