Arbeidsliv

Hvorfor er det lagt opp til at vi skal gå i hvilestilling når vi blir 60?

Det er behov for å tenke nytt. Jeg er ikke interessert i å være målgruppe for en politikk basert på alderssegmentering. Steinar Juel i Dagens Næringsliv.

Steinar Juel

Publisert: 11. juni 2016

Som samfunnsøkonom er jeg opptatt av at veksten i offentlige utgifter må dempes. Oljetoppen synes å være nådd for Norges del, samtidig som andelen personer over 67 år beveger seg opp. Utgifter til helse- og omsorgstjenester utgjør store poster på de offentlige budsjettene, og postene vokser mye.

For å bli litt mer oppdatert på tenkningen omkring aldringen av befolkningen, deltok jeg denne våren på et par konferanser om temaet. Det tok litt tid før det sank inn hos meg, at jeg, som er midt i 60-årene, tilhører målgruppen for eldrestrategier. Hvorfor skal jeg gjøre det?

Vi lever lenger og er friskere oppover i årene enn før. Derfor er det riktig at det vedtas incentiver og lovendringer slik at folk står lenger i jobb. Men når man samtidig fortsetter å angi at eldrepolitikk omfatter 60-åringer, gis det et motsatt signal, nemlig at når du passerer 60, forventes det at du slapper av. Når man blir 60 år, kommer også umiddelbart tilbudet om å abonnere på bladet «Vi over 60».

I Bærum kommune, hvor jeg bor, er det noe som heter Forum 60+, og det informeres om at seniorsentrene er rettet mot de over 60. Jeg trodde kanskje at regjeringen, som i vår la frem en ny strategi mot eldre, en strategi for «et aldersvennlig samfunn», ville holde 60-åringene utenfor. Men nei da, vi er fortsatt i målgruppen.

Et gjennomgangstema på de to konferansene var at penger kan spares ved å gjøre det mulig for folk å bo hjemme lenger. Mer hjemmesykepleie og ny teknologi skal sørge for det.

Etter å ha fulgt nære slektninger hele karriereløpet gjennom eldreomsorgen, må jeg innrømme at jeg ikke forstår hva som er nytt i dette. Det er ingen i dag som får plass på sykehjem uten at det er helt påkrevet, det vil si, har langt fremskredet demens eller er sterkt funksjonssvekket. Selv da er det en kamp for å plass.

«Skal folk bo enda lenger hjemme», som det så vakkert heter, vil mange måtte oppleve helt uverdige forhold. Bruk av gps, pillemaskiner eller klær med airbag for å hindre fallulykker, kan hjelpe noe. Det som imidlertid vil endre mye, er hvis vidundermedisinen mot demens og Alzheimer blir funnet opp. Om medisinen da ikke blir altfor dyr.

Mens vi venter på vidundermedisinen, bør oppmerksomheten kanskje rettes mot at omgivelsene ikke legger opp til at vi skal gå i hvilestilling når vi blir 60, men fortsetter å være aktive som før.

Kanskje samfunnet ikke bør ha noen eldrestrategi. Det inviterer til og skaper forventninger om at nå kan jeg la meg bli vartet opp, fordi jeg har nådd en viss alder. Men ha gjerne en omsorgsstrategi for dem som trenger hjelp. Egne ordninger for eldre som er friske og raske er sløsing.

For et par-tre år siden foreslo rådmannen i Bærum kommune at opprettelsen av et nytt seniorsenter skulle finansieres ved at betjeningen skulle reduseres på de andre sentrene, og seniorene skulle selv gjøre dugnadsinnsats ved å koke kaffen og lignende. Men det ble vilt opprør, med masse innlegg i lokalavisen Asker og Bærums Budstikke.

En oppgående pensjonist skrev rett ut at etter et aktivt liv i arbeidslivet og ellers, var det nå rett og rimelig å bli betjent og ikke lenger drive dugnadsarbeid.

Politikerne bøyde av, det ble ingen kutt, men likevel ett seniorsenter til. Det var jo valg snart.

Hvorfor skal det være eldresentre i det hele tatt?

Det spretter jo opp kaffebarer overalt, og det finnes mange steder i kommunene hvor pensjonistforeninger og -akademier kan låne/leie lokaler. Seniorene vil ha godt av å bli integrert med befolkningen ellers, og arrangere og ordne ting selv. Forskning som ble referert til på en av konferansene jeg var på, viser klart at aktivitet utsetter pleiebehovet.

Det er behov for å tenke nytt. Jeg er ikke interessert i å være målgruppe for en politikk basert på alderssegmentering.

Istedenfor å øke desperasjonen ytterligere hos pårørende med foreldre hvor hjemmesykepleie ikke lenger er nok, bør politikerne først kutte seniorordningene som oppgående personer ikke trenger.

De fleste ønsker å fortsette å ta ansvar for seg selv når de passerer 60, og samfunnet bør ta det som gitt. Når helsen svikter, kan selvfølgelig situasjonen bli annerledes. Men da er kriteriet helsesituasjonen, og ikke alder.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv torsdag 9. juni 2016.