Velferdsstaten

Venstresidens emosjonelle retorikk forsøker å sette kynisk profittjag opp mot det kjæreste vi har

Hvorfor får Bjørnar Moxnes og Tone Tellevik Dahl slippe unna med påstander om at vi må velge mellom kommersielle aktører og kvalitet? Anne Siri Koksrud Bekkelund i Aftenposten.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 28. mai 2016

Hvorfor får Bjørnar Moxnes og Tone Tellevik Dahl slippe unna med påstander om at vi må velge mellom kommersielle aktører og kvalitet?

«Når vi betaler skatt, så skal pengene gå til barnas beste, ikke privat profitt. Det finnes ingen grunn til å gi tilskudd til profittsøkende aktører», sier Bjørnar Moxnes til Aftenposten. Den samme argumentasjonen brukte han også i Dagsnytt atten mandag.

Også Arbeiderpartiets utdanningsbyråd Tone Tellevik Dahl støtter opp om denne argumentasjonen. Hun sier i samme radioinnslag at «ingen skal tjene penger på barnehagedriften, det er klinkende klart for både byrådet og Rødt».

Denne typen emosjonell retorikk forsøker å sette kynisk profittjag opp mot det kjæreste vi har: Barna våre i barnehage, eller foreldrene våre på sykehjem.

Men i et velfungerende og godt utformet system trenger det ikke være noen motsetning mellom muligheten for å drive virksomhet med overskudd, og barnas eller sykehjemsbeboernes beste. Tvert imot.

Akkurat som på så mange andre områder i samfunnet kan det såkalte «jaget etter profitt» føre til både flere og bedre barnehage- og sykehjemsplasser.

Å søke avkastning gir god ressursutnyttelse

Muligheten for avkastning, eller å få noe igjen for å investere tid, penger og krefter i noe, er det som sørger for at samfunnets samlede ressurser utnyttes på en best mulig måte. Dette kan skje uten at noen enkeltperson eller myndighet sitter på all kunnskap om priser, tilbud og etterspørsel.

Kapital, arbeid og kunnskap flytter (over tid) dit det kaster best av seg. Hvis mulighetene for avkastning ved å produsere en gitt tjeneste eller vare stiger, vil dette tiltrekke seg flere aktører som tilbyr den samme varen eller tjenesten.

Men når det er tilstrekkelig mange tilbydere, må flere konkurrere om forbrukernes gunst, noe som gir bedre varer eller tjenester. De som klarer å levere tjenester folk vil ha til en kostnad som er lavere enn prisen de kan ta, vil gå med overskudd.

I et velfungerende marked må de ikke kutte kostnadene på en måte som går ut over kvaliteten, for da mister de kundene sine og dermed også overskuddet.

Effektiv drift gir overskudd

La oss gå tilbake til barnehager og sykehjem. Moxnes og Tellevik Dahl mener at alle tjenester bør drives av kommunen selv, eventuelt private aktører som ikke kan gå med overskudd, såkalt ideelle aktører (dersom det er er lov å slippe til disse uten å slippe til kommersielle).

Da mener de at penger som ellers ville «gått til profitt», heller blir brukt på barnas eller sykehjemsbeboernes beste.

Men dette stemmer rett og slett ikke. Målinger både for barnehager og sykehjem i Oslo viser at de private aktørene i all hovedsak kommer svært godt ut, både når det gjelder brukertilfredshet og på mer objektive kriterier.

Hvis overskuddet som oppstår hos private bare skyldes kutt i kvaliteten på tjenestene, er det rart at verken brukere eller pårørende som blir spurt om sin mening, eller kommunen som skal måle tjenestene etter presumptivt objektive kriterier, skjønner dette.

Derimot er det mye som tyder på at de private klarer å drive mer effektivt enn kommunen, blant annet har de lavere sykefravær. Rekommunaliseringen av sykehjem gir dyrere tjenester uten at kvaliteten heves.

Konkurranse forutsetter et godt system

Noen hevder at de private kun kan tjene penger på å kutte i lønninger og pensjoner. Kortsiktig er lønnskutt selvsagt en mulighet for å øke overskuddet.

Men i et velfungerende marked konkurrerer aktørene også om arbeidskraften. Kuttes lønningene for mye, går arbeidstakerne over til konkurrentene, eller de velger rett og slett en annen bransje hvor lønningene er bedre.

Og så lenge aktørene måles på kvalitet, vil forsøk på å erstatte kompetent arbeidskraft med billig, ikke-kompetent arbeidskraft avsløres.

Kanskje mener Tellevik Dahl og Moxnes at kommunens drift er perfekt.

Men gitt at den ikke er det, finnes det muligheter for å drive mer effektivt, uten at det går på bekostning av kvalitet.

Muligheter for nyskapning

Og enda viktigere: Det finnes muligheter for nyskaping, for å gi et tilbud som kanskje bare er annerledes enn kommunens eget, og som kan passe bedre for noen.

Ingen systemer er perfekte. Innslag av konkurranse vil ikke alltid føre til lave priser og gode tjenester.

Asymmetrisk informasjon – altså at de som velger leverandør ikke kan avgjøre hvilken kvalitet som faktisk leveres – eksisterer. Ofte finnes også inngangsbarriérer, noe som hindrer at dårlige leverandører mister kunder, fordi det ikke finnes erstatninger.

Et dårlig utformet system kan føre til såkalt «cream skimming», det vil si at private aktører plukker ut de kundene/brukerne som det krever minst ressurser å gi et godt tilbud, men får betalt fra det offentlige som om de tok vare på gjennomsnittsbrukere.

Felles for disse problemene er at de skaper muligheter for profitt som ikke skyldes at man leverer en bedre eller mer effektivt drevet tjeneste enn det offentlige.

Felles for dem er også at de i stor grad kan løses gjennom et godt utformet system, i hvert fall godt nok til at fordelene ved valgfrihet og innovasjon langt overgår de mulige gjenværende ulempene.

Ingen motsetning mellom overskudd og kvalitet

Det er svært få som utfordrer Moxnes, Tellevik Dahl eller deres meningsfeller om hva de mener med at de «heller vil bruke profitten på barnas beste».

Det er ingen som spør dem om hvorfor det å «bruke skattepenger på profitt» på akkurat disse områdene er uakseptabelt.

Har de tenkt å ta til orde for at heller ikke andre som leverer varer og tjenester til innbyggerne på vegne av kommunen, skal kunne gå med overskudd?

Bør det bli slutt på at sykehjemmene kjøper brød i markedet, og at skolene kjøper lærebøker fra kommersielle forlag og forfattere som tjener penger?

Bør vi ikke også la staten stå for produksjon av medisiner, og avvikle fastlegeordningen med det samme?

Man trenger ikke velge mellom muligheten for økonomisk avkastning og kvalitet. De er en såkalt falsk dikotomi, noe som fremstilles som en motsetning, men som ikke er det.

Venstresidens voldsomme motstand mot private aktører på enkelte utvalgte felt får derimot helt reelle negative konsekvenser for vanlige mennesker: Høyere kostnader, dårligere tilbud og mindre valgfrihet.

Innlegget var publisert i Aftenposten fredag 27. mai 2016.

Publisert: 26. august 2022