Europas fredelige fødsel
Boken ”Fryktens kontinent” rekapitulerer prosessen som skapte det europeiske fellesskapet. Eirik Løkke i sin bokanmeldelse på Minervanett.no.
Publisert: 24. mai 2016
Boken ”Fryktens kontinent” rekapitulerer prosessen som skapte det europeiske fellesskapet.
”Intet er mulig uten mennesker, intet er varig uten institusjoner”
-Jean Monnet
I sitt berømte verk fra 1795, Zum evige frieden, diskuterer Immanuel Kant hvordan ulike nasjoner kan sameksistere i fredelig harmoni. Av naturlige årsaker har dette vært det mest dominerende spørsmålet i europeisk historie. Husk at det er vi som lever i Europa i dag som representerer den historiske anomalien; fredelig sameksistens er unntaket, ikke normalen.
I så måte var det knapt overraskende at Kant beskjeftiget seg med spørsmålet om varig fred. Imidlertid var det uten å få gjennomslag – allerede kort tid etter utgivelsen utfordret Napoleon den europeiske orden ved å kaste kontinentet ut i en ny storkrig.
Deretter opplevde vi to verdenskriger og ufattelige ødeleggelser på det europeiske kontinentet.
Immanuel Kant skjønte således at det å utmeisle prinsipper for fredelig sameksistens er én ting, mens det å realisere dem i praksis, er noe helt annet. Det siste er langt vanskeligere enn det første. For å reformulere Kants hovedutfordring: Dersom historien skulle kulminere i universell fred, ville det skje gjennom moralsk innsikt, eller som følge av en katastrofe av episke dimensjoner?
I boken ”Fryktens kontinent – hvordan europeere lærte å stole på hverandre” har forfatter Victoria Martin de la Torre utforsket Kants sentrale spørsmål fra 1795 om fred i Europa. Nærmere bestemt har forfatteren rekapitulert prosessen som i kjølvannet av annen verdenskrig skapte det europeiske felleskap, ut fra en motivasjon om varig fred. Ønsket om fred ble forsterket av at de sentrale politiske aktørene delte erfaringene fra krigen. Disse erfaringene gjorde det enklere å skape en felles forståelse av hva det europeiske integrasjonsprosjekt først og fremst skulle sikre: Fred i Europa etter seks år med krig. Med denne bakgrunn kan man ikke hevde at det utelukkende var moralske innsikter som beveggrunn for det europeiske fellesskap. Snarere var det erfaringene fra en katastrofe, nemlig annen verdenskrig.
EU som fredsprosjekt
Når jeg så sterkt legger vekt på fredsaspektet ved EUs opprinnelse, er det ikke fordi dette er en spesielt ny innsikt. Det er godt dokumentert at EU-fedrene var svært opptatt av å bygge et fredelig Europa. Men vi har like fullt godt av å bli minnet på dette i en tid hvor det europeiske prosjektet er under harde angrep fra så vel høyresiden som venstresiden. For det andre er det nettopp fredsaspektet forfatteren de la Torre vektlegger. For selv om ønsket om fred er uomtvistelig slått fast fra før, greier forfatteren å beskrive prosessen som foregikk i den tidlige fasen i det europeiske integrasjonsprosjekt på en særs leservennlig og faktisk ganske spennende måte.
De sentrale figurene i boken skulle være ganske velkjente for Minervas lesere: Franskmennene Jean Monnet og Robert Schuman, tyske Konrad Adenauer og belgiske Paul-Henri Spaak, samt italienske Alcide De Gasperi. Men selv om navnene skulle være velkjente, er det tvilsomt om detaljkunnskapene er like store. Særlig interessant og relevant er det at de la Torre så sterkt vektlegger at disse personene var sammen om erfaringene fra annen verdenskrig – og derfor også de påfølgende sterke forpliktelsene til å jobbe for et fredelig Europa. Det er knapt mulig å overdrive denne dimensjonen, og det preger naturlig nok forfatterens narrativ.
EU ville hindret første verdenskrig
Særlig er bakgrunnen til Robert Schuman mer enn interessant. Gjennom sin egen familie personifiserer Schuman på mange måter betydningen av fred i Europa. Den tidligere franske utenriksministeren hadde familiemedlemmer som utkjempet krig både på tysk og fransk side, noe som utvilsomt preget hans ekstreme ønske om å rekonsiliere det tyske og franske folk. Det er derfor ikke så rart at Schuman i sin kommentar til etableringen av kull-og stålunionen vektla den fransk-tyske dimensjon:
”Med dette fellesskap vil en ny krig mellom Tyskland og Frankrike ikke bare bli vanskelig, det vil nærmest bli umulig”.
Dersom man vil få en bedre forståelse for betydningen av fungerende internasjonale institusjoner, anbefales en nærmere studie av foranledningen til til første verdenskrig. Selv om man kan si at alle kriger er unødvendige, var den første verdenskrig like fullt usedvanlig unødvendig. Som den britiske historikeren A.J.P. Taylor påpekte, var det ingen av statsmennene som ønsket krig – men i det som likevel endte med å utløse første verdenskrig, spilte en rekke ulike faktorer som opprustning, mobilisering, hemmelige allianser sentrale roller. En underliggende årsak finner vi i den britiske og franske redselen for at Tyskland etter samlingen i 1870 skulle vokse seg for sterk, samtidig som tyskerne fryktet at Russland skulle vokse seg for sterk. Dette, kombinert med sterke nasjonale spenninger innad i det Habsburgske riket, gjorde at en krig ingen egentlig ønsket, like fullt brøt ut.
Det bærer for langt av sted i denne omgang å gå nærmere inn på hvem som hadde skylden for første verdenskrig. Imidlertid våger jeg å påstå at hadde EU eksistert, ville vi unngått katastrofen. Et mer integrert Europa kunne ikke dekket over nasjonale motsetninger, men det ville kanalisert motsetningene inn i politiske fora og bort fra slagmarken.
At det måtte ødeleggelser i form av to verdenskriger til for at europeiske politikere skulle erkjenne betydningen av å knytte europeiske nasjoner inn i et skjebnefellesskap, har aldri vært uproblematisk, og kommer heller antagelig aldri til å bli det.
Imidlertid kan man jo utsette seg selv for det tankeeksperiment det er å se for seg hvordan den europeiske historie hadde utviklet seg dersom Monnet, Schuman, Adenauer, De Gaspieri og Spaak ikke hadde lyktes med sitt prosjekt.
Dagens EU må svare på dagens problemer
Selv om det er viktig å minne dagens europeere på hva det europeiske fellesskap egentlig dreide seg om, bør de av oss som er glødende tilhengere av den Europeiske Union unngå å bli nedlatende. Som Frank Rossavik skriver i forordet til boken, så er det ikke lenger mulig å hvile seg på fortiden. I en tid hvor mange europeere er usikre på om framtidsutsiktene, vil de færreste politikere vinne velgere gjennom å henvise til EU som et fredsprosjekt, selv om det fremdeles vil være veldig populært blant internasjonalistene i og rundt Brussel.
Selvsagt har dagens europeere et ansvar for å kultivere det europeiske fredsprosjekt som de la Torre skriver om, og i så måte er denne boken et nyttig bidrag. Men skal det europeiske integrasjonsprosjektet ha en fremtid, må dagens europeiske ledere kunne levere svar på dagens utfordringer, og ikke bare dvele ved fortiden.
Som det fremgår av denne artikkel, er undertegnede langt fra objektiv i sin tilnærming til den Europeiske Union. Men jeg vil hevde at selv de som ikke deler min beundring for institusjonene i Brussel, vil ha stor glede av å rekapitulere hvordan tilblivelsesprosessen til det europeiske fellesskap kom i stand.
Innlegget var publisert på Minervanett.no tirsdag 24. mai 2016.
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.
Fest sikkerhetsbeltene!
