Internasjonalt

Tro, håp og skylapper

Hvorfor synker det ikke inn på venstresiden at gode intensjoner ikke kan legitimere undertrykkelse? Bård Larsen i Klassekampen.

Bård Larsen

Publisert: 18. mai 2016

Det går bratt nedoverbakke med Venezuela om dagen. Det er nesten flaut å si at det er forutsigbart, fordi det kan fremstå som skadefryd.

Men de av oss som var skeptiske til den bolivarianske revolusjonen allerede i 2003, hadde gode grunner til å være det. På bakgrunn av litt historiekunnskap, nettilgang og rimelig oversikt over Chávez’ program og retorikk var det ikke særlig vanskelig å forstå at Chávez var en katastrofe in spe. Ikke fordi han lovet å bekjempe fattigdom, men fordi han åpenbart var autoritær og ustabil.

Det påtrengende antipluralistiske budskapet var ikke til å ta feil av: ”Sosialistisk fedreland eller døden!” At Chávez helt fra begynnelsen rustet sine tilhengere med våpen i egne militser (og dermed oppløste voldsmonopolet) var klare varsler om noe mindre hyggelig.

Hjemlige fans

Her hjemme vakte Chávez stor begeistring i visse miljøer. Selv når chavistene gikk løs på konstitusjonen, rettstaten, mediene og valgordningene var begeistringen der. Den gjengse oppfatningen var at en revolusjon i kaotiske og oligarkiske Latin-Amerika ikke var en piknik i det grønne. At de reaksjonære sirklet rundt som hyener, med amerikansk kapital i ryggen, og ventet på anledningen til å ramme den nødvendige fattigdomsbekjempelsen i ryggen.

Det er ikke noe nytt i denne typen legitimering av autotarianisme på den radikale venstresiden. Den er i kjernen av det marxistene kalte (og kaller) ”overgangsfasen”, ulike varianter av proletariatets nødvendige forsvar og konstituering av revolusjonær endring.

”Solidaritet med Venezuela blir viktig framover, hvis ikke også vår tids forsøk på latinamerikansk frigjøring skal bli stoppet av de reaksjonære kreftene som står klare til å tre fram fra skyggene hvis sjansen byr seg,” skrev Audun Lysbakken på bloggen sin.

Manifest ga ut den panegyriske Hugo Chávez. Revansjen av Eirik Vold. Senest i 2013 mente den samme Vold at de rødgrønne hadde mye å lære av Chávez. SV var også svært så entusiastisk. En ”utvidelse og fordyping av demokratiet”, ble det sagt. Menneskerettighetskonferansen Oslo Freedom Forum ble med jevne mellomrom forsøkt avskiltet, med Venezuela som et konstant bakteppe.

Talende taust

De siste par årene har det vært nesten taust fra norske chavister, med unntak av noen standhaftige gammelsosialister i LO-systemet og den mest outrerte venstresiden.

Men tausheten kom ikke før det var åpenbart for alle at chavistenes politikk også var en manual for økonomisk bankerott, at kriminaliteten er flerdoblet, korrupsjonen overveldende, og at folk mangler mat og trygghet. Vilkårlige fengslinger av opposisjonelle blir vanskeligere å akseptere når de materielle og sosiale godene som skulle legitimere den politiske unntakstilstanden, uteblir.

Det er dette jeg lurer på: Hvorfor synker det ikke inn hos deler av venstresiden at ”gode intensjoner” ikke kan legitimere hel eller delvis oppløsing av rettstaten? Eller som Kaj Skagen skrev forleden: Det kan virke som om enkelte mangler grunnleggende innsikt i symbiosen mellom politikk og forbrytelse, revolusjon og kriminalitet straks våpen og vold kommer i spill som politiske midler.

Er ikke det en lærdom som etter hvert bør være intuitiv, også på venstresiden? Etter alle sosialistiske eksperimenter i så mange tiår, som alle har endt i ufrihet og sosial misere?

Revolusjoner eller kupp skulle frigjøre folket og fjerne tyranner. I stedet ble befolkningen sperret inne, forfulgt (og myrdet), organisasjonsretten oppløst, mens toppene i partiet innsatte seg selv som en ny adel. Riktignok er ikke Venezuela et diktatur i klassisk forstand, men et hybridregime karakterisert av delvis frihet i kombinasjon med ufrie institusjoner, fengsling av dissidenter og vilkårlig inngripen i demokratiske prosesser. At opposisjonen nå har flertall i kongressen blir glatt overkjørt av revolusjonære unntakslover, alt mens landet råtner på rot. Det som kanskje bør smerte aller mest, er at Hugo Chávez’ datter, María Gabriela Chávez, som er under mistanke for alvorlig korrupsjon, nå har en formue på omkring 4,2 milliarder dollar, og, ifølge flere kilder, derfor er Venezuelas rikeste. Det har blitt sagt at Chávez tapte kampen mot korrupsjon. Det må man si han gjorde til gangs.

En varslet nepotist

For dem som har fulgt utviklingen i Venezuela med et kritisk blikk, var det tidlig klart at Chávez hadde klare nepotistiske trekk. Enkelte har hevdet at Chávez i bunn og grunn var en klassisk caudillo (en karismatisk leder som appellerer til folket og bygger opp et maktsentrum og økonomisk imperium rundt egen person) med narsissistiske trekk, som benyttet sosialistisk retorikk og almisser til de fattige som legitimeringsstrategi.

Det var mye som gikk galt i Venezuela før Chávez, og det var gode grunner til å ønske forandring. Latin-Amerikas historie er full av oligarker, despoter og korrupsjon – til høyre og venstre, men mest til høyre. Det siste forklarer nok venstresidens dragning. Dessverre glir Chávez og Maduro rett inn i den tragiske tradisjonen.

Så hvorfor gjentar historien seg nesten helt konsekvent når det gjelder den venstreradikale omfavnelsen av revolusjonære? Er det tilstrekkelig at de er sosialistiske i navnet, slik at det er underordnet hva som blir resultatet for menneskene som skal bo i systemene?

Det hadde vært interessant å se noen refleksjoner rundt dette fra noen av Chávez’ tidligere protagonister.

Innlegget var publisert i Klassekampen onsdag 18. mai 2016.