Høyere utdanning

Akademiseringen av samfunnet fortsetter

Har et yrke eller en profesjon lav status, er svaret alltid å gjøre utdannelsen lenger og mer teoretisk. Mats Kirkebirkeland på Minervanett.no.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 7. april 2016

Har et yrke eller en profesjon lav status, er svaret alltid å gjøre utdannelsen lenger og mer teoretisk.

Men er problemet med at den praktiske kunnskapen ikke verdsettes nok i samfunnet at den ikke kan dokumenteres teoretisk?

Lege, advokat, ingeniør, psykolog, økonom, politi, politiker (politiker som yrke kan diskuteres), forfatter, journalist og sykepleier er de 10 yrkene som hadde høyest status i Norge, i følge en undersøkelse fra 2014. Resultatet korresponderer med en lignende dansk undersøkelse utført i 2012, der 2000 dansker er spurt om å rangere statusen til 100 forskjellige yrker på en skala fra én til 10. Resultatet viser at yrker som krever mye teoretisk kunnskap, som oftest oppnådd gjennom en høyere akademisk grad, nesten alltid har høyere status i samfunnet enn yrker som krever mer praktisk kunnskap.

Resultatene er ikke særlig overraskende og illustrerer nok et fenomen vi har sett i det norske samfunnet helt siden embetsmannsstaten på 1800-tallet, da samfunnseliten – i all hovedsak – besto av universitetsutdannede embetsmenn, utdannet ved Københavns Universitet og det nyetablerte Kongelige Frederiks Universitet i Christiania.

Akademisk og teoretisk kunnskap har alltid hatt høyere status i samfunnet enn den mer praktiskanlagte kunnskapen. Statusforskjellen har historisk hatt sammenheng med høyere lønn og de relativt få som har tatt en høyere akademisk grad i Norge. Men i takt med ”utdanningseksplosjonen” har antallet universitets- og høyskoleutdannede nordmenn også bidratt til en akademisering av mer praktiskrettet kunnskap og de tradisjonelle yrkesfagene. Det hele startet med Reform 94s far, Gudmund Hernes, utdanningsminister for Arbeiderpartiet i perioden 1990-1995.

Reform 94 ga elever som hadde fullført grunnskolen, en lovfestet rett til en treårig videregående opplæring, som skulle resultere i enten studiekompetanse eller fagbrev/svennebrev. Rundt hundre forskjellige yrkesfag ble strømlinjeformet i 13 ulike grunnkurs, der den kjente 2+2-modellen ble innført (to år teoretisk opplæring på skole + to år praktisk opplæring i bedrift/virksomhet – før en praktisk fag/svenneprøve skulle bestås).

Reform 94 har fått kritikk for å teoretisere og ”akademisere” den yrkesfaglige opplæringen, ved at yrkesfagelevene også måtte bestå teoritunge ”gymnasfag”, før man fikk starte på den praktiske fagopplæringen i en bedrift eller virksomhet. Det som har fått mindre kritikk, er at reformen også bidro til å uthule de tradisjonelle fag- og svennebrevene – som oftest eldre og tradisjonsrike håndverksfag – ved at reformen åpnet for å sidestille disse med nye fagbrev innen for eksempel kontor, helsefag og salg og service.

Fagbrev og svennebrevspapirer innen en rekke eldre yrkesfag har hatt lange tradisjoner i det norske og europeiske samfunnet, der kunnskap og formelle avansement innen faget ble forvaltet og organisert av fagmesterforeningene selv. I ”gamle dager ”oppnådde man status som svenn eller mester etter lang tids (ofte flere tiår) praktisk yrkeserfaring, før man kvalifiserte seg til fagprøve og eksamen. Denne tradisjonen har i stor grad blitt overtatt av det offentlige skoleverket og andre sentrale myndigheter, som har strømlinjeformet og teoretisert yrkesfagene – noe som har skjedd i takt med fagenes fallende status.

Det kan tenkes at jeg drømmer meg tilbake til en svunnen tid, som trolig ikke kommer tilbake. Men det er ingen tvil om at det også ligger et potensial for økt status for yrkesfagene ved å gi mer av fagforvalteransvaret tilbake til fag- og mesterforeningene selv. Fagfellevurdering innen akademia bidrar nok i stor grad til at for eksempel forskning har høyere status på universiteter og høyskoler enn undervisning. Hvem opplever vel ikke at skryt av eget arbeid fra andre – og ofte bedre fagpersoner – har en høyere verdi enn skryt fra personer som man ikke respekterer faglig?

For å illustrere med et eksempel kan jeg bruke min egen fagbrevutdannelse. I fire år jobbet jeg et par dager i uken som lærling innen akvakulturfaget (fiskeoppdrett). Selve fagbrevet oppnådde jeg ved at en sensor fulgte meg én på jobb, da jeg fortalte om bakgrunnen for mine arbeidsoppgaver den dagen. Fagbrevet ble bestått meget godt. Jeg husker at jeg satt igjen med en følelse av kun å ha fått vist brøkdelen av mine praktiske kunnskaper innen selve faget.

Det er litt bedre inne de tradisjonelle yrkesfagene, der fag- og svennebrevsprøve blir vurdert gjennom et svennestykke, etter alt fra et par dager til en ukes arbeid. Den praktiske fageksamen skulle vært lenger, og man burde kanskje ikke bli faglig kvalifisert i et helt fag etter et par dagers tilfeldig visning av eget fagarbeid. Enhver erfaren fagarbeider vet at det først er etter bestått fagprøve man virkelig skal lære seg faget.

I dag ville det tatt meg en del tid å frembringe den praktiske fagkunnskapen innen akvakulturfaget, men fortsatt har mitt fagbrev – oppnådd på én dag – større verdi enn verdien en ufaglært person har av årelang praktisk erfaring innen det samme faget. Forskjellen er at jeg har en form for ”akademisk grad”, som skal bevise at jeg er fagopplært.

Politikernes ideer om å heve yrkesfagenes status har nettopp handlet om gi yrkesfagene en høyere akademisk status. Desto flere studiepoeng og oppnådde akademiske grader man har, desto høyere status vil yrkesfagene få – har i hvert fall vært ideen.

Det nyeste eksempelet kommer fra Kent Gudmundsen, stortingsrepresentant for Høyre, som ønsker å endre på dagens høyere yrkesfaglige utdannelse (seks måneders til to års utdannelse på en fagskole), ved å tillate at enkelte fagskolestudier kan ha en treårig lengde, (yrkesbachelorgrad), der noen fagskolepoeng skal kunne godkjennes som studiepoeng av NOKUT. Nylig har også kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen delvis argumentert for å heve læreryrkenes status gjennom å omgjøre lærerutdannelsen til en obligatorisk 5-årig mastergrad.

Men hvis svaret for å heve statusen til et fag eller en profesjon, alltid betyr å akademisere fagene mer, gjennom lengre teoretiske grader, er man i en spiral som aldri vil ta slutt. Om noen år vil nok noen politikere kreve mastergrad for å oppnå mesterpapirer innen et yrkesfag, doktorgrad for å undervise i videregående skole og så videre.

En mer desentralisert og mindre politiker- og myndighetsstyrt forvaltning av fagutdannelser generelt er trolig en bedre strategi for å bevare de forskjellige profesjonenes og yrkesfagenes status og egenart. Så kan fagmiljøene selv, og ikke minst arbeidsmarkedet, bestemme mer av utviklingen i faget – enten den er teori- eller praksistung – noe som igjen har påvirkning på yrkenes status.

Merknad: I den opprinnelige versjonen av denne kommentaren ble det hevdet at Kent Gudmundsen ønsker å omgjøre dagens høyere yrkesfaglige utdannelse til en treårig bachelorgrad som gir studiepoeng. Gudmundsen har presisert at dette er en feilaktig tolkning av forslaget hans.

Innlegget var publisert på Minervanett.no onsdag 6. april 2016.

Publisert: 18. oktober 2023