Er flere byråkrater det som skal redusere mobbingen i skolen?

MOBBING: Det er viktigere at vi gjør de riktige tingene enn at vi gjør mer, skriver Torstein Ulserød i Aftenposten.

Publisert: 1. mars 2016

Kunnskapsdepartementet jobber for tiden med utformingen av en ny mobbepolitikk, etter at Djupedal-utvalget i fjor la frem en rapport med en rekke forslag til tiltak mot mobbing i skolen.

Selv om de fleste elever trives i norsk skole, er det klart at det er for mange som opplever mobbing. Og det ser ut til at antallet elever som mobbes, har vært ganske stabilt de siste årene, til tross for en rekke manifester, programmer og satsinger mot mobbing. Det er derfor et naturlig utgangspunkt at vi kan, og bør, gjøre mer for å bekjempe mobbing i skolen, slik Djupedal-utvalget har lagt til grunn.

Men viktigere enn at vi gjør mer, er det at vi gjør de riktige tingene. Derfor er det bra at flere nå synes å være opptatt av hvilke tiltak som faktisk virker. Blant andre barneombud Anne Lindboe hevdet i Aftenposten nylig at vi har brukt mye penger på tiltak mot mobbing uten at vi vet om de har hatt effekt, og hun tok derfor til orde for at vi må satse på tiltak ”som er evidensbasert.”

Dette er en prinsipiell tilnærming det bør være lett å støtte. Djupedal-utvalgets rapport og Barneombudets oppfølging av denne illustrerer imidlertid at det å følge slike prinsipper krever en disiplin som ser ut til å være vanskelig å mobilisere i praksis.

Djupedal-utvalget har foreslått om lag 100 nye tiltak mot mobbing og anbefaler sterkt at samtlige tiltak gjennomføres. Utvalget mener disse tiltakene ”er basert på det vi i dag vet virker”. Men det kan diskuteres om det er riktig.

Djupedal-utvalgets rapport sier en god del om hva vi vet har betydning for skolemiljø og forekomsten av mobbing. Én faktor peker seg ut som særlig viktig, nemlig ledelse. God skoleledelse og klasseledelse er avgjørende for å skape trygge skolemiljøer. Om lag 90 av de til sammen 100 tiltakene handler likevel om helt andre ting enn ledelse. I stedet ser det ut til at en økt rettsliggjøring og byråkratisering av skolen, etter utvalgets syn, bør være en hovedstrategi for å bekjempe mobbing. Blant de mest sentrale tiltakene som foreslås, er omfattende lovendringer for å ”tydeliggjøre” elevenes rettigheter, å styrke opplæringen i menneskerettigheter på skolene, samt etablering av en ny klageordning, med Barneombudet som førsteinstans med myndighet til å ilegge skoleeiere administrative sanksjoner (gebyrer).

Formelle rettigheter og administrative systemer rundt skolen betyr selvsagt noe, og det kan godt hende at det er rom for forbedring også på dette området. Men sett i lys av at vi i mange år har hatt et omfattende vern mot mobbing og krenkelser i lovverket for skolen, og betydelige systemer for tilsyn og kontroll, er det nærliggende å spørre om det er på dette nivået hovedproblemene nå befinner seg. Og utvalget har i alle tilfeller ikke sannsynliggjort at en ytterligere satsing på denne typen tiltak er noe ”vi vet virker”.

Samlet sett bærer forslagene fra Djupedal-utvalget mer preg av et ønske om å ”sende tydelige signaler” og gi inntrykk av handlekraft, enn av å være en systematisk satsing på tiltak med dokumentert eller sannsynliggjort effekt.

Barneombudet gir i sin høringsuttalelse støtte til nærmest samtlige tiltak som foreslås av Djupedal-utvalget, og ombudet uttrykker ingen bekymring for at flertallet av tiltakene savner en empirisk begrunnelse . Barneombudet gir blant annet full støtte til forslaget om at nettopp Barneombudet bør være klageinstans. Til tross for at forslaget om en slik omlegging av klageordningen ikke ser ut til å være evidensbasert på noen måte, er Barneombudets eneste bekymring knyttet til dette forslaget at det må sørges for at klageinstansen får tilstrekkelige ”juridiske muskler”, og ombudet advarer derfor mot ”underfinansiering”.

Djupedal-utvalgets tiltakspakke får også støtte fra en rekke av de andre høringsinstansene, blant annet UNICEF og Elevorganisasjonen. Sistnevnte er også særlig opptatt av egen finansiering og er glad for at utvalget foreslår økt driftsstøtte til EO. Det vil muliggjøre EOs mål om flere skolebesøk, hevdes det. Det kan godt hende det er bra med flere slike besøk på skolene, men det er ingenting som tilsier at det er et tiltak som har beviselig effekt mot mobbing.

Heller ikke det største opposisjonspartiet synes å være plagsomt opptatt av hva man gjør for å bekjempe mobbing. Det viktigste ser ut til å være at det blir gjort mye. Ap-nestleder Trond Giske kritiserte i Aftenposten 27.2 regjeringen for å drive symbolpolitikk mot mobbing. Men dette blir en ganske hul kritikk når det eneste Giske etterlyser er at det gjøres mer, og synes å mene at den eneste måten å vise at man tar mobbing på alvor, er å å gjennomføre flest mulig av Djupedal-utvalgets 100 tiltak så raskt som mulig.

Djupedal-utvalgets massive tiltakspakke mot mobbing kan tjene som et eksempel på hvor lett det er å foreslå nye satsinger når ”alle” er enige om at ”saken” er viktig og formålet godt. Og Barneombudet m.fl. sin oppfølging kan være en illustrasjon på hvor vanskelig det er i praksis å følge opp prinsipper som også ”alle” egentlig er enige om bør styre politikken. Kombinasjonen uløste problemer, noen som lider, gode hensikter og et behov for å vise handlekraft, sørger for at ”noe” ofte blir gjort, men ikke alltid ”det vi vet virker”. Legg til aktører med betydelige egeninteresser i nye satsinger, og man har en kraftfull dynamikk som gjør at det i praksis er så vanskelig å konsentrere seg om å gjøre det ”alle” vil, nemlig iverksette politikk som har ønsket effekt. Dessuten betyr ”juridiske muskler” som oftest mer byråkrati og flere regler, noe ”alle” også er enige om at vi bør ha mindre av. I prinsippet. Det er ikke lett for politikere å stå imot slike drivkrefter. Når Regjeringen nå skal utforme en ny mobbepolitikk kan den likevel forsøke. Ikke fordi vi skal spare penger, men fordi rasjonell bruk av offentlige ressurser gjør det mulig å hjelpe flest mulig av dem politikken var ment å hjelpe, på en best mulig måte, i dette tilfellet ”barn som opplever skolehverdagen som et mareritt”, for å sitere utvalgsleder Øystein Djupedal.

Innlegget var publisert i Aftenposten mandag 29. februar 2016.