Innvandring

Hvorfor skal akkurat vi betale for krisen?

Bistanden må være med å dekke utgiftene til flyktningene, men en rekke andre grupper må også bidra. Det er kun hvis vi er modige nok til å kutte, at vi kan bevare det som er viktigst. Haakon Riekeles på Minervanett.no:

Haakon Riekeles

Publisert: 10. november 2015

Av Haakon Riekeles, samfunnsøkonom i Civita

Bistanden må være med å dekke utgiftene til flyktningene, men en rekke andre grupper må også bidra.

Regjeringen har foreslått å omdisponere bistandsmidler fra den langsiktige bistanden til flyktninger for å dekke deler av kostnaden ved det store antallet flyktninger som har kommet. Mange stilte da spørsmålet: Skal virkelig verdens fattige betale for flyktningkrisen? Det er forståelig at de som til daglig jobber med utviklingsprosjekter, blir fortvilet over de dype kuttene de opplever. Bevilgningen til sivilsamfunn blir kuttet med nesten to tredjedeler. Samtidig har det i årevis vært vanlig praksis å dekke slike utgifter over bistandsbudsjettet. Det er åpenbart at det ikke er mulig å gå helt vekk fra den praksisen når vi står overfor såpass store kostnader som vi gjør i dag.

Spørsmålet er vel snarere hvorfor ikke flere grupper er med på å betale. Kostnadene ved å håndtere ankomsten av flyktninger er bare en liten del av totalkostnaden. Dersom arbeidsdeltakelsen til flyktningene blir lav, gir det en tilleggskostnad på flere hundre milliarder. Den kostnaden må nødvendigvis dekkes andre steder enn på bistandsbudsjettet.

Det er ikke bare flyktningkrisen som rammer Norge for tiden. Den norske stats inntekter har blitt redusert med over 100 milliarder i året som følge av oljeprisfallet. Heldigvis merker vi ikke det umiddelbart, fordi vi har vært kloke nok til å skjerme statsbudsjettet fra slike svingninger gjennom å ha et oljefond. Men vi har likevel blitt betydelig fattigere som nasjon, og vil merke det på sikt, spesielt hvis den lave oljeprisen vedvarer. Samtidig vet vi at velferdsstaten også før flyktningkrisen og oljeprisfallet hadde et stort udekket finansieringsbehov i fremtiden. Og med dagens oljepengebruk kan perioden med økte oljepenger på statsbudsjettet ta slutt raskere enn vi aner, noe jeg har skrevet om her.

Her er derfor noen spørsmål politikere bør stille seg i forbindelse med denne og fremtidige kriser:

Skal virkelig bilister betale for krisen?

Ja. Avgiftene på drivstoff har ikke holdt tritt med inntektsveksten, noe som gjør at det i praksis har blitt stadig billigere å kjøre bil. Vi vet at den mest effektive måten å redusere utslipp fra transportsektoren på, er avgifter, og vi vet at utslippene fra denne sektoren må ned. En gradvis økning i drivstoffavgiftene er derfor både en god inntektskilde og et godt miljøtiltak.

Skal virkelig gifte og samboende pensjonister betale for krisen?

Ja. Som jeg har argumentert for her, er det feil prioritering å redusere avkortingen av grunnpensjonen til gifte og samboende pensjonister. Det koster 2,7 mrd. kroner, det går til en gruppe som har god råd fra før, og det bryter med prinsippet om at grunnpensjonen skal bidra til å omfordele til de med størst behov. Man bør snarere gå motsatt vei og øke avkortingen fra dagens 15 prosent til 25 prosent, som var nivået på avkortingen da folketrygden ble introdusert i 1967.

Skal virkelig finansnæringen betale for krisen?

Ja. Finansnæringen er i dag en av få næringer som ikke betaler moms, noe som er en indirekte subsidiering på 8,1 mrd. kroner i året. Flere offentlige utvalg, som finanskriseutvalget og Scheel-utvalget, har påpekt at dette er uheldig. Det er krevende å ilegge denne næringen moms, fordi de kan flytte inntektene sine fra gebyrer til økt rentemargin. Men det er sannsynligvis ikke et uoverkommelig problem.

Skal virkelig kraftintensiv industri betale for krisen?

Ja. I dag subsidieres strømforbruket til kraftintensiv industri med over 500 mill. kroner i året gjennom CO2-kompensasjonsordningen. Ordningen skal kompensere for at strømprisene blir høye som følge av klimapolitikken, men støtten gis, selv om prisene for tiden er rekordlave. Det er absurd. Dessuten er det miljøfiendtlig å subsidiere strømbruk. Hydro, som ikke får støtte, men likevel investerer milliarder i ny produksjon, beviser at ordningen ikke trengs.

Skal virkelig de syke betale for krisen?

Ja. Vi har verdens mest sjenerøse sykelønnsordning, med 100 prosent kompensasjon i et år. Det er sannsynligvis en viktig del av forklaringen på at vi har et høyt sykefravær, noe som igjen bidrar til at flere havner på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Vi kan la arbeidsgiver dekke deler av sykelønnen hele det første året (for eksempel 25 prosent), så de får et klart incentiv til å få folk tilbake på jobb. Og vi kan redusere hvor mye arbeidstakeren får, slik Civita tidligere har skrevet om. Slike reduksjoner kan gjøres på en måte som sørger for at de med lavest inntekt, som er mest avhengig av å få sikret inntekten sin, får minst i kutt. For eksempel ved at man kun får 75 prosent kompensasjon på inntekt man har over 3 G. Disse endringene vil kunne gi besparelser for staten på i overkant av 10 mrd. kroner.

Skal virkelig sjømenn og rederier betale for krisen?

Ja. Vi må redusere eller fjerne nettolønnsordningen på 1,9 mrd. kroner. Nettolønnsordningen innebærer at staten dekker store deler av inntektsskatten til sjøfolk på norske skip. Denne subsidieringen av lønnsutgiftene til norske sjømenn er samfunnsøkonomisk ulønnsom. Vi kan ikke basere oss på at næringer vi skal leve av i fremtiden, skal være fritatt for skatt. Derfor bør nettolønnsordningen reduseres, og kanskje fjernes på sikt.

Skal virkelig de med offentlig tjenestepensjon betale for krisen?

Ja. Offentlig tjenestepensjoner er en voksende belastning på så vel statlige som kommunale budsjetter. Offentlige ansatte har betydelig mer sjenerøse vilkår enn ansatte i det private næringslivet har. Det som verre er, er at offentlig tjenestepensjon ikke har blitt reformert i tråd med pensjonsforliket. Det fører til at det for offentlig ansatte ikke lønner seg å stå lenger i jobb, fordi da mister man AFP. De kan heller ikke fleksibelt kombinere jobb og pensjon. I tillegg svekker det mobiliteten i arbeidsmarkedet at offentlig ansatte taper stort på å gå over til privat sektor. Offentlig pensjon er derfor overmodent for reform.

Skal virkelig folk som kjøper el-bil, betale for krisen?

Ja. Det er flott at folk kjøper biler uten utslipp, men det er likevel meningsløst at Teslaer har null moms. Spesielt når elbiler blir stadig mer konkurransedyktige. Momssystemet skal skaffe staten inntekter og ikke brukes til å subsidiere alle mulige gode formål. Gi dem full moms, eller i det minste moms på lav sats (10 prosent).

Skal virkelig folk som trener på treningsstudio, betale for krisen?

Ja. Det er flott at folk trener, men det er likevel meningsløst at treningssentre har null moms. Momssystemet skal skaffe staten inntekter og ikke brukes til å subsidiere alle mulige gode formål. Gi dem full moms, eller i det minste moms på lav sats (10 prosent).

Skal virkelig fiskere, sjømenn, fagforeningsmedlemmer, boligsparere, pendlere, foreldre, utleiere, ektepar, frivillige organisasjoner og folk i Nord-Troms og Finnmark betale for krisen?

Ja. Som Scheel-utvalget anbefaler, bør alle disse gruppene miste sine skattefradrag og særregler. Det vil gi et enklere og mer rettferdig skattesystem og spare staten for 7,8 mrd. kroner.

Skal virkelig byråkrater betale for krisen?

Ja. De siste tiårene har antall ansatte i departementer og offentlig etater stadig vokst, paradoksalt nok samtidig som IT-teknologi har gjort arbeidet vesentlig lettere. Flere byråkrater gir ikke bare økte kostnader for staten, det gir større muligheter til å utforme krav, retningslinjer og regler, som øker kostnadene for resten av samfunnet også. Denne trenden med et voksende byråkrati må snus. Tankesmien Agenda har, prisverdig nok, nylig støttet forslaget om å overføre skatteinnkrevingen til staten. Det vil spare samfunnet for over 300 mill. kroner i året. Men dette er bare toppen av isfjellet av mulige reformer og innsparinger. At folk mister jobben fremstilles som baksiden av medaljen ved slike innsparinger, men på sikt er det den største fordelen. De 500 som kan miste jobben ved å sentralisere skatteinnkrevingen er dyktige mennesker som samfunnet har større behov for andre steder. Å frigjøre arbeidskraft er noe av det viktigste vi kan gjøre for å bedre velferdsstatens bærekraft.

Skal virkelig sivilsamfunnet betale for krisen?

Ja. Det finnes knapt et departement som ikke har sjenerøse støtteordninger til frivillige organisasjoner på sitt budsjett. Flere av organisasjonene som mottar store midler har som primæroppgave å påvirke myndighetene, mens andre driver med et eller annet godt formål.

Det er ingen systematikk eller helhetlig oversikt over hvem som får hva, men her er noen eksempler: Rusorganisasjonene Actis og Av-og-til får totalt 29,4 mill. kroner fra Helse- og omsorgsdepartementet. Miljøorganisasjonene får 54 mill. kroner i året fra Klima- og miljødepartementet, mens friluftsorganisasjonene får 30,5 mill. kroner i driftsstøtte. Landbruksdepartementet gir totalt 25,6 mill. kroner til 25 ulike organisasjoner som Hest og Helse, Folkeaksjonen ny rovdyrpolitikk og Biologisk-dynamisk forening. Og sist, men absolutt ikke minst, Kommunal- og moderniseringsdepartementet gir 424 mill. kroner til de politiske partiene.

Når den norske stat blir mindre rik, må sivilsamfunnet tåle å i større grad leve av egne inntekter og dugnad.

Skal virkelig kirken betale for krisen?

Ja. Vi har en av verdens mest sjenerøse støtteordninger til trossamfunn. La dem vise hvor dyp deres solidaritet med verdens fattige stikker ved at deres egen støtteordning kuttes. Og la Den norske Kirke vise vei, ved at støtten til dem baseres på antall medlemmer som aktivt ønsker å være med.

Skal virkelig pressen betale for krisen?

Ja. Pressestøtten er i økende grad en anakronisme. Støtten på over 300 mill. kroner gis til noen få aviser, av varierende kvalitet, basert på at de skal være «meningsbærende», samt noen lokalaviser. Nyhetsdekningen i disse avisene blir stadig tynnere. Samtidig dukker det opp stadig nye plattformer for journalistikk og debatt på nett, uten at disse mottar pressestøtte. Pressestøtten må reformeres og reduseres i omfang.

Skal virkelig distriktene betale for krisen?

Ja. Alle i Norge nyter godt av folketrygden, men alle er ikke i like stor grad med på å betale for den. Differensiert arbeidsgiveravgift gjør at ansatte og virksomheter i 287 av landets kommuner bidrar mindre for å få de samme rettighetene. I Nord-Troms og Finnmark betaler de null i arbeidsgiveravgift. Det er på tide på nytt å se på om det er riktig at noen skal ha null i arbeidsgiveravgift, og kanskje revurdere om det i det hele tatt er ønskelig å subsidiere de som velger å bo i de delene av landet med dårligst næringsutvikling.

Skal virkelig bøndene betale for krisen?

Ja. Landbruket mottar 15,1 mrd. kroner i direkte subsidier, og mer enn 10 mrd. kroner i indirekte støtte i form av tollbarrierer. Støtten kanaliseres gjennom et svært komplisert system, med nærmere hundre forskjellige støtteordninger. Systemet har mange kryssende hensyn og utilsiktede virkninger. Det er grenser for hvor lenge vi kan ta oss råd til dette.

Skal virkelig fiskerne betale for krisen?

Ja. Fiskerinæringen er en lønnsom og viktig næring for Norge, men den er langt fra så lønnsom som den kunne vært. Det store antallet reguleringer, alt fra deltakerloven, råfiskloven, kvotefordelingen mellom fartøygrupper og leveringsplikter, bidrar til å redusere verdiskapingen i næringen. Ifølge analyser fra SSB reduseres verdien med inntil 7 mrd. kroner i året. Disse reguleringene er stort sett begrunnet med utdaterte hensyn, og bør fjernes eller mykes opp. Med dereguleringer som gir økt lønnsomhet, blir det også større muligheter for grunnrentebeskatning.

Fiskeriene er en evigvarende ressurs som tilhører hele nasjonen. På tross av dette kan de mest lønnsomme delene av fiskerinæringen (særlig havfiskeflåten) ta grunnrenten fra denne naturressursen, uten noen særskilt beskatning. Det står i stor kontrast til andre naturressurser som vannkraften og oljen, hvor felleskapet tar en grunnrentebeskatning. Det er på høy tid at en tilsvarende beskatning innføres for fiskeriene.

Skal tax-freekunder betale for krisen?

Ja. Det trenger vel ingen videre forklaring.

Hvem skal slippe å betale for krisen?

Alle disse innsparingstiltakene har det til felles at de kan bidra til en bedre og mer effektiv ressursbruk. Samtidig er det pressgrupper som vil protestere høylytt mot hvert eneste av disse tiltakene. Noen av disse gruppene vil kanskje også ha gode argumenter for at nettopp de skal slippe unna, eller at et eventuelt kutt bør utformes annerledes enn jeg har beskrevet. Det viktigste er imidlertid ikke de konkrete forslagene, men at vi innser at tiden har kommet for tøffere prioriteringer, også når det smerter.

Summen av innsparingstiltak innebærer at alle må betale for å dekke de store kostnadene staten står overfor. Det kan virke som en høy pris å betale. Men det vi får igjen, er så uendelig mye mer verdt. Vi kan fortsette å satse på en god skole, høyere utdanning og forskning. Vi kan ha et godt offentlig helsevesen, og kanskje til og med ha råd til en liten årlig kvalitetsøking. Vi kan ha råd til et tilstrekkelig forsvar av landet vårt. Vi kan finansiere et velfungerende rettssystem og politi. Og vi kan beholde en velferdsstat som gir både et sikkerhetsnett og inntektssikring ved sykdom og alderdom.

Det er kun hvis vi er modige nok til å kutte, at vi kan bevare det som er viktigst.

Innlegget var publisert på Minervanett.no tirsdag 10. november 2015.

Publisert: 5. januar 2024