Ny, rød velferdspolitikk

Det at det nye byrådet forlater det universelle prinsippet i velferdspolitikken, og i stedet satser på en mer differensiert velferdspolitikk, kan åpne for en viktig og interessant debatt om fremtidens velferd. Kristin Clemet i Dagsavisen:

Kristin Clemet

Publisert: 5. november 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Det nye byrådet i Oslo fortjener ros for å tenke nytt og udogmatisk i velferdspolitikken.

Det er helt riktig å målrette gratis aktivitetsskole (SFO) til dem som trenger det mest fremfor å gi det til alle og dermed også til svært mange som ikke trenger det.

Byrådet tar riktig nok, etter min mening, helt feil når det bruker bostedsadresse som kriterium for å få gratis aktivitetsskole, for dermed treffer man mye dårligere enn om man hadde brukt inntekt som kriterium. For å illustrere med et eksempel: To delbydeler i Søndre Nordstrand, der alle skal få gratis aktivitetsskole, har mindre barnefattigdom enn syv av åtte delbydeler i Frogner, der ingen skal få gratis aktivitetsskole. Jeg skal likevel la dette poenget ligge her.

Det viktige er at byrådet med dette tiltaket forlater det universelle prinsippet i velferdspolitikken og i stedet satser på en mer differensiert velferdspolitikk. Det kan åpne for en viktig og interessant debatt om fremtidens velferd.

Vi skryter ofte av det universelle prinsippet i Norge. Prinsippet innebærer at alle mottar de samme velferdsytelsene, uavhengig av inntekt eller behov. Et godt eksempel er barnetrygden. Den gis til alle, enten man er rik eller fattig. Dette universelle prinsippet har historisk hatt mange fordeler. Det er ubyråkratisk, og det er antatt at det har sikret oppslutning om velferdsstaten, fordi rike og friske mennesker også har fått noe igjen for skatten de betaler.

Historisk er det Venstre som har vært den mest konsekvente forsvareren av det universelle prinsippet. Høyre og Arbeiderpartiet har inntatt litt ulike standpunkter i ulike saker og faser – men i nyere tid har alle partier stått bak prinsippet. Samtidig må det sies at vi ofte overdriver når vi sier at den norske velferdsmodellen bygger på universelle ordninger. I virkeligheten har vi en lang rekke ordninger som ikke er helt universelle. Både innenfor folketrygden, helsetjenestene og barneomsorg finnes mange ordninger, hvis omfang avhenger av bl.a. inntekt.

I årene som kommer, står velferdsstaten overfor store finansieringsutfordringer: Eldrebølgen, migrasjon, lavere produktivitetsvekst, redusert arbeidstilbud, oljeprisfall og økte forventninger er bare noen av de faktorene som gjør det vanskeligere å finansiere velferdsstaten i fremtiden. Vi ser bare begynnelsen på problemene i de budsjettforhandlingene som nå pågår i Stortinget. Om noen år vil oppgaven med å sy sammen et ansvarlig budsjett bli langt vanskeligere.

For å gjøre overgangen til en mer bærekraftig velferdsstat så lite smertefull som mulig, lønner det seg å iverksette tiltak i tide. Og det er mye som kan gjøres: Vi kan iverksette tiltak for å øke arbeidstilbudet, f.eks. ved å gjennomføre en pensjonsreform også i offentlig sektor.

Vi kan gjennomføre reformer i offentlig sektor, som gjør at vi blir mer produktive og får mer igjen for pengene.

Vi kan skaffe oss et bedre skattesystem, slik at insentivene til arbeid og grønn vekst blir bedre.

Men selv om vi lykkes med slike tiltak, vil det bli nødvendig med en mer nøktern velferdsstat som konsentrerer seg mer om de viktigste oppgavene. Vi må etter hvert bl.a. regne med litt lavere vekst i kvaliteten på tjenestene, kutt i de mest sjenerøse velferdsordningene og økte egenandeler.

Samtidig blir større differensiering og målretting av tiltak viktig, ikke bare av hensyn til økonomien – men også av hensyn til ønsket om å gi alle mennesker de samme mulighetene til å bli selvhjulpne og selvstendige mennesker. Jo flere som kan forsørge seg selv, jo flere blir også bidragsytere til finansieringen av velferdsstaten. Og la meg gi ett eksempel:

Enkelte partier vil gjerne innføre heldagsskole, bl.a. for å utjevne forskjeller mellom elevene. Men ingenting tyder på at heldagsskolen kan bidra til å utjevne forskjeller. Årsaken er antakelig at man ikke greier å fylle en hel skoledag med nok fornuftig innhold, og at de sterke elevene har en tendens til å overta arenaen, dersom alle skal få alt. Samtidig vil innføring av heldagsskole for alle være ekstremt dyrt.

Da er det mye viktigere å rette ressursene inn mot dem som virkelig trenger ekstra opplæring for å kunne fungere i videre utdanning og arbeid. Mange minoritetsspråklige elever, for eksempel, kan kanskje trenge ekstra undervisning eller leksehjelp for å «ta igjen» sine norskspråklige medelever – eller de kan trenge gratis SFO, dersom manglende deltakelse i SFO skyldes dårlig økonomi i familien.

I et intervju med den nye ordføreren, Marianne Borgen (SV), kunne man få inntrykk av at byrådet har valgt bosted fremfor inntekt som kriterium for gratis aktivitetsskole, fordi det vil opprettholde et inntrykk av ikke å bryte med det universelle prinsippet. Når alle i åtte bydeler får, er det nemlig universelt, hvis vi skal tro Marianne Borgen. Og dessuten er det de rødes visjon at alle i hele byen en gang i fremtiden skal få gratis SFO.

Men dette holder ikke. Byen er én by, og de som mest hardnakket påstår at den er delt, deler den nå enda mer. Det er dumt å bruke pengene på å gi alle – også alle de rike familiene i Oslo vest – gratis aktivitetsskole. Men det er like dumt å gi gratis aktivitetsskole til rike familier i Oslo øst. De som bør få gratis aktivitetsskole, er de som ikke har råd til å bruke den – og særlig de som trenger den for å lære norsk.

En slik politikk tror jeg også de friske og rike i hele byen ville akseptert og støttet.

Innlegget stod på trykk i Dagsavisen torsdag 5. november 2015.