For likestilling, frihet eller lavere skatt – uten statens hjelp

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har i dag en todelt rolle: Hun skal håndheve ulike likestillingslover og behandle klager som dreier seg om diskriminering eller mangel på likestilling, og være en pådriver for likestilling. Den første oppgaven er det viktig at statlige institusjoner tar seg av, men den siste er ingen statlig oppgave, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Dagbladet.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 11. november 2014

Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

Ville tilhengerne av Likestillingsombudets pådriverrolle godtatt at Regjeringen utnevnte et Frihetsombud som hadde en pådriverrolle for økt frihet?

Pådriverrollen ble en del av LDOs arbeid under Bondevik II-regjeringen. Før dette var arbeidet delt i to instanser. Pådriverrollen var heller ikke den gangen fraværende hos LDO, men håndheverrollen var den primære. Pådriverrollen lå i hovedsak hos Likestillingssenteret.

Et av argumentene for å samle rollene i LDO var at man kunne utnytte kompetansen bedre og spare administrasjonsressurser. Da man ga LDO pådrivermandatet mente alle partier, utenom SV, at pådriverrollen burde vært begrenset. SV, derimot, var «ikke enig i at det er grenser for hvor politisk pågående et ombud kan være.»

I LDOs mandat heter det blant annet at pådriverrollen innebærer «å være en pådriver for likestilling og mot diskriminering, og følge utviklingen i samfunnet med sikte på å avdekke og påpeke forhold som motvirker likestilling og likebehandling.» og at man skal «bidra til bevisstgjøring om likestilling og likebehandling og være en pådriver for endring i holdninger og atferd.»

Pådriverrollen er problematisk. Den viktigste grunnen er prinsipiell: Det er en spesifikk sivil og politisk oppgave å bidra til debatt og meningsbrytning om likestilling i offentligheten. Det kan være svært ulike, men like fullt helt legitime, syn på likestillingsspørsmål knyttet til for eksempel prostitusjon, foreldrepermisjon eller kvotering.

Derfor er det ytterst problematisk at LDO tar stilling og forsvarer ett bestemt syn, samtidig som hun ikke sjelden bruker nedsettende karakteristikker om andres syn. En formildende omstendighet kan være at LDO i noen tilfeller har faglig belegg for sine meninger, men politikk er ikke bare fag, og dessuten kan det ofte være faglig uenighet med gode argumenter for flere syn.

I det hele tatt er selve ideen om å gi LDO en «begrenset» eller «faglig fundert» pådriverrolle litt naiv, da det er vanskelig å være pådriver for likestilling uten å bli en politisk meningsprodusent. I tillegg er ikke akkurat dagens LDO forsiktig med å mene noe om likestilling. LDO drøfter sjelden i den brede offentligheten hvorvidt for eksempel sexkjøpsloven eller eventuell ny arbeidsmiljølov kan fremme likestilling. Derimot konkluderer LDO ofte meget entydig og bidrar dermed også indirekte til å svekke sin egen autoritet og legitimitet som håndhever.

Dagens ombud, Sunniva Ørstavik,opptrer sterkt politisk og faglig selektivt. For eksempel hevder hun i et innlegg i Dagens Næringsliv (24.10.2014) at de endringer i arbeidsmiljøloven som Solberg-regjeringen har sendt på høring våren 2014, er et «angrep på familien.» En kan argumentere for at en mer liberal arbeidsmiljølov med bestemmelser som muliggjør lengre arbeidstid kan være en ulempe for kvinner og familier, men man kan også argumentere for det motsatte.

Ørstaviks innlegg vitner om at selve pådriverollen tolkes så fritt at LDO inntar en politisk rolle, hvilket i seg selv viser at mandatet er problematisk. I tillegg er pådriverrollen problematisk fordi den undergraver legitimiteten og tilliten til håndheverrollen.

Kritikken av LDOs pådriverrolle er altså prinsipiell. Uenighet oppstår ikke nødvendigvis bare på den ene siden av høyre/venstreaksen. Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, har, på samme måte som han nylig har kritisert Forbrukerrådet, kritisert pådriverrollen bl.a. for å fremme statlig og byråkratisk drevet debatt fremfor en nedenfra og opp-debatt som starter i det sivile samfunn.

Sosiolog Cathrine Holst har skrevet den kanskje grundigste kritikken av dagens LDO, i en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift (nr. 3-4 i 2009). Holst påpeker det prinsipielt uheldige i å blande rollene til LDO, men er også kritisk til pådriverrollens faglige kvaliteter.

Likestilling er en sentral verdi, og arbeidet for fortsatt økt likestilling både i hjemmet og i arbeidslivet er viktig. Men samtidig som man hevder at «likestillingen ikke er i mål», bør man anerkjenne at det hersker uenighet om hva full likestilling innebærer.

Legitimiteten til dem med det mest radikale synet på likestilling kan styrkes, dersom de erkjenner at det er et problem at et eget statlig organ driver med pådriverarbeid for likestilling.

Det er gjennom de politiske partiene eller andre sivile organisasjoner man bør kjempe for eller mot sexkjøpslov, kvotering eller pappaperm. Dessuten er dagens norske likestillingsdebatt meget offensiv og mangfoldig: Det er ingen mangel på offentlig debatt som tilsier at vi trenger et statlig ombud som driver meningsproduksjon.

Noen vil kanskje hevde at vi mangler debatt om likestilling på integreringsfeltet, men heller ikke på dette feltet er vi tjent med at et statlig organ er pådriver. Det kan virke mer splittende enn samlende, men viktigst: Det er prinsipielt galt. LIM-nettverket er i denne sammenheng en prisverdig sivil organisasjon som arbeider for likestilling, integrering og mangfold.

Formålet med LDOs pådriverrolle er å fremme likestilling. Intet galt med det formålet, men formålet blir fremmet av feil organ. Reaksjonen på et liberalistisk orientert, statlig skattebetalerombud hadde, med rette, vært meget kritisk, og noe slikt er selvsagt utenkelig.

Kritikken av LDOs pådriverrolle dreier seg om det samme. Det var meget uheldig at en borgerlig regjering ga LDO en slik rolle. Nå har de borgerlige igjen regjeringsmakten. Den bør de bruke til å rydde opp etter seg.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 11.11.14.

Se også:

Civita-notat nr. 21 2014: Likestillingsombudet

Pådriverarbeidet til Likestillings- og diskrimineringsombudet blir ofte beskyldt for å ha en uheldig politisk slagside og sviktende faglig forankring. I dette notatet drøftes pådriverrollen til ombudet og det foreslås at mandatet til pådriverrollen avvikles.