Handel

Dropp økning i netthandelsgrense, forenkle fortollingen

Fjerner man fortollingsgebyret, kan fritaksgrensen med tiden fjernes helt, og alle konkurrenter vil stå overfor de samme betingelsene, uavhengig av om de har sin base i Norge eller utenlands. Det ville være en bedre løsning enn Regjeringens forslag, både for næringslivet og forbrukerne, skriver Marius Doksheim i Finansavisen.

Marius Doksheim

Publisert: 3. november 2014

Av Marius Doksheim, fagsjef i Civita.

I et godt skattesystem står alle aktører overfor de samme rammebetingelsene. Regjeringens forslag om å øke den avgiftsfrie grensen for privat import av utenlandske varer, fra 200 til 500 kroner, vil forsterke en uheldig skjevhet i skatte- og avgiftssystemet.

Varer solgt fra en norsk selger er ilagt merverdiavgift, uansett verdi. Dette gjelder også varer solgt over nettet, fra norske nettbutikker. Men en utenlandsk selger kan i dag importere til Norge uten å betale merverdiavgift eller toll, så lenge varen har en verdi på under 200 kroner. Dermed er det en konkurranseulempe i skattesystemet: En vare kjøpt av en norsk selger vil være 25 prosent dyrere enn samme vare kjøpt fra en utenlandsk selger. Overstiger verdien den avgiftsfrie grensen, vil konkurransen i utgangspunktet være mer rettferdig: Da ilegges merverdiavgift på begge varene.

En økning av grensen fra 200 til 500 kroner vil gi rimeligere netthandel for forbrukerne, men bare ved å gi denne konkurranseulempen et mye større omfang, og dermed ramme en meget stor andel av omsetningen i mange bransjer.

Den internasjonale handelen øker stadig, og reduserte transportkostnader og teknologisk utvikling gjør at handel mellom land blir enklere og rimeligere. Det gir store nye muligheter, men også en utfordrende konkurransesituasjon for mange bedrifter. Slik konkurranse er i all hovedsak positiv. Men konkurranse fungerer aller best når den foregår under like og forutsigbare spilleregler. Brå endringer er i seg selv uheldig, og det blir avgjørende at man lager rammebetingelser som er mest mulig nøytrale, og som ikke favoriserer enkeltbransjer eller grupper fremfor andre.

I debatten om formuesskatten legger Regjeringen vekt på det uheldige i at norske bedriftseiere må betale en skatt deres utenlandske konkurrenter slipper. Det er et godt poeng. Derfor er det litt merkelig at Regjeringen et annet sted i skattesystemet vil gi norske bedrifter en ny slik ulempe. Det er liten tvil om denne ulempen vil bidra til at norske arbeidsplasser utkonkurreres, at overgangen til nettbasert handel blir vanskeligere, og at skatteinntektene faller. Hovedorganisasjonen Virke anslår med ”et konservativt anslag” at en hevning av beløpsgrensen til 500 kroner vil kunne gi et tap på 10 000 arbeidsplasser.

Med mindre det skulle vise seg at det ikke er lønnsomt å kreve inn beløp på varer av en verdi på 200 kroner, bør dagens grense på 200 kroner derfor beholdes. Da vil det ikke innføres ytterligere konkurransevridning i skattesystemet.

Men Regjeringen ønsker også å forenkle for forbrukerne. Derfor bør den samtidig se på fortollingskostnadene. Private gebyrer for fortolling og avgiftsbetaling skaper nemlig også urimeligheter i systemet. Fortollingsgebyret, hos Posten på 135 kroner, utgjør en større kostnad enn merverdiavgiften på varer med lav verdi. Selv om dette gebyret er privat og ikke fastsatt eller innkrevd av myndighetene, har det stor betydning for forbrukeren. En vare til en verdi av 250 kroner må, dersom den ikke er fritatt for avgiftene, i tillegg til merverdiavgift på 25 prosent (62,50 kroner), betale 135 kroner i fortollingsgebyr. Det betyr at en vare med en verdi på 250 kroner koster forbrukeren 250 kroner ved fritak, men 447,50 uten. I praksis gjør dette at norske leverandører har en uheldig konkurransefordel for varer over 200 kroner, med dagens regler. Det betyr også at fra forbrukernes perspektiv, er problemet med fortollingsgebyret mye større enn at man må betale merverdiavgiften.

Det er uklart om Regjeringen kan gjøre noe særlig for å påvirke fortollingsgebyret fraktselskapene tar, men man bør se på mulighetene. For eksempel er det mulig at forenklinger i statlige registreringssystemer kan bidra til å redusere kostnadene. En annen åpning kan man kanskje finne i å gjøre Tolletatens internettløsning bedre og mer forbrukervennlig, og hindre at fraktselskapene tar ”oppbevaringsgebyr” slik at personlig betaling blir en reell mulighet. Det er også blitt tatt til orde for at utenlandske aktører skal kunne innkreve merverdiavgiften, slik man allerede har innført på digitale tjenester og slik noen store private aktører allerede gjør.

Skulle man klare å få bort dette gebyret, kan fritaksgrensen med tiden fjernes helt, og alle konkurrenter vil stå overfor de samme betingelsene, uavhengig av om de har sin base i Norge eller utenlands. Det ville være en bedre løsning enn Regjeringens forslag, både for næringslivet og forbrukerne.

En forkortet versjon av innlegget er på trykk i Finansavisen 3.11.14. Se også:

Civita-notat nr. 20 2014: Avgiftsfri grense for utenlandshandel

I statsbudsjettet foreslår Regjeringen å øke den avgiftsfrie grensen for privat import av utenlandske varer, fra dagens 200 kroner til 500 kroner. Dette notatet ser på virkningene av dette forslaget.

I et godt skattesystem står alle aktører overfor de samme rammebetingelsene. For å unngå uheldig konkurransevridning, bør Regjeringen legge bort forslaget om økt avgiftsfri grense. Det langsiktige målet må være å fjerne fritaket, ikke å øke det. Men for at det ikke skal gi nye skjevheter, må man samtidig se på forenklinger som reduserer eller eliminerer fortollingskostnadene. Det er i hovedsak disse som gir en uheldig situasjon både for forbrukere.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_20_2014