Nord-Korea og Traavik: Siste akt

Mandag varslet kunstneren Morten Traavik at han vil politianmelde Civita. Å involvere politiet i en politisk debatt er unektelig originalt. Bakgrunnen er Traaviks langvarige og etter hvert mye omtalte engasjement i Nord-Korea, der han samarbeider med kunstnere og med regimet. Det er helt legitimt å mene at et slikt samarbeid er av det gode – men det er selvsagt like legitimt å mene noe annet, skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.

Kristin Clemet

Publisert: 5. juni 2014

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Mandag varslet kunstneren Morten Traavik at han vil politianmelde Civita og at han vil vurdere å gå til privat søksmål, dersom politiet henlegger saken. Han mener at Civita har kommet med «gjentatte, uforsonlige og langvarige angrep» på hans integritet, og at disse klart faller innenfor straffelovens forbud mot ærekrenkelser. Han ønsker derfor å få kjent «Civitas beskyldninger døde og maktesløse». Traavik mener også at han ikke har noen mulighet til å motbevise våre påstander, fordi vi «nekter» å møte han til debatt i «mer nyanserte diskusjonsfora enn fem minutter på lufta» (Dagbladet 2.6.).

Å involvere politiet i en politisk debatt er unektelig originalt – i hvert fall i Norge. Så hva dreier saken seg egentlig om? Bakgrunnen er Traaviks langvarige og etter hvert mye omtalte engasjement i Nord-Korea, der han samarbeider med kunstnere og med regimet.

Det er helt legitimt å mene at et slikt samarbeid er av det gode – men det er selvsagt like legitimt å mene noe annet.

Nord-Korea er verdens mest lukkede land og verdens verste regime. Det finnes ingen mulighet for kunstner til kunstnersamarbeid mellom Norge og Nord-Korea. Ethvert samarbeid må skje på det nordkoreanske regimets premisser. Og regimets premisser kan være brutale: I Nord-Korea er det verken ytrings- eller bevegelsesfrihet, og mennesker straffes både hardt og tilfeldig, dersom de har gjort noe «galt».

I Norge er det lang tradisjon, særlig blant kunstnere og akademikere, for å tro på boikott av land og mennesker fra land man ikke liker. Det gjelder blant annet Israel. Jeg deler ikke den oppfatningen og er derfor ikke tilhenger av boikott av kunstnere fra Nord-Korea. Men jeg mener det er feil å samarbeide med nordkoreanske myndigheter på premisser som tilslører sannheten om dette brutale regimet.

Det er dessuten problematisk at Morten Traavik selv ikke ser ut til å ville anerkjenne hva slags regime Nord-Korea egentlig er. Hans uttalelser om regimet varierer riktig nok over tid, og det er ikke alltid så lett å forstå hva han mener. Men det var ikke til å misforstå da han overfor NRK uttalte at han ikke hadde holdepunkter for å si at det eksisterer konsentrasjonsleirer i Nord-Korea – eller når han sammenligner den norske og den nordkoreanske samfunnsmodellen som om begge har like mye å lære av hverandre.

Det er, som sagt, helt legitimt å ha ulike standpunkter til hva slags kontakt man bør ha med verdens verste regime. Det er en debatt som kan føres – også mellom Traavik og min kollega Bård Larsen, som er den som har engasjert seg mest i denne saken. Problemet er bare at debattene med Traavik stort sett ender med tull (eller muligens kunst i hans øyne), og at han gir klart uttrykk for at selve kritikken og diskusjonen blir en del av hans kunstverk. Hans kunst er altså konseptkunst, der reaksjonene på og debatten om kunstverket og omstendighetene rundt, blir selve verket. Eller som han sa til Anders Heger i en debatt på Dagsnytt 18: Hvis folk føler seg provosert av Kardemomyang, er det en del av selve verket.

Problemet er bare at Traaviks verk ikke åpenbarer, men snarere tildekker, sannheten om verdens verste land.

Nord-Korea er et land, som ifølge en ny FN-rapport, begår forbrytelser mot menneskeheten og overgrep som er «ubeskrivelig grusomme». Det er forbrytelser som bare kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser, og som er av et alvor, omfang og karakter som «ikke har noen parallell i vår samtid», ifølge kommisjonen som har laget rapporten. Titusenvis av mennesker holdes innesperret i fangeleirer, men også utenfor fangeleirene er overvåkingen total. Rapporten ble omtalt som den mest rystende som noen gang er offentliggjort av FN.

Forholdene i Nord-Korea er heldigvis i bedring. En framvoksende markedsøkonomi og moderne mobilteknologi gjør det vanskeligere å sperre tanker og ideer inne. Men fortsatt er dette verdens mest undertrykkende regime, der vitner rapporterer om tortur, slaveri, seksuelle overgrep og drap av dem som står i veien for regimet. En parallell til de unge nordkoreanske kunstnerne som Traavik fikk til Bergen, er kanskje de unge fotballspillerne som deltok i VM i Sør-Afrika i 2010.

De gjorde det ikke så bra, og straffen var en seks timers offentlig ydmykelse da de kom hjem. Men de ble visst, uvanlig nok, ikke sendt i fangeleir. Det var bare treneren som ble forvist – ut av Partiet og inn i en form for tvangsarbeid.

Det er disse forholdene min kollega Bård Larsen har tatt opp i de artiklene han har skrevet og debattene han har deltatt i, og som man kan lese mer om på www.civita.no. Det var også disse forholdene vi tok opp, da vi arrangerte frokostmøter om Nord-Korea i Bergen og Oslo omtrent samtidig med at Festspillene satte opp forestillingen Kardemomyang. Når verken Traavik eller Festspillene gjorde det, mente vi det var riktig at noen andre bidro til å opplyse om de faktiske forholdene i Nord-Korea.

For kort tid siden uttalte Traavik til Bergens Tidende at han «aldri (kunne) bedt om en bedre motspiller enn Civita. With enemies like this, who need friends? Det er blitt en kjempeforestilling! » Traavik la til at det var lenge siden han hadde «sluttet å bli provosert av Civita». Samtidig ga han uttrykk for at «redselen for nye ting, frykten for å skifte mening, er større på vår side enn nordkoreansk side», for «det er ikke bare sånn at Nord-Korea har noe å lære av oss, vi har også noe å lære av Nord-Korea». Noe av det Traavik mener vi kan lære av verdens mest ensrettede og fryktbaserte samfunn, er «gruppesolidaritet og selvdisiplin ».

Det skal Traavik ha: Han har ingen frykt for å skifte mening. Det som nylig var en «kjempeforestilling», er nå blitt til et lovbrudd som fortjener straff.

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 5.6.14.

Publisert: 22. januar 2024