Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Internasjonalt

Den autoritære impuls

Kan det være at Russland over tid kan bli en internasjonal tiltrekning som forener tradisjonalister og kommunister «uten land» – gjennom felles fiendebilder i form av EU og USA? Er det noe av det vi ser konturer av i enkelte venstrekretser i deres tolkninger av hendelsene i Ukraina? Bård Larsen skriver i VG.

Bård Larsen

Publisert: 31. mai 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita

Tomrommet etter den kalde krigen har vært tungt å bære for gamle venstreradikalere som ikke for harde livet har villet konvertere til sosialdemokratiet. Når utopiene har trasket ut på historiens kjerreveier og det ikke lenger finnes noen knagger å henge dem på, gjenstår bare den sedvanlige mistroen til kapital, Den Europeiske Union og Vesten (hva nå enn det innebærer i vår moderne globale landsby).

Og der hvor Vesten snakkes ned, må de andre – gjerne hvem som helst – snakkes opp, for ikke helt å slippe taket på den marxistiske utviklingslæren. Virkeligheten er, nå som alltid, ubetydelig for den som har studert Marx’ politiske skrifter og leser dem bokstavlig.

Den gamle garden har også en liten menighet blant unge fremadstormende kommunister, særlig i partiet Rødt. Det som forener er blant annet en forestilling om at pressen her hjemme lyver og/eller dobbeltkommuniserer om Russland og Putin – samt om utviklingen i Ukraina.

Den venstreorienterte skribenten Magnus Marsdal skrev i sin tid boka FrP-koden, hvor han kritiserte den elitistiske venstresidens forakt for at arbeidsfolk stemte FrP og kom med noen teorier om hva som fikk arbeidsfolk til å gjøre det. En bok med mange gode poenger.

I vårt naboland Sverige har forfatteren og stalinisten Jan Myrdal tatt denne kritikken et langt steg videre. For å si det forsiktig. Kommentariatet har dårlige analyser når de beskriver høyreradikal fremgang som utrykk for rasisme og fremmedfrykt, mener Myrdal. Marine Le Pen, Front Nationals leder, får et ganske godt skussmål. Hun har forstått arbeiderklassen og snakker deres språk, mener Myrdal. Le Pen «knytter direkte til den tradisjonelle franske venstresidens verdier».

Myrdal fremhever disse som å «bryta Förenta staternas vilja till världsvälde, ut ur EU, ut ur NATO, nära samarbete med Moskva, Beijing (och Berlin) och kanske med ett framtida Eurasien. Hon bekämpar den ekonomiska och kulturella nyliberalismen. Äldre franska kommunister jag talat med upplever att 90 prosent av hennes krav är sådana de själva en gång ställde.»

Mange vil intuitivt tenke at venstresiden og flørt med nasjonalisme er motsetninger. Men de som kjenner til AKPs historie – og kommunismens historie – vet at kommunisme og nasjonalisme har vært en symbiotisk størrelse helt siden Stalin proklamerte sosialisme i ett land. Store deler av den radikale venstresiden er ellers bygget opp rundt EU-motstand og isolasjonisme. På syttitallet gikk AKP inn for innvandringsstopp fordi innvandrere tok jobben fra norske arbeidsfolk. Rødt er ikke så mye snauere. På landsmøtet i mai i år gikk partiet inn for å stenge grensene for arbeidsinnvandring.

Myrdals tekst er mest interessant når han nevner alliansen med Russland og den eurasiske union som «logisk och för vänstern traditionellt begripelig». Han er nemlig ikke alene om en slik tendens.

De siste månedene har den radikale venstresiden, Rødt, Radikal Portal, eks-formannen i AKP (m-l) Pål Steigan, Klassekampen-skribenter og andre, slukt Putins provokasjoner med agn, søkke og snøre. Situasjonen i Ukraina har gjennomgående blitt beskrevet som et fascistisk kupp, iscenesatt av EU og USA. Lerretet har blitt malt mørkebrunt, og rapporter og meningsmålinger som har vist at de høyreradikale hadde marginal oppslutning har blitt avvist som vestlig propaganda.

Ironisk nok viser resultatet fra valget i Ukraina at de høyreradikale, med sine to prosents oppslutning, er betydningsløse, spesielt sammenlignet med oppslutningen om lignende grupperinger i mange andre europeiske land. Dette blir nå forbigått i taushet. På sin åpne facebookprofil skriver nestleder i Rødt, Marielle Leraand, om pressens forvrengninger: «Stilheten fra kommentariatet er øredøvende når oligarker og det ekstreme høyre begår overgrep i landet, men i fistel over hva enn Russland måtte foreta seg. Norge/EU/USA og IMF vet å støtte de ‘riktige’ folka og de får denne gangen god hjelp av et samla og fordumma vestlig mediekorps!»

Skrotvenstre er nærmest besatt av fascistisk/nazistisk omnipotens i Ukraina. Og det vil de nok fortsette å være. Til tross for at Josef Zissels, leder for det jødiske samfunnet i Ukraina, som flere ganger talte på Maidan, har kritisert påstander om økende antisemittisme og advart vesten mot å la seg lure av russisk propaganda.

Men man skal altså, paradoksalt nok, se til Russland for virkelig å finne brunskimmer det er grunn til å frykte. Se på forholdene for homofile, sensur, brunskjorter og ikke minst retorikken til ideologen Alexandr Dugin. Dugin er en profilert inspirator for Putin.

Dugin er den fremste intellektuelle i Den Eurasiske Bevegelsen, en antimoderne, antivestlig og dypt tradisjonalistisk bevegelse tuftet på nasjonal gjenoppvåkning. Dugins mål er et antiparlamentarisk verdenssamfunn som trekker veksler på fascisme og kommunisme, hvor et sterkt Russland med Putin i førersetet skal ha en naturlig plass som ledende, potent og militarisert stormakt.

Også den gamle SV-høvdingen Stein Ørnhøi sirkler rundt i dette selskapets omland. I Dagsavisen skrev han sarkastisk om at noen visstnok også [vil] boikotte OL i Sotsji som protest mot Russlands holdning til homofile: «Lovgivningen rundt homofile i Russland er faktisk langt mer liberal enn i mange amerikanske stater.» Heller ikke Pussy Riot slipper unna Ørnhøis giftige penn: «Selv har jeg et avmålt forhold til det hellige. Men om noen skulle innta høyalteret i Nidarosdomen uten klær på underkroppen for å rocke mot Siv Jensen, ville nok også jeg ha ringt politiet. »

Spørsmålet er hvorfor det hos enkelte fremstår så nødvendig å delegitimere den ukrainske utviklingen og å «nyansere» bildet av Putin. Kan det være at Dugin og Russland over tid kan bli en internasjonal tiltrekning som forener tradisjonalister og kommunister «uten land» – gjennom felles fiendebilder i form av EU og USA?

Er det noe av det vi ser konturer av i enkelte venstrekretser i deres tolkninger av hendelsene i Ukraina?

Radikale sosialister gjør nok klokere i å lytte til venstrefilosofen Bernard-Henri Levy: «Putin er en gangster: Putins mål er ikke bare å ødelegge Ukraina, men å svekke EU. Det første målet er Ukraina, det neste de baltiske statene, deretter Polen og så Europa som helhet.»

Innlegget er på trykk i VG 31.5.14.

Publisert: 22. januar 2024
EU Venstresiden
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Russland
Bård Larsen

Seiersdagen og løgnens imperium

Russlands krig mot Ukraina handler ikke bare om territorium og geopolitikk, men om kontroll over historien. Fra Stalin til Putin går det en ubrutt linje av propaganda, historisk falskneri og systematisk utslettelse av minner, mennesker og skyld. Kampen om fortiden er også kampen om makten.
InternasjonaltPolitikk og samfunn
Fogh Rasmussen
Skjalg Stokke Hougen

Kunsten å temme rovdyr

Anders Fogh Rasmussen ønsker seg en demokratisk allianse som kan fryse ut rovdyrene på verdensscenen. Det er ingen dum idé.
InternasjonaltPolitikk og samfunn
Keir Starmer
Kjetil Wiedswang

Storbritannia etter Starmer

Få tror Storbritannias statsminister, Keir Starmer, overlever i jobben til neste valg. En erstatter vil neppe redde partiet.
Internasjonalt
USA valg
Eirik Løkke

Når politikere plukker velgerne

Et av symptomene på landets demokratiske utfordring er fenomenet hvor politikerne plukker velgerne, fremfor vice versa.
DemokratiUSA
Svalbard
Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?

Over tid kan fravær av gruveaktivitet på Svalbard svekke Norges reelle posisjon, selv om den formelle juridiske retten består.
UtenrikspolitikkPolitikk og samfunnForsvar og sikkerhet
Armenia folkemord
Bård Larsen

Folkemord og fornektelsens banalitet

Norge nekter fortsatt å bruke ordet folkemord og folkemordet på armenerne. Det handler ikke om juss, men om politisk unnfallenhet.
MenneskerettigheterInternasjonalt

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo