Riksrevisjonens magaplask

I sin varsling av granskingen av NRKs etikk la Riksrevisjonen seg ut med en yrkesgruppe som vanligvis spiller på revisjonens eget lag. Det skulle den ikke ha gjort. Saken bør få konsekvenser utover det konkrete forholdet. Riksrevisjonen innbiller seg tydeligvis at den kan felle dommer over hvordan hele det offentlige Norge utfører arbeidsoppgavene sine, skriver Morten Kinander og Geir Woxholth i Aftenposten.

Morten Kinander

Publisert: 18. september 2013

Av Morten Kinander, jurist i Civita, og Geir Woxholth, professor dr juris ved UiO.

I sin varsling av granskingen av NRKs etikk la Riksrevisjonen seg ut med en yrkesgruppe som vanligvis spiller på revisjonens eget lag. Det skulle den ikke ha gjort.

Saken bør få konsekvenser utover det konkrete forholdet. Riksrevisjonen innbiller seg tydeligvis at den kan felle dommer over hvordan hele det offentlige Norge utfører arbeidsoppgavene sine.

Riksrevisjonen har tatt selvkritikk og medgir at det ikke er dens oppgave å granske NRK’s presseetiske arbeid eller mer generelt blande seg inn i hvor grensene skal trekkes for pressens redaksjonelle frihet. Denne selvkritikken måtte bare komme, fordi det hører til sjeldenhetene at et offentlig organ så til de grader ”misforstår sin rolle”, slik det er formulert i media de siste dagene om Riksrevisjonens mageplask.

Det er egentlig ikke til å tro at ekspedisjonssjef Therese Johnsen i Riksrevisjonen i DN 16.september sier at man der også setter «spørsmålstegn ved hvorfor de (dvs. henvendelsene til bl.a. NRK) er sendt». Dette følges opp med en kommentar om at «det som har skjedd, er en svikt i våre rutiner når det gjelder kvalitetssjekk før henvendelser sendes ut». Selv hevder riksrevisor Jørgen Kosmo at han ikke var orientert om saken og derfor ikke har noe personlig ansvar. Det er jo også en spesiell utøvelse av lederskap.

Journalistene – som vanligvis mottar all granskning fra Riksrevisjonen med villige hender – er i harnisk over en varslet granskning, og viser til «Vær varsom-plakaten». For pressen står det om redaksjonell frihet og at den nødvendige kontroll med etikken utøves gjennom PFU.

Dette er i og for seg sant nok, men berører bare overflaten. Sakens alvorlighetsgrad er langt større, og ekspedisjonssjefens uttalelser bærer bud om at Riksrevisjonen selv ikke forstår dette. Riksrevisjonen har ikke bare utvist dårlig skjønn når det gjelder hvem som skal og bør kontrollere medias etiske arbeid, men sviktet elementært når det gjelder det lovmessige grunnlaget for å utøve forvaltningskontroll, som er en av Riksrevisjonens hovedoppgaver. Og her har det sviktet mange ganger tidligere. Forskjellen er bare at den som blir gransket, som regel ikke har tilgang til media. Det er Riksrevisjonen som er vant til å ha journalistene på laget, mens journalistene er vant til at Riksrevisjonen gjør gravearbeidet for dem. Denne gangen lignet Riksrevisjonen dessverre mer på Ikaros, som ikke kjente sin begrensning og fikk svidd av sine vinger i møte med solens varme.

Det er tale om et maktovergrep, eller i det minste et forsøk på det, fra statens eget kontrollorgan, som med hjemmel i lov er satt til å kontrollere statens forvaltning på vegne av Stortinget. Det er således ganske åpenbart at Riksrevisjonen ikke bare utviste dårlig skjønn. Revisjonen hadde hadde heller ikke rettslig hjemmel for den type kontroll man her var i ferd med å sette i verk. Kontrollen har nemlig fint lite å gjøre med Riksrevisjonens formål, som gjelder kontroll med at statens midler og verdier blir brukt og forvaltet på en økonomisk forsvarlig måte og i samsvar med Stortingets vedtak og forutsetninger, jfr lov om riksrevisjonen § 1 annet ledd. Alle inngrepshjemlene og handlingsreglene i loven og instruksen for Riksrevisjonen må tolkes med det forbehold at de iverksatte tiltakene må ha en forankring i kravet om at forvaltningskontrollen skal gjelde økonomisk forsvarlighet og statens pengebruk med utgangspunkt i Stortingets bevilgninger. Man skal være god for å se forbindelsen herfra til kontroll av statsorganers etiske arbeid og holdninger. Og slik er det i mange andre sammenhenger også. I tidligere kronikker og artikler har Kinander påpekt en rekke andre prosjekter hvor Riksrevisjonen av eget forgodtbefinnende har synset over den politikken som føres fra forvaltningens side, langt utover hva en revisor skal gjøre, selv om denne bedriver såkalt forvaltningsrevisjon.

Vi kan alle være glade for at forvaltningen og statseide selskaper holdes i ørene. Men man må samtidig spørre hva denne kontrollen gjør med forvaltningen. Gjør den forvaltningen bedre eller dårligere? Vi frykter dessverre at den gjør den dårligere, fordi vi risikerer at forvaltningens daglige arbeid mer styres ut fra ønsket om å immunisere seg for kritikk fra Riksrevisjonen enn ut fra ønsket om å gjøre det som er best for Norge. På denne måten blir forvaltningsledere opptatt av detaljene og formalitetene – i frykt for Riksrevisjonens kritikk – istedenfor å ta de store og modige beslutningene, og vi kan ende opp med en forvaltning som er mer opptatt av unngå feil enn å gjøre det riktige.

Det tragiske og ironiske ved saken er at behovet for å gå NRK’s etikkarbeid etter i sømmene er påtagelig, ettersom den statsfinansierte institusjonen er en etikkversting i følge statistikken over fellelser i PFU. Derfor er det betenkelig om Riksrevisjonens forsøk på maktovergrep greier å bringe fokus bort fra det presserende behovet for å oppnå en etisk høyere standard i NRK. Vi skal likevel la det ligge. NRK-saken er egentlig ikke mer enn et eksempel på at det er på høy tid med en mer prinsipiell diskusjon om Riksrevisjonens kompetanse og rolle. Loven fra 2004 – samt de retningslinjer den bygger på – er tydeligvis ikke god nok til å definere den legitime kompetansen til Riksrevisjonen. Og særlig bør man kanskje vurdere om ikke andre organer eller virksomheter er bedre egnet og mer kompetente til å bedrive forvaltningsrevisjon enn Riksrevisjonen er. Selv om de har godt over 500 ansatte.

Innlegget er publisert på Aftenposten.no 17.9.13.

Se også:

Civita-notat nr. 9 2012: RIKSREVISJONEN – vaktbikkje uten bånd?

Har Riksrevisjonen blitt for mektig, og tiltatt seg roller og oppgaver som kritiker som ikke er i tråd med sine lovgivningsmessige hjemler? Den eneste etaten som ikke selv blir revidert og kontrollert av Riksrevisjonen, synes å være Riksrevisjonen selv.

Hva er det formelle grunnlaget for Riksrevisjonen, og er det noen problematiske sider ved den rollen Riksrevisjonen etter hvert spiller i norsk offentlig styring? Går Riksrevisjonen til tider for langt og tiltar seg en ”overdommerrolle” overfor den politikken som skal føres?

Dette notatet er en gjennomgang av noen aspekter ved Riksrevisjonens rolle og betydning i norsk offentlig styring. Det foreslår at det utarbeides en ny lov, som bedre regulerer Riksrevisjonens virksomhet.

Last ned og les notatet her: Civita-notat_9_2012