Fugellis mindre rause side
Det har sin pris å dele verden inn i det gode og det onde, man kan ikke løpe fra det. Du kan ikke være inkluderende og ekskluderende på en og samme tid. Dette stemmer godt overens med Arbeiderpartiets valgkampstrategi, som er å skremme velgerne med velgernes egne beslutninger, skriver Bård Larsen på verdidebatt.no.
Publisert: 24. august 2013
Av Bård Larsen, prosjektleder i Civita.
De fleste av oss liker Fugelli. Men Fugelli representerer også noe mindre raust.
Det er interessant å lese at Per Fugelli gir honnør til Høyres forsvar for individet i VG (20.8).
I kontrast til FrP er Høyres Bent Høie «snill», hevder han. Samtidig er det paradoksalt at Fugelli dagen før, i Aftenposten (19.8) omtalte borgerligheten som inkarnert egoisme og hjerteråhet. FrP er allikevel busemannen i Fugellis narrativ, og her gis ingen innrømmelser. Fugelli plasserer FrP i sivilisasjonssammenbruddets mørkeste avkrok: Sammen med Front National i Frankrike. Og hvorfor ikke Nazi-Tyskland, som nevnes i samme åndedrag. Det viser vel at virkelighetsbildet fort kommer ut av vater når verden deles inn dikotomien god eller ond. Nyansene uteblir, dimensjonene blir parodiske og ikke så lite ufine.
De fleste av oss liker Fugelli. Men Fugelli representerer også noe mindre raust, sprunget ut av Rosseaus forestilling om allmennviljen. Rundt forrige århundreskifte snakket man om ”intelligensradikalerne”: Oftest menn fra borgerskapet, radikale og samtidig tilbakeskuende og høyspente naturer med trang til paradokser, somtok til orde for at de opplyste måtte ta ansvar for demokratiet som dannelsesprosjekt. Man reagerte på hvordan demokratiet forfalt som resultat av at allmuens inntog i politikken ikke samsvarte med håpet om en ny menneskehet.
Noen må altså veilede folket i henhold til det edle og sanne, i henhold til sannhet de ikke makter å søke selv, men som dypest sett er denenkeltes egentlige vilje. Hvem vil ikke Det gode?Kulturradikaleren over alle, Georg Brandes, formulerte det slik: «Til det sande menneskelige løfte kun de sande Mennesker os, de, der synes blevne til ved Spring i Naturen, Tænkere, Opdagere, Kunstnere og Frembringere … i hvem det godes Genius virker.»
Sinnelag og elitisme er stikkord her: Gjennom den rette erkjennelse, den rette tro, hever man seg over der hvor det alminnelige og prosaiske rår(som Fugelli sier: «Fra de brune kafeer til Kongens bord»).Man vet bedre, kan bedre og har derfor rett til å dømme.
«Rød er en varm farge. Blå er kald», er Fugellis postulat. «Arbeiderpartiet må ikke være så redd for snillisme at det blir slemt», fortsetter han (Dagbladet 14.2.13) og understreker i maleriske former hvor forrående og iskaldt det er i landet vårt: «Europas pariakaste, romfolket, finner ingen nåde i Norge. Brunsnegler og parasitter kalles de og gode borgere vil deportere dem med godsvogner. Et økende tusentall narkomane vandrer som moderne spedalske midt iblant oss.» Samtidig snakker Fugelli varmt om å verne om flokken, om tilhørighet. Men i praksis er det ikke det inkluderende felleskap Fugelli skisserer, han skaper i stedet utenforskap basert på politiske fordommer.
Det er ellers smått forbløffende at Fugelli bruker ordet «flokk» som metafor for solidaritet.Har han har tenkt på hva alle flokker gjør med de svakeste, nettopp for å ta vare på flokken?Flokkmetaforen passer også helt fint inn i Carl Schmitts verdensbilde, hvor den sentrale oppgaven til en politisk orden er å skille mellom venn og fiende. Flokken er vennen, de andre fiender.Det er paradoksalt at en mann som er så opptatt av å være inkluderende, finner det så lett å slå store deler av norsk befolkning i hartkorn med egoisme, kulde, nynazisme eller rett og slett gammelnazisme.
Det er ellers ikke noe feil i Fugellis helt riktige og fornuftige beskrivelse av de tre psykososiale ankere, «verdighet, tilhørighet og handlingsrom i eget liv». Men i Fugellis verden er det ingen andre enn Arbeiderpartiet som kan garantere for lykke og tilhørighet, og man er ikke noe godt menneske om man tror på andre typer løsninger enn Fugellis (eller Arbeiderpartiets) egne.
Det har sin pris å dele verden inn i det gode og det onde, man kan ikke løpe fra det. Du kan ikke være inkluderende og ekskluderende på en og samme tid. Dette stemmer godt overens med Arbeiderpartiets valgkampstrategi, som er å skremme velgerne med velgernes egne beslutninger, og fortelle oss at velgerne misbruker Regjeringens tillit. De går til valg på mer av det samme, at vi lever i «den beste av alle verdener», som filosofen Leibnitz hevdet. «Jesus er mitt forbilde», har Per Fugelli sagt. Og selvsagt var han sosialist. Da er veien kort til å se ned på mennesker som ikke deler synspunktene dine.
Innlegget er publisert på Verdidebatt.no 23.8.13.