NRK-Debatten: Dropp sirkuset, NRK!
Det kan være mange årsaker til forskjellene i valgdeltakelse mellom Norge, Sverige og Danmark. Men det er i hvert fall ikke noe tegn på at klapping, huing, roping og fikse replikker er nødvendig for å mobilisere velgere og styrke demokratiet. Det er de med de beste argumentene, som bør vinne valget til høsten. Applaus kan de få etterpå, hvis de gjennomfører det de lover, skriver Kristin Clemet på sin blogg.
Publisert: 31. mai 2013
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I går fikk vi en forsmak på hva vi kan vente oss av NRK i valgkampen.
Det skulle være den første partilederdebatten i årets valgkamp – etter at alle partier nå har lagt landsmøtene bak seg og vedtatt sine programmer for neste periode.
I stedet ble det sirkus. Eller som en tidligere, mangeårig statsråd for Arbeiderpartiet uttrykte det på facebook: Det ble en ropedebatt.
Det er utrolig anstrengende å høre på en debatt der deltakerne hele tiden avbrytes av hysteriske og kunstige applauser og tilrop fra sine egne tilhengere i salen. Man kan selvsagt bare skru av, men det er mer alvorlig enn som så.
Når man gjør politikk til underholdning, tvinger man også politikerne inn i rollen som underholdere. Tegnet på suksess blir like mye et spørsmål om å avlevere en fengende replikk eller treffende «soundbites» – mens velgerne i mindre grad får muligheten til å bedømme partienes standpunkter og politikernes integritet, kompetanse, autoritet og evne til lederskap.
Men politikk er hverken lek eller teater – det er dypt alvor. Om vi ikke har visst det før, burde 22.julikommisjonens rapport ha lært oss det: En regjering og statsråder som tar sitt oppdrag alvorlig, må ha evnen til å gjennomføre politikk – ikke bare til å selge politikk. Det hjelper ikke å være en synlig og veltalende mediefigur, dersom man ikke greier å gjennomføre de vedtak som er truffet av regjering og storting. Jeg har skrevet mye om dette på bloggen min før, bl.a. her, for den som måtte være interessert.
Da jeg twitret om dette under Debatten i går, fikk jeg svar fra en NRK-medarbeider som åpenbart var satt til å håndtere sosiale medier. Det var ikke beroligende.
For det første svarer hun slik NRK alltid svarer: De takker for innspill, dette er slikt de vurderer, det er delte meninger, men det er dette de har valgt. Dette er det samme svaret som jeg fikk i de åtte årene jeg satt i Kringskastingsrådet på 1990-tallet. NRK var alltid takknemlige for innspill, og jeg vet at mange internt i NRK var enige med meg – men det var alltid «de andre» som vant – de som tror at alt må være kort, kjapt og underholdningspreget for at seerne skal orke å følge med.
For det andre sier man at dette er «en del av formatet» – hva nå det skal bety annet enn at det er noe NRK har valgt – og at f.eks. SvT og DR har valgt et annet format (les: ofte ganske lange, rolige og seriøse debatter med meget innsiktsfulle debattledere) og derfor visstnok også, ifølge NRK, har færre seere.
Samtidig er ikke NRK immun mot kritikk. I valgkampen i 2007 skrev jeg dette kritiske innlegget i Aftenposten, og det bidro antagelig litt til, tror jeg, en debatt internt i NRK som gjorde at de i neste valgkamp dempet sirkuset. Jeg tror også denne Civita-rapporten ,som Eirik Vatnøy skrev etter valget i 2009, og som ble diskutert i Kringkastingsrådet, fikk en viss betydning.
Dersom NRK hadde vært en hvilken som helst privat mediekanal, hadde vi ikke hatt like gode grunner til å klage.
Men NRK er vår felles, lisensfinansierte allmennkringkaster, som bl.a. har et samfunnsoppdrag, og som skal bidra til å styrke demokratiet.
Jeg tror derfor NRK bør kikke lenger enn til sine egne og nabolandenes seertall. For det hjelper jo ikke med mange seere, hvis interessen for og tilliten til demokratiet og politikken forvitrer.
Så la oss derfor i stedet se på tall for valgdeltagelse i de tre landene, nylig publisert i OECDs såkalte Better life index. Der opplyses det følgende om valgdeltakelsen de senere i år:
I Danmark var valgdeltakelsen 88 prosent, og det er relativt liten forskjell mellom «høy» og «lav». De 20 prosent av befolkningen som er i det øverste sosioøkonomiske skiktet, har en valgdeltakelse på 90 prosent, mens de 20 prosent som ligger lavest, har en valgdeltakelse på 86 prosent.
I Sverige var valgdeltakelsen 84 prosent, og det er relativt liten forskjell mellom de som er øverst og nederst på «rangstigen». De 20 prosent av befolkningen som er i det øverste sosioøkonomiske skiktet, har en valgdeltakelse på 89 prosent, mens de 20 prosent som ligger lavest, har en valgdeltakelse på 83 prosent.
I Norge var valgdeltakelsen 76 prosent, og det er relativt stor forskjell mellom «høy» og «lav». De 20 prosent av befolkningen som er i det øverste sosioøkonomiske skiktet. har en valgdeltakelse på 83 prosent, mens de 20 prosent som ligger lavest, har en valgdeltakelse på 70 prosent.
Det kan være mange årsaker til disse forskjellene mellom Norge, Sverige og Danmark.
Men det er i hvert fall ikke noe tegn på at klapping, huing, roping og fikse replikker er nødvendig for å mobilisere velgere og styrke demokratiet.
Det er de med de beste argumentene, som bør vinne valget til høsten.
Applaus kan de få etterpå, hvis de gjennomfører det de lover.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 31.5.13.
Mer fra bloggen
Kan Sylvi Listhaug være lim?
Behovet for eutanasi og assistert selvmord bør bli mindre
behandling, får ønsket sitt respektert
SMUTTHULLENE I PARTILOVEN
Vil eierbeskatningen øke enda mer i neste stortingsperiode?
Uro i Kongehuset
