Kan innvandring lønne seg?
Siden 2004 har det kommet stadig flere gjestearbeidere og arbeidsinnvandrere til Norge. Etter vår mening har det vært en vinn-vinn-situasjon for norsk økonomi, for landene de kommer fra og for de menneskene det gjelder. At velferdsstaten må reformeres er en annen sak, som gjelder enten vi har innvandring eller ei, skriver Kristin Clemet og Marius Doksheim i Finansavisen.
Publisert: 27. juni 2012
Av Kristin Clemet og Marius Doksheim, Civita
Finansavisens journalist, Ole Asbjørn Ness, har anmeldt vår bok ”De nye seierherrene”, som handler om innvandring og integrering. Ness mener vi er for følelsesmessig engasjert, men syns samtidig vi burde skrevet en mer anekdotisk bok. Vårt formål har imidlertid vært å vise frem fakta, fordi så mye av innvandrings- og integreringsdebatten er emosjonell. Vi mener dessuten at det går bedre med integreringen i Norge enn mange tror, at det går bedre over tid, og at det går bedre enn i mange andre land. Det er positive nyheter som fortjener å komme frem.
Ness etterlater inntrykk av at vi roter med statistikken eller ikke har fått med oss de statsfinansielle utfordringene ved innvandring, som SSB nylig har presentert. Men det har vi. Selv om noen av SSBs analyser ble presentert etter at vi skrev vår bok, er det i realiteten ingen uoverensstemmelser mellom det SSB og Civita sier. Kort oppsummert er det dette:
Den norske velferdsstaten er ikke fullfinansiert. Gjennomsnittsinnbyggeren er et tapsprosjekt, fordi vi tar mer ut av enn vi bidrar inn til offentlige kasser. Dette kan gå en kort stund, siden vi har petroleumsinntekter. Men må lang sikt har Norge, slik SSB flere ganger har påpekt, et uløst finansieringsproblem. Og problemet er, etter vår oppfatning, større enn den såkalte Perspektivmeldingen legger til grunn.
Vi mener at velferdsstaten bør være fullfinansiert. Derfor bør det gjennomføres tiltak som gjør velferdsstaten bærekraftig også på lang sikt. Det krever ingen revolusjon, men det krever reformer som kan styrke verdiskapingen og skattegrunnlaget, redusere utgiftene og stimulere flere til å arbeide mer. Civita har over flere år lagt frem ulike forslag til slike tiltak.
Ett av de spørsmål SSB nylig har stilt seg, er om innvandring vil gjøre det lettere eller vanskeligere å løse disse finansieringsutfordringene. Konklusjonen er at innvandring ikke endrer bildet, verken til det bedre eller verre, av at velferdsstaten har et uløst finansieringsproblem. En viktig grunn til at bildet på lang sikt ikke endres, er at SSB legger til grunn at innvandrernes barn og barnebarn, uansett hvor opphavet kommer fra, vil bli ”perfekt” integrert og derfor ha samme adferd som nordmenn. De blir altså like ulønnsomme som vi er i dag, gitt at vi ikke gjør noe for å reformere velferdsstaten. Om det er en realistisk spådom kan diskuteres. Det fins forhold som både trekker i mer positiv og i mer negativ retning, men dette er altså den forutsetningen SSB har lagt til grunn.
At velferdsstaten, slik den i dag er innrettet, er et underskuddsprosjekt, er altså et generelt problem og ikke et innvandringsproblem.
Innvandring kan fortsatt være økonomisk lønnsomt på mange måter:
Mange innvandrere er lønnsomme, også for velferdsstaten og offentlige kasser. Både arbeidsinnvandrere og særlig gjestearbeidere er lønnsomme for velferdsstaten, fordi de betaler mer inn til offentlige kasser enn de tar ut.
Innvandring kan også være lønnsomt for Norge som nasjon. SSB har ikke foretatt noen samfunnsøkonomisk lønnsomhetsvurdering av innvandring. Skal man gjøre det, må man ikke bare ta hensyn til statsfinansene, men også andre effekter, som for eksempel virkningen på priser, lønninger, arbeidstilbud og konkurransekraft.
En enda bredere analyse måtte også ta hensyn til at innvandring høyst sannsynlig er lønnsomt for avsenderlandet og helt sikkert for innvandrerne selv. At migrasjon er lønnsomt for verden betyr nemlig at innvandring skaper utvikling, reduserer fattigdom, øker velstanden og bidrar til nye og mer balanserte migrasjonsmønstre i fremtiden.
Til sist vil de, som ikke bare er opptatt av økonomi og lønnsomhet, også ta humanitære hensyn. I ca. 30 år – fra midt på 1970-tallet og i praksis til 2004 – har Norge aktivt stengt arbeidsinnvandrere ute, mens vi har valgt å ta imot flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente. At disse gruppene har hatt en lavere sysselsetting enn befolkningen generelt, kan ikke være overraskende for noen. Det gledelige er likevel, slik vi viser i boken vår, at sysselsettingen er svært høy og til dels høyere enn den er for hele befolkningen i andre land. De har altså ikke fått komme fordi vi trodde at de var så lønnsomme for statskassen, men fordi vi mente at vi hadde en moralsk forpliktelse, og at det ville være lønnsomt for dem selv og verden om de kunne skape seg et bedre liv.
Siden 2004 har det kommet stadig flere gjestearbeidere og arbeidsinnvandrere til Norge. Etter vår mening har det vært en vinn-vinn-situasjon for norsk økonomi, for landene de kommer fra og for de menneskene det gjelder.
At velferdsstaten må reformeres er en annen sak, som gjelder enten vi har innvandring eller ei.
Innlegget er på trykk i Finansavisen 27.6.12.
Se også boken De nye seierherrene – et liberalt perspektiv på innvandring og integrering. Den kan kjøpes her.
Relatert
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
Politikerne må vise at de tør og kan utfordre velferdssystemet
Jordbrukspolitikken i Norge og EU blir likere
