Island, Norge og EU: Død ved tusen kutt. Eller?
EØS-avtalen risikerer en langsom og smertefull død. Island kan bidra med barmhjertighetsdrap.
Publisert: 24. juli 2026
Fredag 24. juli innførte USA toll på ti prosent på varer fra EU og 12,5 prosent på import fra Norge.
Økonomer rister som vanlig på hodet over at Donald Trump vil pålegge egne borgere en ny skatt. UD protesterer mot forskjellsbehandlingen. Administrerende direktør i Sjømat Norge, Geir Ove Ystmark, frykter nedbemanning i en næring som i 2025 eksporterte for 16 milliarder kroner til USA. Det spiller likevel liten rolle at president Trumps påfunn virker hinsides vanlig logikk. I nymerkantilismens tidsalder gjør den største bølla som han vil.
Trumps nye toll gir nok et argument for at Norge vil være best tjent med å stå innenfor unionens ringmur. En regelstyrt verdenshandel erstattes av nymerkantilisme. Handel og sikkerhetspolitikk går opp i en høyere enhet.
Norge er under ild fra begge parter i den atlantiske handelskonflikten.
Mens Trump skviser Norge fra vest, førte EUs beskyttelsestiltak mot import av ferrolegeringer til sjokk i norsk industri.
Nylig kom EUs «Temu-toll» for å beskytte europeiske bedrifter mot billigimport fra Kina. Den rammer også Norge.
EØS-avtalen står overfor «store utfordringer», sa utenriksminister Espen Barth Eide under sin europapolitiske redegjørelse i mai. Handelspolitikken er en av dem. Det er flere.
EØS har overlevd lenger enn mange trodde da avtalen ble inngått i 1992, men alt har en ende. Sortien kan likevel ta tid. Norges to største partier, Ap og Frp, stritter mot en ny, splittende EU-strid. I august kan islendingene gjøre debatten uunngåelig.
Sur sønnavind
Forholdet mellom EU og Norge har surnet de siste årene, særlig i energidebatten.
EU har ambisiøse planer om elektrifisering frem mot målet om «karbonnøytralitet» innen 2050. Europakommisjonen har satt et veiledende mål om at elektrisitet skal dekke 46 prosent av energiforbruket i 2040, mot rundt 23 prosent i dag. Behovet for fornybar kraft stiger raskt. Vannkraft, som i motsetning til kraft fra vind og sol lar seg skru av og på, er ekstra ettertraktet.
For Norge, som er en stormakt innen både fossil og fornybar energi, gir dette et dilemma. På kort sikt er norsk gass viktigere enn på lenge for Europa. Norge dekker rundt 30 prosent av EUs gassbehov, men unionens mål er å redusere avhengigheten av olje og gass kraftig.
Den norske motstanden mot å bidra til en sømløs tilknytning av norske vannkraftressurser til det europeiske strømnettet møter liten forståelse. Det kan koste norske forbrukere og norsk industri noe i form av prissmitte, men vi har, og vil etter alt å dømme fortsatt ha, langt billigere strøm enn de fleste EU-land.
Sett fra Europa er dette noe nordmenn tåler godt målt opp mot de hundrevis av milliardene som er sendt nordover de siste årene. Europeere flest har betalt skyhøye olje- og gasspriser. En svært stor del av pengene har havnet i fondet som skal sikre nordmenns pensjoner i fremtiden.
Dermed utløser den norske regjeringens trenering av de siste direktivene i EUs «ren energi-pakke» jevnlige skjenneprekener fra Brussel. Nå venter EUs nettpakke, som skal gjøre det lettere å bygge ut fornybar energi. Det kan svekke mulighetene for lokale motstandere av blant annet vindkraft på land. Det er lite populært i Norge. Men heller ikke her møter de mye europeisk forståelse. Befolkningstettheten er 240 innbyggere per kvadratkilometer, i Danmark 142 og i Norge 16. Om vindmøller gir ubehag for nærmiljøet, er belastningen mindre i Norge enn de fleste andre steder i Europa.
Nymerkantilismens virkelighet
Det skjerpede geopolitiske klimaet fører til at økonomien i større grad underlegges politiske føringer. EØS-avtalen, som i utgangspunktet handler om teknisk tilgang til det indre europeiske markedet, blir dermed også sterkere politisert. Tonen mellom Norge og EU er skjerpet etter at ansvaret for forholdet til EØS-landene i 2022 ble overført fra EUs utenriksdepartement, EEAS, til generalsekretariatet i Europakommisjonen, EUs maktsentrum.
Norge ønsker å delta på stadig nye områder i EU-samarbeidet innen helse, forsvar, satellitter og mye annet. Disse ønskene kobles til hvor lojalt vi følger forpliktelsene vi allerede har.
Og oppå dette:
• EU får en viktigere sikkerhetspolitisk rolle og et samarbeid der Norge er delvis med, men ikke fullt ut.
• Det oppstår stadig flere byråkratiske problemer fordi EUs «pakker» omfatter lovgivning både innenfor og utenfor EØS-avtalen.
• Det demokratiske underskuddet øker ved at makt flyttes fra Europakommisjonen, der Norge har en viss påvirkningsmulighet, til desentraliserte byråer.
• EU-landene tar i sine diskusjoner nødvendigvis mest hensyn til medlemslandenes interesser. Det er god logikk i at kravene til rensing av utslipp er andre i det indre Middelhavet enn langs kysten av Finnmark. Det hjelper lite så lenge ingen i rommet der beslutningene tas, argumenterer for norske interesser.
Forskere som Pernille Rieker og Marianne Riddervold ved ARENA og NUPI, Janne Haaland Matlary og Mads Andenæs ved Universitetet i Oslo og Iver B. Neumann ved Fridtjof Nansens Institutt har, med ulike utgangspunkter, landet på noenlunde sammenfallende konklusjoner i artikler det siste året:
- EØS-avtalen har tjent Norge godt.
- Det kan snart være slutt på moroa. Dagens avtaleverk kan i løpet av noen år bli klart utilstrekkelig til å sikre norske interesser.
- Det finnes ikke noe annet reelt alternativ til dagens ordning enn fullt EU-medlemskap.
EØS-avtalen står tilsynelatende foran en langsom svekkelse. Hvert nytt kutt av den typen Trump leverte fredag, hvert nye initiativ fra Brussel, kan til slutt gjøre situasjonen så ubehagelig at Arbeiderpartiet – som alltid har nøkkelen til norske medlemskapsdebatter – kommer til at status quo er enda vanskeligere enn en ny, splittende debatt.
Dette kan imidlertid ta tid, trolig frem til slutten av dette tiåret, om ikke lenger – dersom ikke islendingene kommer oss til unnsetning.
Tusen kutt – eller?
Den 29. august stemmer Island over om landet skal gjenoppta medlemskapsforhandlingene med EU, som ble skrinlagt i 2012. Regjeringen er kommet til at vippepunktet er nådd og peker på den sikkerhetspolitiske situasjonen og vanskelighetene med å opprettholde en knøttliten valuta.
Islands utenriksminister mener medlemskap kan være mulig i 2028. Fra EU er det kommet signaler om at unionen vil være mer fleksibel i forhandlingene om fiskeri, temaet som har fått saken til å strande i tidligere runder.
Det er langt fra sikkert at Island blir medlem. Det er også blitt fremholdt at EØS-avtalen teknisk sett kan leve videre med bare Norge og Liechtenstein på Efta-siden.
Det er likevel sannsynlig at en islandsk søknad vil utløse en langt mer intensiv debatt om norsk EU-medlemskap. Norge søkte medlemskap i EEC, EF og EU etter at våre allierte Storbritannia og Danmark søkte medlemskap i 1960, 1967 og 1970. I 1992 søkte Norge etter at Sverige og Finland hadde varslet sine søknader. Nå risikerer Norge å bli det eneste nordiske landet som ikke er medlem av både Nato og EU.
Tidligere statsminister og nyomvendt EU-venn Kjell Magne Bondevik ønsker seg en folkeavstemning allerede neste år. I flere miljøer på ja-siden arbeides det med å forberede et kommende oppgjør for å unngå å bli tatt på sengen, slik flere mener at ja-siden ble på 1970- og 1990-tallet.
Søknadene fra Danmark, Storbritannia, Sverige og Finland førte ikke til at nordmenn sa ja. Island er enda fjernere.
Spørsmålet blir trolig hvor sterkt det økonomiske og sikkerhetspolitiske ubehaget ved dagens utenforskap vil føles dersom vi kommer så langt.
«[EØS-]avtalen knaker mer i sammenføyningene enn norske politikere synes beredt til å ta inn over seg», skrev jusprofessor Halvard Haukeland Fredriksen ved UiB i Altinget i juni.
Avtalen ble til på det optimistiske 1990-tallet. Den ble laget i godvær, for godvær. En ny virkelighet gir stadig flere tegn på at den går mot en langsom og kanskje smertefull sorti, en «død ved tusen kutt».
Islendingene kan bidra til et mer skånsomt barmhjertighetsdrap.
Relatert
Sjølvforsyningsgraden og medlemskap i EU
Vi trenger en åpen debatt om EU og norsk jordbruk
En kur for EUs globale handlingslammelse
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.