President Trump Participates In A Kennedy Center Board Meeting And Tour — Foto: Getty Images/Chip Somodevilla

Jesus og Donald: Evangelienes antropologi og Trumps menneskesyn

Evangelienes normsett kan brukes som en målestokk for å vurdere andre fenomener, i dette tilfellet Donald Trumps politiske retorikk og praksis.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 15. mars 2026

Hvis man leser de fire evangeliene med et filosofisk blikk, fremtrer de ikke bare som religiøse tekster, men også som bærere av en bestemt antropologi: en systematisk og gjennomtenkt forståelse av hva det vil si å være menneske. Evangeliene inneholder svar på spørsmål som: Hva kjennetegner et godt menneske? Hva gjør et menneske stort? Hvilke egenskaper bør et samfunn beundre og etterstrebe? Disse spørsmålene er filosofiske.

Evangelienes normsett kan brukes som en målestokk for å vurdere andre fenomener, i dette tilfellet Donald Trumps politiske retorikk og praksis. Det som sammenlignes er et ideal og en virkelighet: evangeliene fremstiller et ideal om menneskelig godhet mens Trumps politiske virke er empirisk tilgjengelig som faktisk ytret retorikk og dokumentert atferd. Evangelienes menneskesyn trer særlig tydelig frem når det leses i opp mot et verdensbilde og en praksis der menneskers verdi måles i styrke, dominans og suksess.

Evangelienes omvurdering av alle verdier

Evangelienes Jesus fremstår som en lærer som systematisk utfordrer etablerte hierarkier. I den antikke middelhavskulturen var sosial status nært knyttet til ære, rikdom og makt. Å være stor betydde å være overordnet andre og anerkjent som sådan av samfunnet rundt seg. Den sosiale logikken var i bunn og grunn en rangstige. Evangeliene presenterer en gjennomgripende omvurdering av dette verdihierarkiet. Dette kommer tydelig til uttrykk i Saligprisningene (Matt 5:3–12; Luk 6:20–23). Her erklærer Jesus de salige ikke de sterke eller vellykkede, men de fattige i ånden, de ydmyke og de som hungrer etter rettferdighet. De som i verdens øyne mangler noe – makt, rikdom og anseelse – løftes frem som bærere av en dypere form for velsignelse. I Lukasevangeliets mer sosialt eksplisitte versjon heter det direkte: «Salige er dere fattige, Guds rike er deres» (Luk 6:20). Umiddelbart etter følger en advarsel til de rike: «Men ve dere rike, dere har allerede fått deres trøst» (Luk 6:24). Rikdom er her ikke moralsk nøytralt, men snarere et mulig hinder for det gode liv slik Jesus definerer det.

Skepsisen til rikdom er ikke et marginalt motiv, men gjennomsyrer evangelienes fortellinger. I fortellingen om den rike unge mannen (Matt 19:16–24; Mark 10:17–25; Luk 18:18–25) konfronteres Jesus med en person som i samtidens øyne fremstår som moralsk respektabel og sosialt vellykket. Likevel er konklusjonen at hans formue står i veien for det livet Jesus forkynner: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike» (Matt 19:24). Bildet er bevisst overdrevet og humoristisk, men budskapet er alvorlig: rikdom og makt er ikke tegn på Guds gunst, men kan like gjerne være tegn på det motsatte. (Det står ikke noe sted i evangeliene at Jesus ler, men bruken hans av ironi, sarkasmer og hyperboler vitner om at han må ha hatt humor.)

Evangelienes utfordring er ikke bare rettet mot rikdommens prestisje. I Bergprekenen oppfordres tilhørerne til å vende det andre kinnet til dersom noen slår dem (Matt 5:39), og til å elske sine fiender (Matt 5:44; Luk 6:27). Dette representerer et radikalt brudd med æreskulturen som preget både den jødiske og den romerske verden, der krenkelser normalt krevde gjengjeldelse for at den krenkedes sosiale status kunne gjenopprettes. Å avstå fra hevn var ikke uttrykk for passivitet. I stedet var det en aktiv avstandstagen fra det etablerte verdihierarkiet.

Den mest direkte formuleringen av evangelienes omvurdering av storhet finner vi i Jesu undervisning om lederskap. Når disiplene diskuterer hvem av dem som er størst, svarer Jesus med en formulering som må ha vært sjokkerende for en antikk tilhører: «Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres» (Mark 10:43; jf. Matt 20:26). Dette ikke er et råd om beskjedenhet eller å gjøre seg liten, men en påstand om hva storhet faktisk er: ikke dominans, men tjeneste. Denne tjenestens logikk kulminerer i evangelienes fremstilling av Jesu eget liv. Fortellingen om fotvasken (Joh 13:1–17), der Jesus vasker disiplenes føtter – en oppgave som i antikkens sosiale hierarki tilkom slaver – er en demonstrasjon snarere enn bare et påbud: «Jeg har gitt dere et forbilde» (Joh 13:15). Det er en konkret og kroppslig iscenesettelse av det pedagogiske poenget: den som er størst, gjør seg til den minste.

Et annet sentralt element i evangelienes menneskesyn er kravet om selvrefleksjon og viljen til å erkjenne egne feil. I Bergprekenen finner vi den velkjente lignelsen: «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?» (Matt 7:3; jf. Luk 6:41). Bildet er nesten grotesk i sin overdrivelse: en bjelke i ens eget øye mot en liten flis i den andres. Den understreker hvor dypt menneskelig det er å være blind for egne feil og skarp overfor andres. Jesu poeng er ikke at man aldri skal kritisere andre, men at all kritikk må begynne med selvkritikk: «Ta først bjelken ut av ditt eget øye» (Matt 7:5). Dette følger av evangelienes overordnede antropologi: at alle mennesker er feilbarlige, og at en realistisk selvinnsikt er en forutsetning for etisk handling. Denne tanken er dyptgående forankret i kristen tenkning mer generelt, fra Augustins «Bekjennelser» til Luthers vektlegging av syndserkjennelse som begynnelsen på anger og forsoning. Selvinnsikt er ikke bare en dyd blant andre; den er grunnlaget for all moralsk utvikling.

Trumps menneskesyn: styrke, dominans og fraværet av selvkritikk

Denne betoningen av selvinnsikt og feilbarlighet står i et påfallende spenningsforhold til den politiske stilen til Trump. Gjennom flere tiår i offentligheten – først som forretningsmann og senere som politiker – har Trump konsekvent fremstilt verden som et nullsumspill der styrke og svakhet avgjør hvem som blir vinnere og tapere. I «The Art of the Deal» (1987) beskrives livet som en serie konkurranser der målet er å vinne, og der styrke og aggressivitet er de grunnleggende dydene. I politiske taler har han gjentatte ganger omtalt kritikere som «losers», «weak» eller «pathetic», og det er en retorikk som forutsetter nettopp det verdihierarkiet evangelienes avviser.

Det kanskje mest karakteristiske ved Trump er fraværet av selvkritikk. I et intervju under presidentvalgkampen i 2015 ble han spurt om han noen gang hadde bedt Gud om tilgivelse for noe han hadde gjort. Svaret lød: «I’m not sure I have.» I stedet forklarte han at han foretrakk å «prøve å gjøre det bedre neste gang». Uttalelsen brøt med en sentral forestilling i kristen tradisjon: at mennesket er feilbarlig og derfor trenger tilgivelse.

Fra et filosofisk perspektiv kan man hevde at tilgivelsens forutsetning er erkjennelsen av skyld, og erkjennelsens forutsetning er selvinnsikt. Den som aldri erkjenner feil, er ikke feilfri, men lider under en refleksjonsbrist som gjør selverkjennelse umulig. Trumps fremferd er preget av en konstant identifikasjon av andres feil kombinert med en kompromissløs motvilje mot å erkjenne egne feil eller ansvar. Selvkritikk blir synonymt med svakhet, og det å innrømme feil er å tape terreng i konkurransen med andre.

Også i spørsmålet om rikdom og suksess fremtrer kontrasten tydelig. I evangelienes antropologi er rikdom ikke et tegn på moralsk verdi. Hos Trump er forholdet omvendt: under valgkampen i 2016 uttalte han eksplisitt «I’m really rich» som et argument for sine kvalifikasjoner til politisk lederskap. Rikdommen fremstilles ikke bare som en personlig bragd, men som et bevis på kompetanse og styrke, som om materiell suksess skulle gi legitimitet. Argumentet impliserer at suksess gjenspeiler fortjeneste. Evangelienes menneskesyn avviser denne koblingen eksplisitt. Den rike unge mannen hadde overholdt de moralske reglene og opparbeidet seg rikdom, og likevel er evangeliets konklusjon at han mangler noe vesentlig. Evangeliene er med andre ord skeptiske til den meritokratiske logikken om at materiell suksess er et pålitelig tegn på moralsk verdi.

Kontrasten mellom de to menneskesynene er kanskje tydeligst i spørsmålet om fiender. I evangelienes etikk er fienden ikke et objekt for gjengjeldelse, men for kjærlighet og forbønn: «Elsk deres fiender, og be for dem som forfølger dere» (Matt 5:44). Dette er ikke en oppfordring til passivitet, men til en aktiv moralsk handling som krever en overvinnelse av de naturlige impulsene til hevn og gjengjeldelse.

I Trumps politiske kommunikasjon er fiender derimot noe som bør bekjempes, ydmykes og knuses. Retorikken er gjennomført aggressiv overfor dem som oppfattes som motstandere. Motstandere fremstilles ikke som medmennesker som fortjener respekt, men som trusler som må nøytraliseres. Dette er den antikke æreskulturens logikk i moderne forkledd form: krenkelse krever gjengjeldelse, og den sterkestes stemme har rett.

Et talende eksempel på avstanden mellom evangelienes og Trumps etikk var under minnestunden for Charlie Kirk, der det ble fremhevet at Kirk nettopp mente at man burde elske ens fiender. Da Trump tok ordet, gjorde han det klart at dette var et punkt der han ikke delte den avdødes syn. Kirk ønsket ifølge Trump det beste for sine politiske motstandere. «Det er der jeg er uenig med Charlie», sa han, før han fortsatte: «Jeg hater mine motstandere, og jeg ønsker dem ikke det beste.» I stedet for å forsøke å fremstille seg som en etterfølger av Jesu bud om kjærlighet til fiender, erklærte Trump tvert imot åpent at dette er et ideal han ikke etterlever. Episoden fremstår som en nesten overtydelig illustrasjon av forskjellen mellom evangelienes etikk og et politisk verdensbilde der fiender først og fremst er noe som skal bekjempes eller, for å bruke Trumps eget uttrykk, hates.

En sterkere form for styrke?

Evangelienes etikk fremmer ikke svakhet i betydningen passivitet eller feighet. Tvert imot forutsetter den en form for moralsk styrke som er mer krevende enn den som uttrykker seg gjennom dominans. Å avstå fra hevn, å tilgi en fiende og å erkjenne sine egne feil er handlinger som krever en grad av selvkontroll, selvinnsikt og indre fasthet som ofte er vanskeligere enn å slå tilbake. Antikkens filosofer beskrevselvbeherskelse som en av de fremste dyder nettopp fordi den krever noe av oss. Evangelienes ideal er beslektet, men strekker seg lenger: det krever ikke bare kontroll over egne impulser, men aktiv velvilje overfor dem som krenker oss.

I evangeliene fremstår Jesu egen livshistorie som en demonstrasjon av denne alternative formen for styrke. I fortellingen om arrestasjonen i Getsemane nekter han å bruke vold for å forsvare seg (Matt 26:52–53), og avviser eksplisitt muligheten for militær motstand. Under rettssaken forblir han stort sett taus (Mark 15:5). Tausheten er en avvisning av spilleregler der dominans definerer sannheten. Og i korsfestelsesberetningen lyder ordene: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» (Luk 23:34). Det er en setning som, om man leser den filosofisk, hevder at den som tilgir selv under de hardeste omstendighetene, er sterkere enn den som hevner.

Evangelienes moralske antropologi rommer en gjennomført kritikk av ethvert verdensbilde der menneskers verdi måles i makt, rikdom eller triumf. Denne kritikken lar seg formulere i rent etiske og sekulære termer. Spørsmålet er grunnleggende: hva slags mennesker bør vi etterstrebe å være, og hva slags samfunn produserer vi når vi løfter frem ulike typer storhet som idealer?

Den moralske antropologien som Trumps retorikk er en særlig tydelig representant for, har en kostnad: den gjør alle relasjoner til potensiell kamp, den erstatter fellesskap med hierarki, og den etterlater lite rom for de verdiene – tilgivelse, tjeneste, selvinnsikt og selvbegrensning – som evangelienes antropologi løfter frem som de grunnleggende. Trump fremstiller menneskelig storhet som evnen til å dominere og vinne mens Jesus fremstiller den som evnen til å tjene og viljen til å fjerne bjelken fra sitt eget øye før man peker på flisen i andres.

Kan man være kristen og likevel støtte Trump?

Er det mulig å være kristen og samtidig gi sin politiske støtte til Donald Trump? Det finnes en lang teologisk tradisjon for å skille mellom politisk lederskap og moralsk forbilledlighet. Hos Augustin finner vi en erkjennelse av at politikk utspiller seg i en verden preget av synd og maktkamp, i en jordisk statsom ikke styres av helgener, men av mennesker med alle de svakheter det innebærer. Luther understreket på sin side at den politiske ordenen tilhører en sfære der pragmatiske hensyn må være tillatt, og at en kristen kan tjene i politiske embeter uten å kreve at disse embetene oppfyller de høyeste moralske idealer.

Fra et slikt perspektiv er det fullt mulig å støtte en politisk leder av instrumentelle grunner fordi politikken fremmer verdier man anser som viktige, uten å betrakte ham som et moralsk forbilde. Dette er da også den begrunnelsen mange kristne faktisk har gitt for sin støtte til Trump: ikke fordi han personifiserer evangeliske dyder, men fordi de vurderer hans politiske prioriteringer som forenlige med verdier de anser som avgjørende. En slik instrumentell begrunnelse er ikke teologisk inkonsistent. Den forutsetter ikke at lederen er god, bare at hans politikk på bestemte områder kan forsvares.

Problemet oppstår når den instrumentelle støtten glir over i religiøs legitimering. Når en politisk leder fremstilles som et redskap i en guddommelig plan, når hans karakterbrister systematisk bortforklares fordi han kjemper på «riktig side», eller når lojalitet til lederen begynner å fortrenge moralsk dømmekraft, blir evangelienes advarsler er særlig relevante. Bjelken og flisen handler ikke bare om individuelle mellommenneskelige relasjoner, men også kollektive blindsoner. Hvis en gruppe mennesker er skarpt oppmerksomme på moralske feil hos sine politiske motstandere, men konsekvent overser de samme feilene hos en leder de støtter, vitner det om den formen for selektiv moralsk persepsjon Jesus advarer mot. Poenget er ikke at man ikke kan ha politiske motstandere, men at den moralske målestokken må anvendes konsekvent, også når det er ubehagelig. De som støtter Trump av instrumentelle grunner, bør være i stand til å se hans karakterbrister klart, og å påpeke det tydelig, for å opprettholde den moralske integriteten som troen selv krever.

Svaret på spørsmålet er derfor todelt. Det er mulig å være kristen og støtte Trump politisk uten å svikte sin tro hvis støtten er instrumentell og ledsaget av et vedvarende moralsk kritisk blikk. Faren er at denne spenningen ikke bare ignoreres, men aktivt benektes, og Trump feilaktig fremstilles som representant for kristne dyder. Evangelienes budskap er i sin kjerne en stadig påminnelse om menneskelig feilbarlighet. Den som tar dette alvorlig, vil ikke nødvendigvis stemme annerledes, men vil være mindre tilbøyelig til å forveksle politisk lojalitet med moralsk klarhet.

Jesus som taper

Hvis man konsekvent anvender Trumps verdihierarki, der menneskelig verdi måles i seier, dominans og økonomisk suksess, på evangelienes Jesus, blir konklusjonen nærmest uunngåelig: han ville blitt klassifisert som en taper. Jesus oppnår ingen politisk makt, grunnlegger ingen stat og samler ingen rikdom. Han arresteres av okkupasjonsmakten, går gjennom en rettssak der han i det vesentlige forblir taus, og blir henrettet ved korsfestelse – en dødsstraff som i Romerriket var forbeholdt slaver og politiske opprørere, og som var utformet for å maksimere ydmykelsen.

Evangeliene er fullt klar over dette paradokset. I Markusevangeliet fremheves hånen under korsfestelsen: «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse» (Mark 15:31). Hånens logikk er gjenkjennelig: den som ikke kan redde seg selv, er maktesløs, og den maktesløse fortjener forakt. Det er logikken til et verdihierarki der egeninteresse og styrke er de høyeste dydene, og denne logikken undergraves av evangelienes struktur. Hele fortellingen er bygget rundt en omvending: den mest ydmykede av alle – den korsfestede – fremstilles som bærer av den høyeste verdighet. Seier og nederlag bytter plass, ikke som et retorisk triks, men som en påstand om hva som egentlig teller.

Et verdensbilde som konsekvent identifiserer verdi med verdslig suksess, må avvise evangelienes Jesus som en irrelevant skikkelse eller som en «taper». Evangelienes budskap er kategorien «taper» avslører noe om verdihierarkiet som produserer den. Trumps verdihierarki er ikke bare uforenlig med evangelienes etikk på enkelte punkter. Det ville, anvendt konsekvent, klassifisere selve det mennesket evangeliene setter i sentrum, som et eksempel på det man bør unngå å være. Her er det et valg man må foreta om hvilken form for menneskelig storhet man velger å beundre.