Gapet mellom fattig og rik

De fleste av industrilandene har opplevd økte inntektsforskjeller de siste tiårene. Dette gjelder også de nordiske landene. Samtidig har den økonomiske krisen skapt større oppmerksomhet om disse forskjellene. Er ulikhet et problem? Marius Gustavson stiller spørsmålet i Dagsavisen.

Marius Gustavson

Publisert: 5. juni 2012

Av Marius Gustavson, økonomisk historiker i Civita

Da næringslivstopper møttes til verdens økonomiske forum i Davos tidligere i år, ble dette temaet drøftet for første gang. Barack Obama har satt ulikhet på dagsorden foran det kommende presidentvalget i USA, mens François Hollande vektla økonomiske forskjeller i sin valgkamp.

Er ulikhet et problem? I en rapport skrevet for Civita, stiller jeg dette spørsmålet og belyser noen av de forholdene som ligger bak de økte forskjellene. I denne forbindelse kan det være nyttig å skille mellom ulike former for ulikhet, hvorav noen er nødvendige for å stimulere til innsats og nyskapning mens andre er skadelige for samfunnsutviklingen.

Den gode ulikheten er den som er nødvendig i samfunn der belønning står i rimelig forhold til innsats. Den dårlige ulikheten er den som hemmer den økonomiske utviklingen, fordi den reduserer mulighetene til deler av befolkningen. I tillegg kommer den stygge ulikheten, som er et resultat av forskjellsbehandling og politiske fordeler.

Blant de faktorer som kan forklare den økte økonomiske ulikheten er globalisering, teknologi, utdanning og et endret arbeidsmarked. Den teknologiske utviklingen har skapt økt etterspørsel etter arbeidskraft med høye kvalifikasjoner. Tilbudet av slik arbeidskraft har ikke økt like raskt, noe som har presset opp lønningene for de med høy utdanning.

Samtidig har inntredenen til land som Kina, India og de tidligere sovjetstatene på verdensmarkedet doblet den globale arbeidsstyrken. Dette medfører større utenlandsk konkurranse for visse næringer i industrilandene, noe som har betydning for inntekten til arbeidskraften i disse næringene. Dette er ofte arbeidere med middels inntekt.

Endringer i befolkningen og arbeidsstyrken bidrar også til å skape større statistiske forskjeller mellom et lands husholdninger. For eksempel har kvinnenes inntreden i arbeidslivet bidratt til økte forskjeller, fordi kvinner og menn med høy utdanning og høy inntekt har en tendens til å leve i samme husholdninger. En aldrende befolkning bidrar også til større forskjeller ved at det blir flere pensjonister, som har lavere inntekt enn yrkesaktive. Faktorene over er i stor grad eksempler på «god» ulikhet, i den forstand at de henger sammen med innsats og økonomisk utvikling. De bidrar til å forklare utviklingstrekkene for det store flertallet av befolkningen og er relativt like på tvers av industrilandene, som alle opplever økt konkurranse fra framvoksende økonomier, økt bruk av ny teknologi, utdanningsrelaterte utfordringer og befolkningsendringer.

Disse faktorene kan i mindre grad forklare utviklingen for husholdningene i toppen av inntektsfordelingen. Spesielt i USA, men også i andre land, har man sett at en økende andel av nasjonalinntekten har tilfalt husholdningene med aller høyest inntekt. Den viktigste forklaringen er kapitalinntektens økte betydning under høykonjunkturen i forkant av finanskrisen og på slutten av 90-tallet.

Deler av denne inntektsutviklingen kan tilskrives «stygg» ulikhet. Den amerikanske finansnæringen har kunnet nyte godt av formelle og uformelle støtteordninger fra myndighetene. Dette har muliggjort høy inntjening så lenge det gikk bra, mens staten og skattebetalerne måtte plukke opp regningen da det gikk galt. Dette er noe av bakgrunnen for protestene man har sett i industrilandene de siste årene, deriblant «okkupasjons»-bevegelsen i USA.

Inntektsforskjeller kan også virke hemmende på samfunnsutviklingen. Mangler på midler kan gjøre det vanskelig å investere i egen humankapital, herunder helse og utdanning. Dette skaper en ond sirkel av lav produktivitet og lave lønninger.

Slik «dårlig» ulikhet er ofte et problem for framvoksende økonomier. For eksempel har latinamerikanske land opplevd at utviklingen stoppet opp ettersom store deler av befolkningen manglet den nødvendige humankapitalen til å ta del i det formelle arbeidslivet og bli en del av middelklassen.

Industrilandene har langt på vei løst dette problemet ved at befolkningen i stor grad er sikret tilgang på helse og utdanning. Men det er også viktig at innbyggerne har mulighet til å skaffe seg arbeidserfaring. Dette er et stort problem for unge mennesker i dagens kriserammede land. I Spania, for eksempel, nærmer ungdomsledigheten seg 50 prosent. Det er derfor viktig at disse landene vektlegger tiltak som kan sikre vekst og sysselsetting.

Ved å skille mellom ulike former for ulikhet, ser man at inntektsforskjeller ikke nødvendigvis er et problem i seg selv. Oppmerksomheten bør heller rettes mot årsakene til forskjellene og hvorvidt de utgjør et problem. Det er et problem med økte forskjeller som er grunnet i forskjellsbehandling. Det er også et problem dersom deler av befolkningen faller utenfor, fordi de mangler den nødvendige humankapitalen til å ta del i den raske teknologiske utviklingen og den økte internasjonaliseringen.

Blant tiltakene industrilandene kan iverksette for å møte utfordringene ved den teknologiske og økonomiske utviklingen er en større satsing på kunnskap, spesielt utdanning. Disse tiltakene gjør imidlertid lite med inntektsforskjellene mellom de rikeste husholdningene og resten av befolkningen. Kun dyptgripende reformer av finans- og pengevesenets virkemåte kan gjøre noe med disse forholdene. Slike reformer er også av stor betydning for å sikre en større grad av økonomisk stabilitet i framtida ved å redusere muligheten for den type kriser vi har vært vitne til de siste årene.

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 5.6.12. Kronikken er basert på Gustavsons rapport:

Økonomisk ulikhet

De fleste av industrilandene har opplevd økte inntektsforskjeller de siste tiårene. Dette gjelder også de nordiske landene, inkludert Norge. Denne rapporten søker å belyse noen av de forhold som ligger bak denne utviklingen og drøfter hvorvidt den økonomiske ulikheten er et økende problem.

Blant de faktorer som kan forklare den økte økonomiske ulikheten er globalisering, teknologi, utdanning og et endret arbeidsmarked. Disse faktorene bidrar i mindre grad til å forklare hvorfor en økende andel av nasjonalinntekten har tilfalt husholdningene med aller høyest inntekt. En viktig del av forklaringen er kapitalinntektens økte betydning under høykonjunkturen i forkant av finanskrisen og på slutten av 90-tallet.

Rapporten avslutter med en gjennomgang av hvordan den økonomiske krisen virker inn på inntektsfordelingen og hvordan høy ledighet og sparetiltak bidrar til redusert mulighetslikhet for befolkningen i de kriserammede landene.

Last ned og les rapporten her: Økonomisk ulikhet