Jernneve og silkehandske — Laget med Sora.

Hard makt er vanskelig å bruke i praksis

Det kan virke som de som tror på hard makt alene, ikke er spesielt demokratiske. Motsatt gjør de som tror på myk makt alene demokratiet utsatt og sårbart.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 30. mai 2025

Makt er helt sentralt i studiet av internasjonal politikk. En av de grunnleggende drivkreftene bak endring i det internasjonale systemet i dag er nettopp makt: først og fremst gjennom utøvelse av makt.

I dag ser vi at makt utøves på en mye tydeligere måte enn hva vi er vant med, mest fordi den rammer oss direkte, men også fordi maktbruken er hard. Putin som forsøker å påtvinge Ukraina og Europa sin vilje er et eksempel. Trump som bryter normer og truer sine allierte er et annet eksempel.

Realismen, det eldste analytiske perspektivet på internasjonale relasjoner, blir ofte karikert ved at perspektivet tillegges en normativ dimensjon om at makt er rett. Realister vil nok heller si at makt er mulig – at maktutøvelse sågar er høyst sannsynlig – og at dette har en rekke årsaker: menneskelig natur, det internasjonale systemets struktur, staters interesser, og så videre. Derfor gjør stater det klokt i å aldri glemme hva makt kan brukes til.

Som militærteoretikeren Carl von Clausewitz formulerte det: hvis du sliper ned sverdet ditt, til et paradesverd, har du ikke lenger noen garanti for at noen med et skarpt sverd ikke kommer og kapper av deg begge armene.

Makt kan brukes på en rekke måter. Den hardeste valutaen er selvsagt å påtvinge en annen stat sin vilje ved hjelp av krig og militærmakt. For en mektig stat vil dette som regel være én av mange muligheter, men er det klokt eller rett? Ikke nødvendigvis.

Silkehansken

Napoleon mente at man måtte ha en jernneve, men tildekke den med en silkehanske. Med andre ord: Ønsker du å utøve makt, bør den helst fremstå som myk, selv om det innerst inne finnes en hard kjerne. Den beste måten å utøve makt på er ofte den mest subtile. For en stor stat ligger det mye makt i det å ha en appell, i det å kunne forme verden i sitt bilde helt uten å ty til tvang.

Napoleon selv levde ikke opp til dette, men det er ikke poenget. Poenget er at det faktisk har noe å si hvordan makt utøves. Dette ser Donald Trump ut til å mangle forståelse for.

Lærdommen fra Napoleon finner vi hos renessansetenkeren Niccolò Machiavelli, maktens store filosof. Ifølge Machiavelli bør man unngå tvang dersom det er mulig å bruke andre maktmidler. Bruk av hard makt vil som regel føre til motstand. Du skal som maktaktør være fryktet, men ikke hatet. Den som er hatet har som regel hverken sjarm eller venner, altså myk makt.

Maktutøvelse er en svært delikat kunst: Den handler sjelden om å sette hardt mot hard, men snarere om å møte kløkt med kløkt. Både Donald Trump og Vladimir Putin ser ut til å ha oversett disse innsiktene. Begge er mektige personer og kan utvilsomt mye om makt. Likevel ser begge ut til å lide av overmot.

Av-russifisering

Reiser man gjennom Øst-Europa og de baltiske statene, er sporene etter det russiske imperiet og Sovjetunionen fortsatt synlige – i arkitektur, språk, monumenter og minnesmerker. Disse sporene er ikke bare av kulturell eller historisk art; de vitner om et seiglivet maktprosjekt og generasjoner med undertrykkende imperialisme.

Land som tidligere har delt språk, historie og kulturelle bånd med Russland, snur seg nå vekk. Russisk språk tones ned. Nyhetskanaler forbys. Monumenter som skal vise Russlands storhet fjernes. Det som én gang ble oppfattet som kulturelt fellesskap (mye av det påtvunget), har mistet legitimitet og oppslutning. Dermed mister også Russland sin myke makt, i form av å være en politisk og kulturell utfordrer til Vesten.

Årene 2008, 2014 og 2022 markerer tydelige brudd med Russland. Angrepet på Georgia, annekteringen av Krym og fullskalainvasjonen av Ukraina har utløst en bred kulturell reaksjon: en aktiv og målrettet av-russifisering.

Tilhørigheten til øst erstattes av en vending mot vest.

Russlands bruk av hard makt har utradert det lille som var igjen av landets myke makt i de tidligere satellittstatene. Det er en viktig lærdom her: Når en nasjon tyr til trusler, krig og vold, svekkes troverdigheten som kulturbærer, alliert eller en man i det hele tatt har noe til felles med.

Putins store prosjekt har vært å hindre statene i øst fra å bli vestlige. Det har han mislykkes med. Det er nærliggende å tro at Russland ville vært mer appellerende for nabolandene om de ikke brukte den harde makten slik de har gjort. Selve potensialet for å inneha myk makt har Putin kastet bort.

Det inviterte imperium

Denne dynamikken rammer ikke bare Russland. USA opplever nå en lignende svekkelse av sin myke makt. Dette er verre for USA enn Trump later til å forstå. Amerikanernes suksessoppskrift har nettopp vært den myke makten. Geir Lundestad ga det navnet «et invitert imperium». Det var ikke tvang, trusler og vold som skulle være ledende for imperiet.

Verdens mektigste stat var avhengig av å være ønsket. Hard makt alene er ikke nok.

Det som gjorde USA stort, var nettopp evnen til å være attraktiv. Både i form av velstand, idealer og styresett. Alt dette var også understøttet av merkevarer og populærkultur. Den harde makten var skjult, det vi så var en venn som vi ønsket å kopiere. Og med hver venn amerikanerne fikk, styrket den harde makten seg.

I tillegg til Trumps mangel på demokratisk sinnelag, bidrar trusler om militær makt til at tilliten og sympatien mange stater tidligere har hatt til USA, nå svekkes. Vennene vender seg bort. Kulturell innflytelse, i likhet med tillit, kan ikke tvinges frem. Den må inviteres, oppleves som verdifull og gi rom for gjensidig respekt. Når den pakkes inn i trusler eller betingelser, fordamper den.

Lærdommen er: Skrur man til og går for et fullt kvelertak på en nasjonalstat ved hjelp av hard makt, vil den myke makten svekke seg. Dette fører til at man blir mer avhengig av hard makt. En ond spiral oppstår, der selve maktutøvelsen fører til en svekkelse av makten over tid. Jernneven er avhengig av silkehansken for å kunne brukes på en god måte, over tid.

Jernneven er likevel en forutsetning. Myk makt kan neppe ha noen stor effekt alene. Det er viktig å kunne sette makt bak kravene, men kravene blir ofte for store hos dem som ikke har demokratiske hensikter — man blir for grådig. Det kan skape større problemer enn det skal løse.

Europa trenger hard makt

For Norge og Europa betyr Trumps forhold til maktutøvelse én ting: Øk egen makt, både økonomisk og militært. Det inviterte imperiets tid er etter alt å dømme omme. Vi kan ikke lenger regne med at vår allierte på den andre siden av Atlanteren dekker opp for våre svakheter.

Til syvende og sist finnes det bare én måte å stå imot andres harde makt på: ved å ha hard makt selv. Andre verdenskrig ble vunnet ved hjelp av vår evne til å utøve organisert vold, og ikke minst ved hjelp av en storstilt opprustning av “demokratiets arsenal”. Det gjør vi klokt i å aldri glemme.

Det kan virke som de som tror på hard makt alene ikke er spesielt demokratiske. Motsatt gjør de som tror på myk makt alene demokratiet utsatt og sårbart.

Teksten er publisert i Agenda Magasin 28.5.2025.

Publisert: 28. mai 2025