Holm forveksler verdier med interesser
Regjeringens utenrikspolitiske linje fortsetter å engasjere. Det er ikke så pussig. Det er en viktig debatt, med ulike perspektiver.
Publisert: 10. januar 2025
Perspektivet Torkel Brekke og jeg løfter frem er at Norge må ivareta sine grunnleggende interesser, samtidig som vi revurderer hvilken rolle vi kan spille.
I sitt innlegg 4. januar tar ikke NUPIs Minda Holm stilling til det siste poenget. Det vil si, hun utelater det ikke, men hun mener at en liten stat som Norge skal opptre som en stormakt med evne til å utrette veldig mye. Også når den ene parten i en konflikt, Israel, ikke vil ha noe med oss å gjøre.
Norge er, og vil alltid være, en liten stat. Det har en rekke implikasjoner: For det første er små stater dømt til å ha avhengigheter. Norge alene kan ikke sikre territoriell suverenitet og er derfor avhengig av enten allianser eller nøytralitet. Vi er med i Nato, og forsvarssamarbeidet der er vår kjerneinteresse. Det er evnen til å forsvare seg mot, eller å avskrekke, en motstander som krever underkastelse, som sikrer suverenitet.
For det andre har små stater en interesse av at internasjonale organisasjoner, som evner å temme stormakter, fungerer slik de skal. Internasjonale organisasjoner skal tjene et formål, som regel å sørge for samarbeid mellom stater som kan ha helt motstridende- eller helt sammenfallende interesser, organisasjonene er ikke et mål i seg selv.
Det er strengt nødvendig å erkjenne at flere av verdens internasjonale organer ikke fungerer som de skal. De er i stadig større grad arenaer for aktivisme og lawfare. Dette er den største trusselen mot en regelstyrt verden.
At institusjonene svekkes på grunn av økende politisering er bekymringsfullt. Vesten bærer ikke ansvaret for denne utviklingen. Måten land fra det globale sør handler på i FN farges av tilknytningen deres til Russland og Kina. Landene frykter enten militærkupp eller at økonomien svekkes. Stormaktspolitikken er utvilsomt tilbake og Norge, som har uforholdsmessig høy tillit til FN, må beklageligvis erkjenne denne realiteten.
For det tredje er små stater tjent med en solid rolleforståelse. Stater som Norge burde være risikoavers og ivareta sine primære, lokale interesser. Verken Holm eller Barth Eide har klart å rettferdiggjøre Norges rolle, i form av hva Norge skal kunne oppnå i Midtøsten. Hva skal vi oppnå, og med hvem kan vi oppnå dette? Dette er uforløste spørsmål.
Når Norge går med på tyrkiske initiativ mot Israel, et Tyrkia som blant annet selv okkuperer land i Syria, er vi med på å legitimere dobbeltmoralsk whataboutisme mer enn at vi unngår å være dobbeltmoralske selv.
Ikke oppnår vi noe heller.
Og her ligger kimen til forvirring både hos Holm og Barth Eide: De forveksler verdier med interesser. Israel-kritikk kan være legitimt, i mange tilfeller er det helt legitimt, men det må være saklig, presist og bunne i gode intensjoner dersom det skal være i Norges interesse. Hvis ikke, er det ikke annet en ideologi og symbolpolitikk. Da spiller Norge seg pent over sidelinjen, helt på egen hånd.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 8.1.2025.