Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Offentlig sektor bør lære av frontfaget og bli mer produktivt. Det kan gi grunnlag for Klaus Mohns prisverdige mål om økt lønn i velferdssektoren.
Publisert: 16. november 2024
Klaus Mohn ble fort anklaget for å helle barnet ut med badevannet, da han i Aftenposten (4.nov) skrev at frontfaget svekker offentlig sektor, fordi det hindrer lønn som virkemiddel for å tiltrekke seg arbeidskraft. Isolert sett kan Roger Bjørnstad (LO) og Øystein Dørum (NHO) ha et poeng når de angriper Mohns kritikk, og mener at ordningen der høyproduktiv konkurranseutsatt sektor har fastsatt lønn først, også har bidratt til en god lønnsutvikling i det offentlige.
Men om Mohn har mindre rett i sin kritikk av frontfaget har han desto mer rett i at offentlig sektor sliter med rekrutteringen. Kanskje vi bør frede frontfagene, men da har vi fortsatt et alvorlig problem, som vi som er opptatt av likhet og velferdsstat ikke kommer unna.
Balansen mellom konkurranseutsatt industri og offentlig finansierte tjenester har endret seg. Det underbygger Mohns poeng om at det er flere hensyn å ta enn konkurranseutsatt sektor. Mohn viser, som min kollega Steinar Juel, hvordan oljefondet bidrar til at vi er mye mindre avhengig av eksport fra industri enn tidligere. Mohns kritikk av aktiv næringspolitikk, som angivelig skal skape arbeidsplasser som vi ikke trenger, er treffende. Det svarer ikke Bjørnstad og Dørum på.
Dørum og Bjørnstad vil hindre ulikhet og lønnskonkurranse, men det siste har vi allerede. En grunn til at faren for todeling i velferden er verdt å diskutere, er at helprivate aktører kan tilby bedre lønn. Skal vi bevare likhet, må offentlig sektor levere kvalitet og tilby god lønn, slik Mohn påpeker.
Et alternativ til å skrote frontfaget er å lære av det. Når industriarbeidere har krevd mer i lønn, har det vært realistisk fordi man har godtatt produktivitetskrav. Høyere lønninger har, som Bjørnstad og Dørum skriver, gitt incentiver til å investere i kapital og teknologi. Konkurranseevne er helt grunnleggende i industriarbeiderens bevissthet, for å hindre tap av arbeidsplasser. Denne bevisstheten har vi ikke i skjermet offentlig sektor.
Aslak Versto Storsletten i Civita har for eksempel anbefalt at sykepleiere mer produktive og fleksible turnuser. Det gir grunnlag for høyere lønn. Slikt er foreslått før, og i flere sektorer. Samtidig er noen opptatt av at private leverandører, finansiert av det offentlige, kan opprettholde lik tilgang til velferd, og gi valgfrihet til brukere og ansatte. Mohn peker på at utdanninger, som kan gi arbeid både i privat og offentlig sektor, sliter mye mindre med rekruttering. Men tanker om fleksibilitet, mer bruk av lokale tillegg, eller private blir slått ned av fagbevegelsen. Paradokset er at dette fremskynder todelingen av velferden.
Mohns poenger bør ikke bli avfeid med at frontfaget må være i fred. Tilhengere av sterk offentlig velferd må gi bedre svar.
Teksten er publisert i Aftenposten 14.11.2024.
Relatert
Hvorfor reduseres ikke skattene?
Vi har alt å tape på en fremtid uten økonomisk vekst
Politikk uten perspektiver
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
