Støre stryker i historie
Det var ikke fellesskapets midler som bygget opp oljevirksomheten. Det var privat kapital og oppfinnsomme og omstillingsdyktige bedrifter. For havvind er det motsatt.
Publisert: 4. oktober 2024
Statsminister Jonas Gahr Støres lørdagskronikk i DN 28. september om aktiv næringspolitikk har mildt sagt en skjev gjengivelse av historien til det norske oljeeventyret. Han trekker linjene fra «å bruke fellesskapets penger til å bygge opp olje- og gassnæringen for 50 år siden» til dagens aktive næringspolitikk med omfattende subsidiering av blant annet vindkraft til havs.
Dette er en sammenligning som ikke holder mål.
Det er riktig, som Støre skriver, at Norges geologiske undersøkelser (NGU), et statlig organ, hadde fastslått at vi kunne se bort fra mulighetene til å finne olje og gass på norsk sokkel. Men så hopper Støre over det som så skjedde: Det var et privat, amerikansk oljeselskap, Phillips Petroleum, som likevel tok sjansen og begynte å lete etter olje og gass. Etter mange tomme borehull fant de olje og gass på det som etter hvert ble Ekofisk-feltet.
Hvorfor trosset et privat selskap vurderingene til den norske stats fagorgan og brukte millioner av kroner på å lete etter olje og gass?
Phillips vurderte sannsynligheten for funn til å være høyere enn NGU gjorde, samtidig som lønnsomheten ved funn ville være veldig høy. Forholdet mellom gevinst og risiko talte for å forsøke.
Det var ikke fellesskapets midler som bygget opp oljevirksomheten. Det var privat kapital og oppfinnsomme og omstillingsdyktige bedrifter. Dyktige embetspersoner og politikere tok den rollen de skulle ha; de vedtok reguleringer og skatteregler som rammet inne oljevirksomheten og gjorde at grunnrenten i hovedsak tilfalt fellesskapet.
Statoil, nå Equinor, ble etablert i etterkant og var ikke pioneren. Det går også an å stille spørsmål ved hvor viktig dette selskapet egentlig har vært for oljeeventyret. Kanskje hadde det vært vel så bra om Norsk Hydro og andre private, norske selskaper hadde vært de operative sammen med utenlandske selskaper?
Det er risiko knyttet til utbygging av havvind, og kostnadene ved utbygging på norsk sokkel er relativt høye. Dette er fellestrekk som slik utbygging har med utvinning av olje og gass på norsk sokkel. Prisen på olje og gass er imidlertid langt høyere enn kostnadene, noe som ga høy lønnsomhet fra dag én. Slik er det ikke med elektrisitetsprisene. De er ikke høye nok til å dekke kostnadene ved å bygge ut og drifte havvindparker.
Da må fellesskapet inn med subsidier fra dag én.
Staten trodde ikke på noe olje- og gasseventyr, og kom løpende etter da private selskaper likevel gjorde det og fant mye olje. For havvind er det motsatt. Det er staten som tror på havvind, mens private selskaper ikke gjør det. Derfor må staten stille opp med skattebetalernes penger for å gjøre private selskaper interesserte.
Man kan ha ulike meninger om hvor lurt det er å subsidiere havvind. Arbeiderpartiet må uansett slutte å argumentere med at dette tilsvarer det som ble gjort da oljeeventyret startet.
Det er kort og godt usant.
Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 2.10.2024.
Relatert
Den hellige norske organiseringen av kraftnettet
Lykkelandet trenger ikke innovasjon, men det gjør Norge
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Det finnes løsninger på produktivitetsproblemet
Innspill til ny stortingsmelding om industri
