Produktivitet: Regjeringen avslører oppsiktsvekkende lave ambisjoner
Knapt noen andre enkeltaktører i økonomien er mer følsomme for rammebetingelser og incentiver enn gründere med vekstambisjoner.
Publisert: 28. august 2024
Pioneren innen svensk forskning på entreprenørskap og økonomisk vekst, økonomen Erik Dahmén, etterlot seg noen uforglemmelige spissformuleringer. Han kritiserte på 1950- og 60-tallet svenske økonomers virkelighetsfjerne omgang med de dynamiske drivkreftene bak økonomisk vekst og utvikling.
To av hans ofte siterte spissformuleringene gikk ut på at «nationalekonomerna hadde låst in sig i verktygboden» og «hadde drunknat i sina modeller».
Bakgrunnen for disse kommentarene var at Dahmén, basert på sine grundige studier av den industrielle utviklingen i Sverige 1919–1939 (publisert i 1950), hadde kommet til samme grunnleggende erkjennelse som den østerriksk-amerikanske økonomen Joseph Schumpeter.
Schumpeter var den første som, på systematisk vis, forklarte hvordan dynamisk vekst i en konkurransedrevet markedsøkonomi essensielt handler om entreprenørskap. Det vil si om gjennomføring av innovasjoner, som gir støtet til dynamiske omstillingsprosesser i næringslivet, som han ga tilnavnet «kreativ ødeleggelse»: Den omstillingen som skjer som følge av de nye konkurranseimpulsene som blir satt i bevegelse av nye produkter, nye prosesser og nye teknologier, som erstatter de gamle produktene og løsningene som ikke lenger viser seg å holde mål.
På denne måten flyttes økonomiske ressurser fra mindre produktive til mer produktive anvendelser.
I praksis skjer denne prosessen gjennom etablering, oppskalering og vekst blant nye lønnsomme bedrifter, og en motsvarende nedskalering og avvikling av gamle og mindre lønnsomme bedrifter.
I korthet: Uten entreprenørskap, ingen innovasjon – uten innovasjon, ingen produktivitetsvekst.
Ifølge nyere empirisk forskning kan så mye som 70–80 prosent av veksten i arbeidsproduktiviteten i rike land tilskrives den dynamiske omstillingen som skyldes schumpeteriansk «kreativ ødeleggelse». Forskningen har gitt Schumpeter og Dahmén rett.
Norge har i lengre tid slitt med både innovativt entreprenørskap og produktivitetsvekst. Samtidig kan Norge trenge en mer differensiert og mangfoldig økonomi for å veie opp for konsekvensene av en krympende petroleumsnæring.
Man skulle derfor tro at regjeringen, i en perspektivmelding som skuer frem til 2060, ville gitt produktivitetsutviklingen en helt sentral plass. Men det gjør den ikke. Tvert imot. Når man leser den beskjedne behandlingen av produktivitetsspørsmålet i kapittel 4, og den resignerte holdningen som skjuler seg bak premisset om «lav produktivitetsvekst også fremover», avslører regjeringen sine oppsiktsvekkende lave ambisjoner på dette avgjørende området.
Både utviklingen i landets verdiskaping, husholdningenes kjøpekraft og skattegrunnlaget vil i stor grad bli bestemt av produktivitetsveksten fremover. Produktivitet er riktignok ikke alt, men i lengden er det likevel nesten alt, for å sitere den amerikanske økonomen Paul Krugman.
Vi står overfor et alvorlig problem. Det trer tydelig frem når vi sammenligner utviklingen i de nordiske landenes vekst i total faktorproduktivitet mellom 2011 og 2022, basert på OECDs database (se figuren).
Total faktorproduktivitet er et uttrykk for den produksjonsveksten som ikke kan forklares av økt innsats av arbeidskraft eller kapital. Det er det målet på produktivitet som best gjenspeiler det innovative entreprenørskapets bidrag til dynamisk vekst.
Norges svake utvikling, sammenlignet med de øvrige nordiske landene, bør forstås som et alvorlig farevarsel for fremtiden.
Måten temaer som innovasjon, teknologiutvikling og omstilling behandles på i Perspektivmeldingen, bærer preg av en passiv holdning. I perspektivmeldingen ses omstilling og innovasjon mest som tilpasning til ytre impulser, som noe som i hovedsak kommer utenfra og som vi i liten grad kan påvirke selv.
Dette vitner om en mangelfull forståelse av de drivkreftene som skaper produktivitetsvekst, og det er langt mer enn å «sikre effektiv ressursbruk og god omstillingsevne».
Den gode nyheten, midt i dette dystre bildet, er at den langsiktige utviklingen i total faktorproduktivitet faktisk kan påvirkes av endringer i de institusjonelle rammebetingelsene, det vil si av politikk. Knapt noen andre enkeltaktører i økonomien er mer følsomme for kvaliteten i rammebetingelsene og styrken i de produktive incentivene enn nettopp innovative gründere med vekstambisjoner.
Dette er kjernen av det norske produktivitetsproblemet. Men det må man gå til helt andre kilder enn perspektivmeldingen for å få belyst på en tilfredsstillende måte. Kanskje flere norske økonomer burde lese seg opp på Schumpeter og den store litteraturen innen dynamisk vekstteori?
Det aner meg at Erik Dahmén kanskje ville ment noe tilsvarende, bare mer spissformulert.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 26.8.2024.
Relatert
Europa mellom marknad og mangfald
Realitetsorientering
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
