Samfunnskontrakt, mennesker, papir, holde hender, — istockphoto.com

Ideer

All motstand mot progressive ideer skyldes ikke intoleranse

Hadle Rasmus Bjuland roter ikke i fortida. Han er snarere en liberal kristendemokrat.

Publisert: 26. august 2024

Anna Serafima Svendsen Kvam skriver interessant om unges søken etter tradisjonelle verdier i Hun fremstiller likevel ikke KrFU og Hadle Rasmus Bjuland helt rimelig.

Kvam antyder at Bjuland mener kamp for skeive eller minoriteters rettigheter er kilden til unges rotløshet. Men når kristne eller mer konservative stemmer holder i bremsen og er skeptisk til nye (sær) rettigheter, handler det ikke nødvendigvis om motstand mot annerledeshet. Det finnes riktignok eksempler på intoleranse, men det betyr ikke at all motstand mot progressive ideer skyldes intoleranse.

Man kan like gjerne snu på det og argumentere for at Bjuland forsvarer noe klassisk liberalt. Når mennesker som Bjuland argumenter mot utvidelse av grensene for selvbestemt abort, eller er kritiske til nyvinninger innenfor måter vi kan få barn på, ved hjelp av bioteknologi, så handler det om et grunnleggende liberalt forsvar av menneskers likeverd.

Hvem står på den svakes parti?

Det er ikke den sterkeste rett som bør gjelde, og vi må avveie ulike hensyn. Kvinnen bør, etter min mening, ha rett til selvbestemt abort, men barnet i mors liv fortjener også vern. Derfor bør ikke grensen utvides. Det bør kanskje være lov med sæd- og eggdonasjon, slik at flere kan få barn. Men det er også viktig å sikre barnet rettigheter. I 2005 ble loven endret, slik at den som ønsker det, skal kunne finne sæddonors identitet. Før 2005 lot Norge voksnes ønske om å få barn trumfe barnets rettigheter. Det var ikke bare liberalt. At loven ble strengere, var mer liberalt. Noe lignende kan vi si om Bjulands restriktive holdning i diskusjonen om kjønn. Det at han holder i bremsen, er ikke intolerant.

Det er flere ting som tyder på at det er for enkelt å tro at Bjuland og likesinnede roter i fortida når de er bekymret for rotløshet. Det kan snarere ses på som en kritikk av en navlebeskuende og kulturradikal liberalisme. Den unge og populære lederen av det borgerlige danske partiet Liberal Alliance, Alex Vanopslagh, skriver i sin bok Vejen til ansvar at «Hvis det å være liberal kun handler om velstand og frihet, ender liberalismen med være en døende ideologi.»

Nav og samaritanen

Vanopslagh vil tilbake til en klassisk liberalisme der kjernen i det å være liberal handler om personlig ansvar og det å gjøre noe godt for andre mennesker. Vanopslaghs poeng har noen likheter med det Kvam skriver om Sigurd Hvervens gode bok om den tyske filosofen Hegel. Kvam treffer tidsånden med sitt spørsmål: «Og ligger det ikke også større befrielse i å vende seg utover mot en regel, enn å jage etter en ro ved å søke innover?» Å vende seg utover, ikke nødvendigvis mot en regel, men snarere mot sin neste, var sentralt i Hegels filosofi. Det er ved å søke gjensidig anerkjennelse at vi mennesker opplever frihet og ro. Det er ved å bety noe for andre at du finner mening med livet.

Den norske velferdsstaten er de fleste av oss tilhengere av, men dens bakside kan være at den underkjenner det personlige ansvaret vi har for både våre egne og medmenneskers liv. KrF-ere som Bjuland har lest sin bibel. Der står det om den barmhjertige samaritan. Nav står ikke nødvendigvis i veien for den barmhjertige Samaritan, men Nav kan aldri erstatte ham, og de verdiene han representerer. Det er derfor KrF er kristendemokrater, og ikke sosialdemokrater.

Innlegget er publisert i Stavanger Aftenblad 24.8.2024.